Ethvert bryllup … er et kongelig bryllup

Siden jeg forsker på endringene de kristne ritualene gjennomgikk på 1500-tallet, har jeg dedikert dagen til studiet av Book of Common Prayer, Den anglikanske kirkes gudstjenestebok. Jeg fulgte bryllupsseremonien i Westminster Abbey med dronning Elizabeth Is 1559-versjon oppslått foran meg, men med et skråblikk til 1662-versjonen som ble normen helt til boken delvis ble avløst av nye anglikanske gudstjenestebøker. I tillegg fulgte jeg med i bryllupsprogrammet og gjeldende versjon av det tradisjonelle bryllpsritualet i Church of England. [Fant i ettertid en enda mer oppdatert versjon som viser at ordendringene i ritualet var færre enn jeg trodde: http://www.churchofengland.org/prayer-worship/worship/texts/1928/series-one-form-of-solemnization-of-matrimony.aspx]  Her er noen ritualobservasjoner:

1. Den anglikanske kirke er laget for kongelige bryllup i mer enn en forstand: Den anglikanske kirke er en ekte kongekirke. Adskillelsen fra paven i Rom i 1534 skyldtes bl.a. at paven ikke ville annulere kongens ekteskap med Catherine (!) av Aragon.Vi skal ikke dvele ved dette på en dag som denne. I dag så vi jo først og fremst hvor storslagent bryllup kan feires i den anglikanske tradisjon.

2. Ritualet som ble fulgt var tradisjonelt, men fulgte likevel ikke fullstendig de gjeldende formuleringer i dagens Book of Common Prayer [ser ut til at ritualet ble fulgt i større grad enn jeg var klar over da jeg skrev tidligere i dag – jf. hakeparentes med lenke til det sist oppdaterte ritualet.] En rekke personnavn ble kuttet ut (Abrahams, Isaks og Jakobs Gud f.eks.) og en rekker bønner mildt oppdatert til et mer likestilt ideal. Erkebiskopen brukte i tillegg stolaen til å binde sammen brudeparets hender etter løftene, i tråd med katolsk liturgi, men ikke foreskrevet i den anglikanske. Sikkert ikke uvanlig at høykirkelige anglikanske prester gjør det slik. Den bibelske salmen etter løfteavleggelsen var ikke den tradisjonelle liturgiske bryllupssalmen (Salme 128). «Din kone er som et fruktbart vintre» og lignende bilder ble nok for sterk kost, men koret sang vakkert fra Salme 118 + 91 til nyskrevet (?) Rutter-melodi: «Dette er dagen Herren har gjort!» (Forøvrig en tekst som liturgisk hører hjemme denne uken etter første påskedag, påskeoktaven, som i katolsk liturgi feires som en lang oppstandelsesdag. Salmen hadde nok dobbel betydning for de høykirkelige anglikanere.)

3. Prekenen ved London-biskop Chartres startet med et sitat av Sta. Katarina av Siena, dagens minnedag i Den katolske kirke og i Den anglikanske kirke, men ikke i 1559-versjonen av bønneboken … Ellers merket jeg meg utsagnet om «ethvert bryllup … er et kongelig bryllup». Dette er mer enn en fiks formulering fra biskopen, men uttrykker et syn på det kristne ekteskap som er sterkt inspirert av ortodoks teologi og liturgi. Chartres er ansvarlig for Den anglikanske kirkes forhold til de ortodokse kirkene og kjenner selvsagt det ortodokse vigselsritualet der brudeparet krones. Selv kjenner jeg denne bryllupsteologien særlig fra mine studier av Alexander Schmemann (se min presentasjonsartikkel).

4. Etter prekenen sang de skjærtorsdagsantifonen Ubi caritas et amor deus ibi est som er foreskrevet under frembæringen av offergavene til de fattige og nattverdgavene i det katolske 1970-missalet (under fotvaskingen i 1962-missalet). Og som om ikke dette var nok katolisering av det anglikanske ritualet, filmet TV-kamerat svært tydelig det store ikonet av Sta. Maria, Guds mor, helt i starten av «dronningsangen». Dette var garantert en nøye planlagt hentydning til Maria som himmeldronning, Regina Caeli  på en tid av året (påsketiden) hvor katolikker og høykirkelige anglikanere ærer Vår frue med denne sangen/bønnen. Deretter ble dronningen og folket filmet. Hvorvidt dronningen deler denne anglokatolske tolkningen vet jeg ikke, men noen av de som har planlagt filmoverføringen gjør det garantert, f.eks. biskop Chartres eller erkebiskop Williams vil jeg tro.

5. Hva slags ekteskapsteologi uttryker den kongelige vigselseremonien? Som kjent brøt de protestantiske kirkene (inkludert den anglikanske) med Den katolske kirkes sakramentsyn og -praksis. Ekteskapet var ikke lenger ett av sju sakramenter. Likevel kom både det anglikanske og det lutherske ekteskapsritualet til å inneholde svært tydelige referanser til uttrykksmåtene i Eferserbrevets femte kapittel om forholdet mellom mann og kvinne, Kristus og Kirken som «et stort mysterium». Slik lød det i den anglianske seremonien i dag:
O God, who hast consecrated the state of Matrimony to such an excellent mystery, that in it is signified and represented the spiritual marriage and unity betwixt Christ and his Church: Look mercifully upon these thy servants, that both this man may love his wife, according to thy Word, (as Christ did love his spouse the Church, who gave himself for it, loving and cherishing it even as his own flesh,) and also that this woman may be loving and amiable, faithful (and obedient – kuttet ut i siste versjon av ritualet som ble brukt i dag) to her husband; and in all quietness, sobriety, and peace, be a follower of holy and godly matrons. O Lord, bless them both, and grant them to inherit thy everlasting kingdom; through Jesus Christ our Lord. Amen.

Slik lød det i det dansk-norske kirkeritualet av 1685 i en bønn formulert av Luther på 1520-tallet:
O Herre Gud himmelske Fader, du som har skabt mand og kvinde, og bestemt dem til ægteskabs stand, og har velsignet dem med livsens frugt, og deri betegnet din kære Søns Jesus Kristi og den hellige kirkes, hans bruds, sakramente: vi beder din grundløse barmhjertighed, at du ikke vil lade sådan din skabning, ordning og velsignelse ændres, eller fordærves, men nådelig bevare den ved samme din elskelige Søn Jesus Kristus vor Herre, amen!

Bønnen ble brukt til 1917 så vidt jeg husker (har ikke Fæhns store røde for hånden i dag) og påvirkningen gikk fra det lutherske til det anglikanske ritualet da Book of Common Prayer ble til på 1540-50-tallet. I 1559-versjonen av bønneboken som jeg fulgte i dag var det i tråd med dette synet på det kristne ekteskapet påkrevet at de nygifte samme dag måtte motta den hellige kommunion. Ekteskapet mellom kristne er altså et stort mysterium slik det anglikanske ritualet og den norske bibeloversettelsen sier, eller et sakrament slik det lutherske ritualet sa i tråd med den latinske oversettelsen av Efeserne 5. Om denne  ekteskapsteologien fortsatt er god latin i Den norske kirke er et annet spørsmål, men i dag var den det i alle fall i Den anglikanske kirke!

Jeg ønsker uansett dagens nygifte og alle andre ektepar alt godt og slutter meg til St. Paulus: «Dette er et stort mysterium/sakrament!»

http://www.vl.no/verden/article127055.zrm
http://www.vl.no/verden/article127113.zrm