Madonna og Opus Dei

Madonna lukter på katolisismen, leser jeg i Vårt Land, ja ikke bare på katolisismen, men på Opus Dei: http://www.vl.no/kultur/article127527.zrm

Sist bevegelsen var i blesten, i kjølvannet av Da Vinci-koden, skrev jeg en lengre anmeldelse av en interessant bok om Opus Dei for St. Olav tidsskrift (hefte 7/8, 2006). Jeg benytter anledningen til å resirkulere artikkelen her:

Opus Dei dekodet
Av Sigurd Hareide 

Er Opus Dei ”Guds verk” slik det latinske navnet tilsier, eller er de ”Octopus Dei”, Guds (?) blekksprut som slynger sine armer rundt Kirken og styrer det meste, slik noen av organisasjonens skarpeste kritikere hevder? Gjennom Da Vinci-koden er vi blitt kjent med den siste versjonen. Finnes det en annen fortelling enn den Dan Brown har gitt oss da han populariserte konspirasjonsteoriene om Opus Dei og plusset på med noen egne påfunn og overdrivelser? Den ledende engelskspråklige Vatikan-journalisten, John L. Allen Jr., forsøker i sin siste bok, Opus Dei. An Objective Look Behind the Myths and Realities of the Most Controversial Force in the Catholic Church (Doubleday 2005), å gi et mest mulig objektivt bilde av en organisasjon som ikke bare er omstridt, men som også er en integrert del av Den katolske kirke. Kritikken av Opus Dei rammer indirekte Den katolske kirke, og det er derfor all grunn til å bli med Allen på leting etter det ”egentlige” Opus Dei. 

Skal man forstå Opus Dei, må man i følge John Allen forsøke å få et begrep om organisasjonens kjernebudskap før man tar for seg de kontroversielle sakene ”Verket” er kjent for i mediebildet. Man må med andre ord trenge bakenfor temaene ”penger, pisk og pave” som det het i overskriften på Dagbladets Magasinet-reportasje oktober 2004. Uten en slik ”innenfra-forståelse” risikerer man å bevege seg på utsiden av fenomenet man vil forstå. Hva er så Opus Deis særpreg og kjernebudskap? 

Kontemplative midt i verden
Opus Dei ble grunnlagt i Spania i 1928 av presten Josemariá Escrivá (1902-1975). I et utpreget klerikalt kirkelig miljø hevdet han at det ikke var prester og ordenssøstre som var de egentlig aktører i Kirkens møte med verden – med lekfolket som støttetropp, men motsatt. Escrivás budskap, og dermed også Opus Deis budskap, er at vanlige kristne kvinner og menn er kalt til å forandre verden innenfra ved å helliggjøre sitt arbeid, livet i familien og andre ordinære plikter og sosiale sammenhenger. ”Helliggjør arbeidet, helliggjør deg selv i arbeidet og helliggjør andre gjennom arbeidet,” var Escrivás slagord. Et medlem av Opus Dei skal gå ut av kirken av samme grunn som han eller hun går inn i den – for å møte Gud. Kallet Opus Dei formidler er å være kontemplative midt i verden.

For en konvertitt fra lutherdommen lyder deler av Escrivás budskap merkelig kjent. Det minner om Luthers lære om det allmenne prestedømme og hans kallsetikk som poengterte at ”ethvert ærlig arbeid er et kall fra Gud”, og at det ikke er noe helligere å være munk enn smed. Escrivás terminologi og vektlegging av kallet til hellighet er nok annerledes enn Luthers lære, men her er det åpenbare berøringspunkter som det kunne vært spennende om noen undersøkte nærmere.

Det er ulike meninger om hvor originalt Escrivás budskap egentlig er. Den sveitsiske teologen Hans Urs von Balthasar omtalte Escrivás mest utbredte bok, Veien, som er solgt i 4,5 millioner eksemplarer over hele verden, som ”Speiderboken for viderekomne”. Thomas Merton karakteriserte på den annen side samme bok slik: ”Den vil helt sikkert gjøre mye godt i all sin enkelhet som et ekte medium for Evangeliets budskap”. Opus Dei-medlemmer fremholder ofte – og med støtte fra bl.a. pave Johannes Paul II – at Escrivá foregrep Det annet Vatikankonsils lære om lekfolkets apostolat. Gjennom sin skjelning mellom Opus Deis budskap og organisasjonens andre sider, gir Allen leseren anledning til å la seg fascinere av Escrivás budskap uten nødvendigvis å kjøpe hele Opus Dei-pakken.

Paradokset Opus Dei
Det var ikke bare Escrivás budskap om helliggjørelse av arbeidet som var nytt og radikalt, også den organisasjonen han stiftet, brøt med gamle mønstre. For det første samlet den prester og lekfolk, menn og kvinner i samme organisasjon. Dette var så oppsiktsvekkende at Escrivá ble beskyldt for heresi (vranglære) i 40-årenes Spania. Videre opererer bevegelsen med leke åndelige veiledere internt, nok et brudd med tradisjonell klerikal kultur, og både menn og kvinner stemmer når det er valg av ny prelat for Opus Dei (den internasjonale geistlige lederen).

Opus Dei arbeider i dag i 61 land og har ca. 85 000 medlemmer. Opus Dei operer med forskjellige kategorier medlemmer, men understreker at kallet er det samme. Distinksjonene uttrykker kun hvor disponible medlemmene er for Opus Dei-aktiviteter og -oppgaver. De rare (!) titlene supernumerarier, numerarier, numerarieassistenter og assosierte som i utgangspunktet var vanlige spanske betegnelser for ulike kategorier universitetslærere, valgt for å vise hvor ordinære Opus Dei var, gir i dag ironisk nok den motsatte effekt i de fleste land. De fleste Opus Dei-medlemmer er gifte menn og kvinner som lever i familie, men i overkant av 20 % av medlemmene har forpliktet seg til å leve i sølibat. Av den samlede medlemsmassen er kun 2 % prester. Det fleste av de sølibatære medlemmene lever i kjønssegregerte Opus Dei-sentre rundt om i verden. Noen jobber full tid for Opus Dei, men de fleste har egne jobber. Mye av kritikken mot Opus Dei kommer fra tidligere medlemmer av denne kategorien.

I tillegg til medlemmene kommer en stor gruppe med samarbeidspartnere (ca. 164 000), venner av organisasjonen som på forskjellige vis støtter virksomheten. Her er det ikke bare katolikker, men også andre kristne og folk fra andre religioner som tar del, samt omkring fem hundre kommuniteter som er samarbeidspartnere på institusjonelt plan. Allen anslår at omkring 900 000 mennesker over hele verden tar del i Opus Deis aktiviteter uten å være medlemmer eller formelle samarbeidspartnere.

Allen slår fast at ryktene om Opus Deis enorme innflytelse i Kirken er sterkt overdrevet. Kun 40 av i alt 4500 biskoper i hele verden er Opus Dei-medlemmer, og kun 20 av mer en 2500 ansatte i kurien i Vatikanet er medlemmer. Blant kardinalene er det to medlemmer. Han påpeker også at bevegelsen for tiden vokser langsomt med en vekst på 650 medlemmer i året på verdensplan de siste fire årene. Også økonomisk er organisasjon atskillig fattigere enn konpirasjonsteoriene vil ha det til selv om det ofte er vanskelig å få full oversikt over dette da Opus Dei ofte ikke som organisasjon eier virksomhetene de er involvert i. 

Både Escrivás budskap og den organisasjonen han skapte kan omtales som  revolusjonære i forhold til tidligere tiders kirkelige idealer. Hvordan kunne da Opus Dei ende opp med å bli oppfattet som reaksjonære tradisjonalister i deler av den kirkelige opinion? Og hvordan kunne en relativt liten organisasjon med åndelige formål bli så kontroversiell?

Opus Deis imageproblem og kritikken
Det er hevet over tvil at Opus Dei har et imageproblem. I følge Allen har de selv ofte vært sin verste fiende med sin lukkethet, noe som har skapt grobunn for mange av mytene om dem. Mye tyder på at dette gradvis er i ferd med å endre seg. Blant annet er Allens egen bok et uttrykk for dette. Allen foreslår likevel i etterordet at Opus Dei både for sin egen del og for Kirkens del skal fortsette på veien mot økt åpenhet. Det er i følge Allen en kompleks blanding av ulike historiske og kulturelle årsaker som har ført til de mange mytene om bevegelsen. I et intervju om boken peker han på fire årsaker som alle er behørig omtalt i boken.

For det første vokste Opus Dei frem i Francotidens Spania og er blitt mistenkt for å være en slags fortsettelse av det fascistiske prosjektet. Allen konkluderer med at Escrivá verken kan omtales som pro-Franco eller anti-Franco, og at bevegelsens innflytelse i Francos mange regjeringene ikke var spesielt stor. Når det gjelder Opus Deis forhold til politikk generelt, gjør Allen et poeng ut av å skjelne mellom medlemmenes sosiologi og organisasjonens filosofi. Det finnes ingen Opus Dei-linje i politiske spørsmål, men pga. sterkt fokus på å ”tenke med Kirken og læreembedet” tiltrekker Opus Dei seg for tiden ofte medlemmer som heller til høyre politisk fordi Kirkens posisjon i mange av dagens politiske konfliktspørsmål i Vesten (familie, livsvern osv.) av disse oppfattes best ivaretatt av partier ”til høyre”. Likevel tilhører noen av de mest kjente politikerne med bakgrunn i Opus Dei i Europa ”venstrepartier”.

For det andre er det en gammel konflikt mellom Opus Dei og jesuittene som går tilbake til konkurransen om å få flest prestekall i 1940-årenes Spania. Konflikten utviklet seg voldsomt, ble kombinert med den sterkt polariserte spanske politikken og førte til de villeste beskyldninger om frimureri og svarte messer. Gjennom sitt internasjonale nettverk eksporterte jesuittene mistenksomheten mot Opus Dei til Kirken over hele verden.

For det tredje ble Opus Dei i tumultene som fulgte Det annet Vatikankonsil med en økende kirkepolitisk polarisering mellom ”venstre” og ”høyre”, ”liberale” og ”konservative”, etter hvert identifisert med høyresiden i konflikten, ja, av mange ”progressive” sett på som selve innbegrepet på det de var imot. Ironisk nok ble bevegelsen som så på seg selv som, og langt på vei også var, en forløper for konsilets lære om lekfolkets kall i verden, i en del kirkelige miljøer oppfattet som symbolet på førkonsiliær katolisisme. Dette skyldtes trolig at de tross sin revolusjonære foregripelse av konsilets lære om lekfolket, likevel var en markant representant for tradisjonell katolsk praksis og lære med alt fra pavelojalitet til kroppslige botsøvelser.

For det fjerde ble bevegelsen i økende grad oppfattet som pave Johannes Paul IIs yndlinger, og mange av pavens kritikere ble Opus Deis kritikere. Pave Johannes Paul sørget i 1982 for at Opus Dei fikk sin etterlengtede kanoniske status som personalprelatur, allerede før denne størrelsen fra konsilet var endelig definert i Kirkens Lovbok av 1983, et poeng Allen gjør lite ut av, særlig på bakgrunn av at kardinal Ratzinger var en viktig aktør i prosessen og argumenterte for å begrense personalprelaturets likheter med bispedømmene (jf. msgr. Torbjørn Olsens doktoravhandling fra 1998 om det katolske militærordinariatet). Johannes Paul II saligkåret og kanoniserte også stifteren, henholdsvis i 1992 og 2002. Allen argumenterer godt for at disse hendelsene snarere skyldtes pavens entusiasme for Opus Dei enn lobbyisme fra bevegelsens side. For utenforstående er det likevel vanskelig å forstå hva som skiller Opus Dei fra de andre åndelige bevegelsene som har blomstret opp i Kirken etter konsilet og gjør denne ene bevegelsen berettiget til en helt spesiell kanonisk status som personalprelatur, ledet av en prelat som ikke trenger være biskop, men i praksis likevel er blitt bispeviet etter en tid.

Bokens klart største del tar for seg kritikken av Opus Dei i detalj. Her er de fleste av kontroverspunktene samlet i fyldige kapitler med titler som ”hemmelighold”, ”kroppslige botsøvelser”, ”kvinner”, ”penger”, ”Opus Dei i Kirken”, ”Opus Dei og politikken”, ”blind lydighet” og ”rekruttering”. Boken bygger på grundige studier av bøker om Opus Dei, Opus Deis arkiver som Allen har hatt tilgang til under arbeidet, og over 300 timer med intervjuer av eksmedlemmer, aktive medlemmer og ulike kirkelige aktører fra hele verden. Alle Allens møter med mennesker med ulike meninger om og erfaringer med Opus Dei preger boken og gir den en personlig tone. Det gjør inntrykk å lese både tilhengernes vitnesbyrd og eksmedlemmenes kritikk, og som leser veksler man lett mellom sympati og antipati med fenomenet. Allen er flink til å få frem hvordan samme sak kan oppleves på diametralt motsatt vis. Det gjør det ikke alltid lett for leseren å konkludere. Inntrykket er likevel at mye av kritikken skyldes en kombinasjon av ”barnesykdommer” i en fersk bevegelse, bevegelsens svært krevende åndelige profil og dårlige råd fra veiledere internt, men anklagene fra en del av de tidligere medlemmene er såpass alvorlige at verken Opus Dei eller Kirken bør ta lett på dem.

En test på samtaleklimaet i Kirken
Allen ønsker med sin bok å bidra til at diskusjonen om Opus Dei blir mindre polarisert, mer forankret i fakta og mer avbalansert og nøktern. Etter min mening er boken et svært godt bidrag til dette, men gjennom dette fyller den også en viktig funksjon utover det spesifikt Opus Dei-relaterte. For dersom man kan ha en nøktern og rolig samtale om et så polarisert emne som Opus Dei, kan man i følge Allen ha det om hva som helst i Kirken. På den måten er boken og emnet også et testspørsmål på samtaleklimaet i Kirken.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: