Minneplate for erkebiskop Erik Valkendorf – videoer og presseklipp

desember 3, 2022

Avduket i Santa Maria dell’Anima, Roma, på femhundreårsdagen for erkebiskop Valkendorfs død, 28. november 2022.
(Vil bli oppdatert med nye presseklipp senere.)

Minneplatens tekst på seks språk (se nederst).

Video av vesper og minnneplateavduking (ca. 1 time)
Program for vesper med avduking av minneplate (latinsk tekst og oversettelse)
Bilder fra vesper (Foto: Daniel Ibáñez – EWTN Norge)

Internasjonalt symposium ved Det norske institutt i Roma, 29. november 2022: Archbishop Erik Valkendorf: From Nidaros to Rome in the Early Sixteenth Century

Video av vesper som starter fra forbønnene på norsk
Video av de siste ti minuttene (med avdukingen og velsignelsen på norsk)
PDF med kun forbønnene og velsignelsesbønnen på norsk (se nederst)

Video fra Vatican News av avdukingen, med Fedrelandssalmen som lydspor (2.35 min.)

TV-innslag på Vaticano (EWTN), et av de mest sette katolske TV-programmene i verden. Programmet sendes på lineær-TV på spansk, tysk, polsk, engelsk og portugisisk hver søndag i tillegg til internett.

Kortvideo av berøkingen av alteret, med Pater noster som lydspor (EWTN)

Talen som Den norske kirkes preses, Olav Fykse Tveit, holdt før han avduket minneplaten: Address at the unveiling ceremony of the Memorial Plaque of the late Archbishop Erik Valkendorf, 1465-1522 in Santa Maria dell’Anima Church, Rome, November 28, 2022

Preken av biskop Erik Varden OCSO ved rekviemmessen for erkebiskop Erik Valkendorf tirsdag 29. november 2022

Omtale på forhånd:
Nytt norsk pilegrimsmål i Roma (katolsk.no)

Erkebiskop Erik Valkendorf (EWTN-Norge)


Omtale etterpå:
Erkebiskop av Nidaros hedret i Roma (katolsk.no, skrevet av Øivind Østang – også publisert på hjemmesidene til Trondheim stift)

Erkebiskop av Nidaros heidra i Roma (Den norske kirkes nettsted)

Erik Valkendorf av Nidaros hedras i Rom 500 år efter sin död (Vatican News)

Norwegian Bishop: Catholic Life Leads ‘to Persecution to Some Degree in This Fallen World’ (National Catholic Register)

Norwegian bishop: Catholic life leads ‘to persecution to some degree in this fallen world’
(Catholic News Agency)

Reklame

Minneplate i Tønsberg for Lauritz Nielssøn, «Klosterlasse»

desember 3, 2022

Presseklipp i forbindelse med markeringen av 400-årsminnet for Klosterlasses død, 5.-6. mai 2022

Firehundreårsminnet for pater Lauritz Nielssøn SJ, alias Klosterlasse, ble markert i Tønsberg 5. og 6. mai 2022. Han døde 5. mai 1622 og ble begravet i St. Johannes-kirken i Vilnius. Senere ble han flyttet til en fellesgrav utenfor kirken, på venstre side av kirken. I september 1998 ble en minneplate avduket av kong Harald V inne i kirken. På firehundreårsdagen for Klosterlasses død, torsdag 5. mai 2022, ble en minneplate avduket og velsignet utenfor St. Olav kirke i Tønsberg, Lauritz Nielssøns fødeby. Dagen etter arrangerte Universitetet i Sørøst-Norge, i samarbeid med Slottsfjellsmuseet og St. Olav forlag, fagseminaret «Klosterlasse og motreformasjonen i Skandinavia» (skjermbilde av programmet nedenfor):

ONSDAG 30. MARS:
– Stor Klosterlasse-markering i Tønsberg (katolsk.no)

MANDAG 2. MAI:
 Klosterlasse: Fra Vilnius i 1622 til Tønsberg i 2022 (digital kronikk i Tønsbergs Blad, senere publisert i papiravisen 5. mai)

TIRSDAG 3. MAI:
400-årsmarkering: Vil oppkalle gate etter Klosterlasse (katolsk.no)
Tønsberg-kirke ber kommunen kalle opp gate etter katolsk helt (Dagen.no – bak betalingsmur)

ONSDAG 4. MAI:
400 år siden Klosterlasse døde. Får gate oppkalt etter seg. Første offisielle anerkjennelse i Norge (katolsk.no)
Politikere i Tønsberg gikk inn for å hedre hemmelig katolsk agent/Katolikker fikk politikere med på å hedre «Klosterlasse» (Dagen.no – bak betalingsmur)

TORSDAG 5. MAI:
– NRK Radio P1, Morran i Vestfold – tre innslag:
1) Historien om Klosterlasse
2) Hvem var Klosterlasse? (Fem på gata)
3) Klosterlasse får sin hyllest i dag

– NRK TV 1:
1) Distriktsnyheter Vestfold og Telemark kl. 19.45 (ca. 2 minutters innslag): KLOSTER-LASSE
2) Distriktsnyheter V. og T. kl. 22.55 (ca. et halvt minutts innslag): Messe for Kloster-Lasse

– Tønsbergs Blad: Klosterlasse: Fra Vilnius i 1622 til Tønsberg i 2022 (kronikk i Tønsbergs Blad, først publisert digitalt 2. mai)

FREDAG 6. MAI:
– Video med høydepunkt fra rekviemmessen og avduking og velsignelse av minneplaten (5.24 min., katolsk.no)

LØRDAG 7. MAI:
Viser fram «Klosterlasse». Intervju i Tønsbergs blad angående utstillingen på Slottsfjellsmuseet «Klosterlasse og motreformasjonen i Skandinavia»

TORSDAG 12. MAI:
Fire hundre år etter sin død, ble Klosterlasse hedret (nettartikkel i Tønsbergs Blad med flere bilder, bak betalingsmur, senere publisert i papiravisen 16. mai med kun ett bilde)
Klosterlasse kom hjem: Messe og avduking av minneplate i Tønsberg (katolsk.no, stor reportasje med mange bilder – samme reportasje på polsk publisert 11. mai)

MANDAG 16. MAI:
En farlig kriminell har født sin belønning. Så hva nå? Kommentarartikkel ved debattansvarlig i Tønsbergs Blad
Fire hundre år etter sin død ble Klosterlasse hedret (papirutgaven av Tønsbergs Blad, tidligere publiser som nettartikkel med flere bilder)

TIRSDAG 17. MAI:
– «Klosterlasse» var en av historiens mest betydelige nordmenn. Hvorfor har vi ikke hørt om ham? (kronikk i forskersonen.no)

Om askeonsdag i en pandemitid

februar 15, 2021

Jeg ble tidligere i vinter intervjuet på katolsk.no om Vatikanets ferske bekjentgjørelse om askeutdeling i en pandemitid. I den forbindelse sier jeg også litt om ulike utdelingsmåter historisk og om meningen med ritualet. Kanskje av interesse ut over den akutte koronasituasjonen? Les intervjuet her: Vatikanet: Nye regler for askeonsdag

Helgenkongen St. Olav i TV-serien og kunsten – og i Helligdomsarmens relikvie

januar 27, 2021
Olav NRK

Den aktuelle NRK-serien Olav der Kristofer Hivju og Gry Molvær Hivju gjennom tre episoder jakter på sannheten om Olav den hellige, er godt laget og programlederne spennende reisefølge. I siste episode aktualiseres spørsmålet om den katolske hovedrelikvien fra St. Olav, den såkalte Helligdomsarmen, er en ekte relikvie fra St. Olav eller ei, og vi får både se relikvien og høre ulike vurderinger av ektheten.

Jeg er redd spørsmålet om ekthet ikke kan besvares fullt ut før Hellig-Olavs døde kropp eventuelt blir lokalisert og gravd opp fra kjelleren i Nidarosdomen og enten mangler deler av et bein eller ei. I forbindelse med at jeg for noen år siden anmeldte boken Helgenkongen St. Olav i kunsten, leste jeg Øystein Ekrolls grundige gjennomgang der av de ulike relikviene, inkludert beinet i Helligdomsarmen. Jeg har den største respekt for Ekrolls forskning, men tror som sagt vi ikke kan oppnå sikkerhet verken den ene eller andre veien før resten av kroppen eventuelt hentes frem. I mellomtiden foreslo jeg en salomonisk løsning i min anmeldelse. Kanskje refleksjonen er nyttig nå? Jeg publiserer derfor anmeldelsen fra St. Olav, 4-2016 nedenfor og vil i denne forbindelsen nevne at jeg også har skrevet om en annen påstått relikvie, den såkalte olavssteinen som også omtales i serien med enda mer velbegrunnet tvil om ektheten.

[Bokanmeldelsen nedenfor er publisert i St. Olav, 4-2016 (noen uthevinger etter innledningen i teksten nedenfor)]

Øystein Ekroll (red.): Helgenkongen St. Olav i kunsten
Museumsforlaget, Trondheim 2016

Øystein Ekroll (red.): Helgenkongen St. Olav i kunsten
Museumsforlaget, Trondheim 2016

Ingen annen nordisk helgen har gjennom bilder og kirkededikasjoner nådd så langt ut over landets grenser som St. Olav. Sporene av det eldste kjente olavsbildet fra ca. 1160 på en søyle i Fødselskirken i Betlehem er et sterkt uttrykk for dette.

Men allerede fra 1043 – 13 år etter slaget ved Stiklestad – finnes det bevarte mynter, preget i Danmark med helgenkongens bilde. I boken Helgenkongen St. Olav i kunsten får vi et oppdatert, variert og spennende møte med den kunsthistoriske forskningen omkring St. Olav og alle de ulike kunstneriske sjangrene hans bilde ble uttrykt i.

Tematisk spredning
Artiklene i boken kan grovt sett deles i to: middelalderens olavsbilde og det moderne olavsbildet. Den første kategorien behandles mer utfyllende enn den andre med artikler om Olav i fortellingene (Bjerkestrand), alterbildene (Stang), motivet St. Olavs seilas (Lidén), Christian 1.s reisealter (Lerseth), mynter (Gullbekk), segl og heraldikk (Ekroll). Det moderne olavsbildet behandles kun i to artikler, den ene om «bruk og misbruk av helgenkongens bilde mellom 1920 og 1945» (Alvestad) og den andre om de ortodokse olavsbildene som har blitt laget etter at Hellige Nikolai menighet i Oslo i 1995 søkte sin kirkelige ledelse om tillatelse til å ære Olav som ortodoks helgen (Serck-Hansen). I tillegg bidrar bokens redaktør, Øystein Ekroll, med en nærmest heldekkende gjennomgang av myter og fakta om olavsrelikviene, stedet der olavsbildet og Olav selv møtes – vel å merke om relikvien er ekte.

De ni artiklene om ulike sider ved olavsikonografien er hver for seg glimrende innføringer, men som leser savner jeg en innledningsartikkel som gjør helheten til mer enn summen av delene, og jeg savner en orientering om den opprinnelige kontekst for artiklene, deres proveniens, for å si det med kunsthistorikerne.

Det vil føre for langt å kommentere artiklene hver for seg her. Jeg må nøye meg med å trekke frem aspekter ved tre av artiklene. Jeg fant de to artiklene om de moderne olavsbildene særlig interessante. Det er imidlertid påfallende at bare det ortodokse perspektivet er med i boken og ikke også de katolske olavsbildene fra tiden etter at Kirken vendte tilbake på 1800-tallet. Når den lutherske tilnærmingen til St. Olav skal forklares, vil det katolske nærvær i fortid og samtid alltid være en viktig tolkningsnøkkel. De moderne ortodokse olavsikonene innbyr også til økumenisk ettertanke. Samtidig som ikonmalerne med rette fremhever den udelte kirkes periode (før 1054), kan jeg ikke fri meg fra opplevelsen av at de tidvis gjør det på en lite økumenisk sensitiv måte. Når for eksempel Olav Haraldssons dåp i Rouen fremstilles på en ikon fra 2000-tallet og både presteklær og kirkebygg er klart bysantinskinspirerte og ikke vestkirkelige, har vel ikonmaleren og menigheten gått glipp av en side ved bildets økumeniske potensiale?   

Relikvie
Øystein Ekroll undersøker i den siste artikkelen særlig grundig dagens norske, katolske hovedrelikvie, Helligdomsarmen i St. Olav domkirke. Han konkluderer med at beinet ikke kan knyttes til St. Olav lenger tilbake enn til 1684 og at relikvariet verken ved sin alder eller ikonografi kan knyttes til St. Olav. Han benekter imidlertid ikke at St. Olavs kropp lå i Olavsskrinet ved reformasjonen i 1537 eller at beinet i helligdomsarmen er en ekte relikvie. Det springende punkt i Ekrolls argumentasjon er spørsmålet om St. Olavs kropp kunne deles i mindre biter for å bli relikvier andre steder. Ekroll svarer nei, men gir samtidig eksempler på «oppdeling» av helgener. Hvorfor da utelukke at oppdeling også kan ha skjedd med St. Olavs kropp? Vi vil neppe noen gang kunne bevise at beinet i Helligdomsarmen er Olav Haraldssons bein, men vi vet altså at det er et bein fra 1000-tallet og at det sannsynligvis er en ekte relikvie fra en helgen. Om helgenens kropp først og fremst har del i Kristi kropp, slik Ekroll understreker, lever jeg for min del godt med usikkerheten om hvilke helgenbein vi ærer i St. Olav domkirke. For i helgenene ærer vi Kristus, han som ble født i Betlehem, og der han ble født, henger i alle fall fortsatt bildet av vår egen St. Olav.             

Sigurd Hareide

Olavssteinen – en evangelisk-luthersk relikvie?

juli 10, 2020

En evangelisk-luthersk relikvie?
Av Sigurd Hareide
(Publisert som bokanmeldelse i St. Olav – katolsk kirkeblad nr. 5, 2012)

Idar Kjølsvik:
Olavssteinen på Stiklestad
Cappelen Damm Høyskoleforlaget, 2012
136 sider

Idar Kjølsvik vil gjerne at den såkalte «olavssteinen”, som ble funnet under kirkegulvet i Stiklestad kirke i 1929 og etter en omflakkende tilværelse omsider i 2007 ble plassert bak alteret i samme kirke, skal være “verdens første offisielle evangelisk-lutherske relikvie”. Dette argumenterer han tålmodig for i en på mange måter fin, liten bok. Ved veis ende i boken er jeg likevel ikke overbevist, verken om at dette er en offisiell evangelisk-luthersk relikvie, en evangelisk-luthersk relikvie eller en relikvie i det hele tatt.

Historie og teologi
For hvis steinen er en relikvie, må det jo være fordi den er identisk med den katolske relikvien som er kjent fra middelalderlitteraturen. Bare om steinen ikke er identisk med denne middelalderrelikvien, gir det vel mening å kalle den “en evangelisk-luthersk relikvie”? i så fall er den en ny, luthersk relikvie. Ellers er den en relikvie fra katolsk tid som lutheranerne i dag har ansvaret for, og som de eventuelt kan finne ut om de vil reintegrere i troslæren og kirkelivet, slik Kjølsvik vil. Kjernen i Kjølsviks bok er med andre ord to ulike spørsmål: På den ene siden, det historiske spørsmålet om forholdet mellom “den litterære steinen” fra middelalderlitteraturen og “den fysiske steinen” fra restaureringen i Stiklestad kirke i 1929. Og på den andre siden, det teologiske spørsmålet om det er plass for relikvier i lutherdommens teologiske univers. For norske katolikker bør begge spørsmål være av interesse. Det historiske spørsmålet angår vår identitet som katolikker i dag og vårt forhold til Stiklestad som helligsted og valfartsmål, mens bokens teologiske spørsmål i første omgang angår Den norske kirke og deretter bare indirekte oss også gjennom vår økumeniske samtale med våre trossøsken der.

La oss ta det historiske spørsmålet først; er steinen fra litteraturen og steinen som ble funnet under kirkegulvet den sammen steinen? Helt til bunns i spørsmålet kommer vi visst ikke, selv om Kjølsvik har gravd frem mye spennende stoff om begge “steinene”. Fortellingen om olavssteinen fører oss helt tilbake til slaget på Stiklestad 29. juli 1030. Etter alt å dømme er Stiklestad kirke bygget over stedet der Olav Haraldsson falt, og i middelalderkilder tilbake til 1100-tallet fortelles det om en konge som ble helbredet ved å legge sitt skadede kne mot den steinen St. Olav falt ved, og som stakk “frem under selve alteret” og hadde “blodmerker på” (Passio Olavi, ca. 1170). Kjølsvik drøfter den litterære steinens historisitet og konkluderer med at “steinens historisitet ikke kan motbevises ut fra kildene”, men “bevisene for at koret i Stiklestad kirke er det historiske stedet for kongens død” er sterkere. Det gjelder i enda større grad når vi sammenligner stedet med steinen som ble funnet i 1929. For katolikker vil nok derfor stedet fortsatt være viktigere enn den nyinstallerte steinen.

En moderne røverhistorie
Fortellingen om 1929-funnet er uansett litt av en røverhistorie, bokstavelig talt. Under restaureringen av kirken i forkant av det store 900-årsjubileet for slaget på Stiklestad fant kirketjeneren steinen som prosten raskt tok i forvaring, fikk laget en egen kasse til og så sendte til sitt hjemsted på Toten, dit han selv returnerte som pensjonist noen år senere. Tolkningene av prostens steinforsendelse spriker mellom dem som mener det var regelrett tyveri av selveste olavssteinen og dem som mener prosten brakte i sikkerhet dette dyrebare klenodiet som hadde levd i verdalingenes kollektive minne siden steinen trolig ble gravd ned en gang etter reformasjonen. En tredje tolkning er at steinen bare var en tilfeldig minnestein fra tiden i Verdalen, en suvenir fra kirkegulvet.

De som vil ha detaljer om steinens videre skjebne fra Toten tilbake til Stiklestad, må lese Kjølsviks detektivhistorie om prostene, lensmannen og verdalingene. Det er visst ikke alltid så mye enklere å få full klarhet i de historiske hendelsene på 1900-tallet enn i middelalderen, men steinen ble til slutt “stjålet tilbake” til Stiklestad av en Dagbladet-journalist som i 1980 skulle lage en sak i forbindelse med 950-årsjubileet for slaget på Stiklestad. Men det viste seg at det var enklere å stjele tilbake tante Sofie enn olavssteinen. Museet kunne ikke ta imot en stein med uklart eierforhold, og steinen endte igjen på Toten. Prostens datter overleverte den så til Riksantikvaren i Oslo, men fra 1985 var den igjen på Stiklestad. Til sist ble steinen i en høytidelig kirkelig prosesjon 20. juli 2007 ført tilbake til Stiklestad kirke. Og nå fortelles det om nervøse brudepar som finner roen ved steinen og andre jærtegn i kirken.

Luthersk relikvieteologi?
Kjølsviks tolkning av prosesjonen da steinen ble ført tilbake til kirken, er kjernen i hans argumentasjon for at dette er en offisiell evangelisk-luthersk relikvie. Her mangler det ikke på detaljer, verken om rettslig bindende vedtak, om hvem som tok og ikke tok på steinen når og hvor, og om hvem som deltok i prosesjonen. Tross Kjølsviks påstander om relikviens offisielle status i Den norske kirke, sammenfatter den ansvarlige prostens ord Den norske kirkes offisielle holdning for meg: “Relikvier er fremmed for oss. Det er hva steinen symboliserer som er avgjørende.” Jeg håper derfor ikke jeg blir oppfattet uøkumenisk om jeg hevder at det største underet kanskje ikke er om noen blir helbredet i Stiklestad kirke ved steinen som ligger der St. Olav falt, men om Den norske kirke utvikler en offisiell relikvieteologi og -praksis.

Idar Kjølsvik fortjener likevel honnør for sitt dristige forsøk, men jeg tror dessverre olavssteinen som en “kategori 2-relikvie” med indirekte tilknytning til helgenen, er et svært dårlig utgangspunkt for utviklingen av en (luthersk) relikvielære. Da ville jeg heller startet med en ekte “kategori 1-relikvie” som St. Olavs beinrester, om en på død og liv skal finne opp kruttet på nytt. Med doktorgrad om Kristi nærvær foreslår Kjølsvik “en spirtualpresentisk relikvielære” der lutheranerne låner kategorier fra de reformerte kristnes nattverdlære for å forklare Guds nærvær i forbindelse med relikvien. Men om først nattverdlæren skal brukes i relikvieteologien, må kategoriene være atskillig mindre grovkornet enn i Kjølsviks folkelige fremstilling. Når katolikker og lutheranere fremstilles som helt enige i realpresenslæren slik Kjølsvik gjør, tildekker det de to tradisjonenes ulike tilnærminger til hellig, fysisk nærvær, som igjen har ført til svært ulike syn på hellige rom og hellige gjenstander. Og når både Zwingli og Calvin puttes i samme reformerte sekk, blir henvisningen til reformert nattverdlære også for upresis til at den kan bidra til å løse selvmotsigelser av typen “evangelisk-luthersk relikvielære”.

På høy tid
Jeg kan vanskelig yte argumentasjonen full rettferdighet i en anmeldelse som denne, men boken om olavssteinen og Kjølsviks forslag til relikvieteologi viser tydelig at det er på høy tid med en skikkelig teologisk samtale om helgener både internt i Den norske kirke og i den katolsk-lutherske samtalen om “Olavsarven”. Vi trenger kort og godt en teologisk helgensamtale utover de økumeniske festtalene!

Forhåpentlig lykkes vi bedre enn danskene gjorde for et par år siden da Københavns katolske biskop likevel ikke fikk relikviedeler fra St. Knud som han var blitt lovet. De danske lutheranere kunne ikke ta ansvar for katolikkenes bruk av levningene. De ville ikke bli delaktige i at andre “kunne dyrke en fromhet … man selv anser for falsk”, som en av de danske lutheranere sa det. De skulle nok heller gjort som menighetsrådet i Verdal, som i følge Kjølsvik “tester ut hva en relikvie kan brukes til.” For min del heier jeg tross innvendinger på Kjølsvik og verdalingene og anbefaler fortellingen om olavssteinen.

Første trykte tekst på norsk 500 år

juli 5, 2019

Kronikk i Vårt Land 4. juli 2019, på femhundreårsdagen for den første trykte tekst på norsk.
Den første trykte tekst på norsk 500 år - oppslag i Vårt Land 040719

Missale Nidrosiense 500 år og i ny utgave

mai 29, 2019

Missale Nidrosiense x3 + 1x av Breviarium Nidrosiense - Foto ved Gunnerusbiblioteket

Foto: NTNU Gunnerusbiblioteket

Norges eldste trykte bok fylte 500 år 25. mai 2019, trykket på oppdrag fra erkebiskop Erik Valkendorf i København. Noen uker senere ble Nidaros-breviariet trykket i Paris. De to første bøkene trykket på norsk oppdrag er bakgrunnen for Bokåret 2019. Noen dager før jubileet til den første boken, Nidaros-missalet, ble de første utgavene på fem hundre år av de to bøkene utgitt i form av e-bøker med transkripsjon av den gotiske trykkteksten og nye innledninger. Et enormt stort arbeid har blitt utført med transkripsjonene, ledet av Ingrid Sperber, og sammen med nye innledninger ved Espen Karlsen og undertegnede, har disse bøkene aldri før vært lettere tilgjengelige for allmennheten og forskningen.

E-boken Missale Nidrosiense (også med lenke til Nasjonalbibliotekets elektroniske faksimileutgave).

E-boken Breviarium Nidrosiense (også med lenke til Nasjonalbibliotekets elektroniske faksimileutgave).

E-bøkene inngår i det NFR-støttede prosjektet Digital corpus and dictionary of Norwegian Medieval Latin texts ledet av forskningsbibliotekar Espen Karlsen ved Nasjonalbiblioteket.

22. mai var det bokhistorisk jubileumsseminar ved Nasjonalbiblioteket. Jeg deltok med foredraget «Missale Nidrosiense og Breviarium Nidrosiense – Norges to første trykte bøker, Nidarosprovinsens siste» (foredragene er tilgjengelige ved å følge lenken til direktesendingen).

Nasjonalbibliotekets jubileumsutstilling 19. september 2019 – 18. januar 2020: Lause typar og stramme bind

Også NTNU Gunnerusbiblioteket byr på elektronisk facsimile av Nidaros-missalet, men jeg synes Nasjonalbibliotekets løsning (se lenke i e-bøkene ovenfor) er atskillig enklere å bla i. Men bildet av de tre Nidaros-missalene i Trondheim ved siden av breviariet (øverst), illustrerer fint størrelsesforholdet mellom missalet og breviariet.

Debatten om reformasjonsretorikken i Den norske kirkes profildokument for reformasjonsmarkeringen

juni 6, 2017

Vårt Land 030617 - bilde av oppslag

  1. Vårt Land, 8. mai:
    Etter at jeg i en kronikk med tittelen ‘Folket, middelaldermessen og reformasjonsretorikken‘ kritiserte Den norske kirkes profildokument for reformasjonsmarkeringen for å formidle «klassisk reformasjonsretorikk» og «fordommer om middelaldermessen», kom det i første omgang ingen respons fra Kirkerådet som står bak profildokumentet.
    (Forsidetekst:
    Sigurd Hareide: Kirken tar feil om middelaldermessen).
  2. Verdibørsen, 24. mai:
    Intervju om saken (ca. 20 min.), Den norske kirkes reformasjonspropaganda
  3. Vårt Land, 29. mai:
    Førstesidesak og større nyhetsartikkel: Protesterer mot ‘reformasjons-propaganda’ Førstesidetittel: ‘Kirken fremmer fordommer om katolikker’ [ikke direktesitat fra meg slik det ser ut som].
  4. Her og nå, 30. mai:
    Debatt med Vidar Kristensen fra Kirkerådet i Den norske kirke
  5. Dagsnytt 18, 30 mai:
    Debatt med Vidar Kristensen fra Kirkerådet i Den norske kirke
  6. Vårt Land, 31. mai:
    Svarinnlegg fra Kirkerådet ved Vidar Kristensen, prosjektleder for Den norske kirkes reformasjonsmarkering. Saken nevnt på forsiden (FORELIGGER IKKE ELEKTRONISK, han nevner for øvrig ikke kronikken min fra 8. mai).
  7. Vårt Land, 3. juni:
    Svarinnlegg fra meg til Kirkerådet: Majoritetsblindhet før og nå
  8. Kristeligt Dagblad, Danmark, 6. juni:
    Nyhetsartikkel: Kritik af norsk reformationsfejring
  9. Verdibørsen, 7. juni:
    Debatt med generalsekretær i Mellomkirkelig råd (i Den norske kirke), Berit Hagen Agøy.

Folket, middelaldermessen og reformasjonsretorikken

mai 15, 2017

Kronikk i Vårt Land, mandag 8. mai 2017Kronikk i Vårt Land 08052017

Elektronisk versjon på Verdidebatt.no med lenke til Den norske kirkes profildokument om «reformasjonsmarkeringen i Norge» og til to bøker med artikler jeg har skrevet om middelaldermessen.

Anno 1537 – Taperens testamente

januar 23, 2017

Realityserien Anno på NRK har lagt handlingen i reformasjonsjubileumsåret 2017 til 1537, året reformasjonen ble innført i Norge. For et par år siden anmeldte jeg religionshistorikeren Torkel Brekke sin debutroman fra grunnlovsjubileumsåret 2014. Her er den siste erkebiskopen, Olav Engelbrektsson, hovedperson. Det er mer enn ironisk at Anno tilsynelatende utspiller seg sommerstid i 1537 med erkebiskopen som sentral oppdragsgiver, for den eneste personen som i alle fall ikke var i landet da, var erkebiskop Olav Engelbrektsson. Han seilte fra Nidaros første påskedag (1. april) 1537 da han skjønte slaget var tapt for danskekongens militære overmakt. Å fokusere på 1537 i reformasjonsjubileumsåret 2017 er likevel et godt grep synes jeg, selv om Anno så langt jeg har sett ikke imponerer med sin fremstilling av det religiøse livet i 1537. Vel, her er anmeldelsen:

Torkel Brekke: Taperens testamente (Lunde forlag, 2014)

Av Sigurd Hareide

taperens-testamente

Religionshistorikeren Torkel Brekke, kjent som ekspert på blant annet buddhisme og religiøs fundamentalisme, har valgt en krevende og spennende periode som utgangspunkt for sin første roman. Vi følger den siste erkebiskopen i Norge, Olav Engelbrektsson, i hans kamp for Norge som selvstendig rike og katolsk land fra begynnelsen av 1520-tallet til begge sakene er tapt i 1537.

1814 og 1537
I likhet med NRK Radio som i fjor sendte den storslagne serien «Himmeldronningen» av Silje Holtet og Tommy Bredsted med handlingen fra 1530-tallet, valgte også Brekke å grave dypere i historien i grunnlovsjubileumsåret 2014. For, som han sa det i et intervju: «Saken er at det er her det begynner!» (Vårt Land, 24. september 2014). Vil du forstå Norge, må du gå bak 1814! Vi nærmer oss dessuten femhundreårsminnet for reformasjonens begynnelse i 1517. Gjennom sin roman skriver Torkel Brekke Norges reformasjonshistorie inn i de europeiske storhendelsene med Luther og kongene, paven, keiseren og sultanen. Mye var på gang, og mye har fått plass i Brekkes drøyt 200 sider lange roman. Kanskje for mye?

Kildenes plot eller inndiktet plot?
Det er ingen tvil om at Brekke har gjort grundig research. For at en historisk roman skal være mer enn et historieverk i fortellerform holder det ikke å ha orden på storpolitikken. Også smakene, luktene, maten, klærne, byggeskikkene, sykdommene og mye annet må være med for at den litterære fiksjonen skal flytte oss fra vår tid til fortiden. Jeg synes langt på vei Brekke klarer dette bra. Den som leser romanen får et spennende og til tider overraskende møte med det tidlige femtenhundretallet i Norge og Europa. Det i seg selv er verdt lesningen, men ikke nok for å drive handlingen fremover. Hva slags plot skal en velge i en historisk roman? Det historiske plottet som den historiske rekonstruksjonen ut fra kildene gir oss, eller et eget plot ut fra inndiktede personer og hendelser?

Brekke vakler litt her, synes jeg. Han dikter inn «tyrkerfaren» i historien. Det har han god dekning for i de historiske kildene. Den muslimske sultanens hær var fryktet i hele Europa, og her kunne Brekke til og med ha vist til Norges første trykte bok som han nevner i en annen forbindelse. Messeboken Olav Engelbrektsson var med på å trykke i København [rettet – ikke Paris som var trykkested for breviariet samme år] i 1519 på oppdrag fra den forrige erkebiskopen, inneholdt nemlig en egen votivmesse «for hedningene og tyrkerne». Brekke lykkes i å vise hvordan frykten for muslimene var en del av den europeiske identiteten allerede på 1520-tallet, men dette tyrkersporet blir likevel aldri mer enn et inndiktet sidespor som forfatteren til sist tvinges til gi en drastisk og brå avslutning. Tyrkerfaren blir skoletime mer enn spenningsroman.

Sidesporet virker unødvendig når historien om den siste norske erkebiskopens embetstid (1522-37) i seg selv er så dramatisk. Her er det ikke nødvendig å dikte inn de mest dramatiske begivenhetene. Virkeligheten overgår fantasien, men kildene etterlater en del gåter som romanforfatteren kan gå videre på. Den største av dem er kanskje mennesket Olav Engelbrektsson, kjent som den store taperen i norgeshistorien. Hvordan fortelle «taperens testamente» så vi skjønner hva han kjempet for og vi tror han kan vinne, selv om vi vet at han tapte?

Brekke versus Hoem
Når Brekke velger erkebiskopen til sin debut som romanforfatter, kun ti år etter Edvard Hoems dype psykologiske portrett av samme mann (Kom fram, fyrste! Oktober forlag, 2004), må han tåle en sammenligning. Det er ingen tvil om at Hoem lodder dypere i personskildringene enn Brekke. Det skulle da også bare mangle når en debutant sammenlignes med en erfaren romanforfatter som Hoem, som også brukte flere sider på fortellingen og startet tidligere i erkebiskopens liv. Men det har også sine fordeler å starte midt i begivenhetenes gang slik Brekke gjør. Sammen med de korte kapitlene gjør det romanen mer lettlest enn Hoems roman. En trenger ikke fordøye så mye av gangen, men kommer heller ikke så dypt, før det er tid for et nytt kapittel fra et nytt sted med et nytt emne.

Jeg innrømmer at jeg tidvis savnet dybden fra Hoems personskildringer under lesningen av Brekkes roman, ikke minst innlevelsen i de religiøs og politiske motiver. Hva var det som drev Olav Engelbrektsson? Hva var sammenhengen mellom kampen for det katolske Norge og det selvstendige Norge? Alt i alt synes jeg likevel Taperens testamente står seg bra både som romandebut og som et nytt tilskudd til litteraturen om Norges siste erkebiskop. I løpet av de siste ti årene har vi fått to gode bøker og en radioserie om erkebiskopen og hans tid. Historien har vist seg å være stor og dramatisk nok for alle tre. Jeg håper vi snart får se filmen eller TV-serien om erkebiskopen og reformasjonen i Norge, vår egen versjon av The Tudors. For det var her det begynte!

(Opprinnelig publisert i St. Olav – katolsk kirkeblad, nr. 1 – 2015)