Posts Tagged ‘Tyrkerfaren’

Anno 1537 – Taperens testamente

januar 23, 2017

Realityserien Anno på NRK har lagt handlingen i reformasjonsjubileumsåret 2017 til 1537, året reformasjonen ble innført i Norge. For et par år siden anmeldte jeg religionshistorikeren Torkel Brekke sin debutroman fra grunnlovsjubileumsåret 2014. Her er den siste erkebiskopen, Olav Engelbrektsson, hovedperson. Det er mer enn ironisk at Anno tilsynelatende utspiller seg sommerstid i 1537 med erkebiskopen som sentral oppdragsgiver, for den eneste personen som i alle fall ikke var i landet da, var erkebiskop Olav Engelbrektsson. Han seilte fra Nidaros første påskedag (1. april) 1537 da han skjønte slaget var tapt for danskekongens militære overmakt. Å fokusere på 1537 i reformasjonsjubileumsåret 2017 er likevel et godt grep synes jeg, selv om Anno så langt jeg har sett ikke imponerer med sin fremstilling av det religiøse livet i 1537. Vel, her er anmeldelsen:

Torkel Brekke: Taperens testamente (Lunde forlag, 2014)

Av Sigurd Hareide

taperens-testamente

Religionshistorikeren Torkel Brekke, kjent som ekspert på blant annet buddhisme og religiøs fundamentalisme, har valgt en krevende og spennende periode som utgangspunkt for sin første roman. Vi følger den siste erkebiskopen i Norge, Olav Engelbrektsson, i hans kamp for Norge som selvstendig rike og katolsk land fra begynnelsen av 1520-tallet til begge sakene er tapt i 1537.

1814 og 1537
I likhet med NRK Radio som i fjor sendte den storslagne serien «Himmeldronningen» av Silje Holtet og Tommy Bredsted med handlingen fra 1530-tallet, valgte også Brekke å grave dypere i historien i grunnlovsjubileumsåret 2014. For, som han sa det i et intervju: «Saken er at det er her det begynner!» (Vårt Land, 24. september 2014). Vil du forstå Norge, må du gå bak 1814! Vi nærmer oss dessuten femhundreårsminnet for reformasjonens begynnelse i 1517. Gjennom sin roman skriver Torkel Brekke Norges reformasjonshistorie inn i de europeiske storhendelsene med Luther og kongene, paven, keiseren og sultanen. Mye var på gang, og mye har fått plass i Brekkes drøyt 200 sider lange roman. Kanskje for mye?

Kildenes plot eller inndiktet plot?
Det er ingen tvil om at Brekke har gjort grundig research. For at en historisk roman skal være mer enn et historieverk i fortellerform holder det ikke å ha orden på storpolitikken. Også smakene, luktene, maten, klærne, byggeskikkene, sykdommene og mye annet må være med for at den litterære fiksjonen skal flytte oss fra vår tid til fortiden. Jeg synes langt på vei Brekke klarer dette bra. Den som leser romanen får et spennende og til tider overraskende møte med det tidlige femtenhundretallet i Norge og Europa. Det i seg selv er verdt lesningen, men ikke nok for å drive handlingen fremover. Hva slags plot skal en velge i en historisk roman? Det historiske plottet som den historiske rekonstruksjonen ut fra kildene gir oss, eller et eget plot ut fra inndiktede personer og hendelser?

Brekke vakler litt her, synes jeg. Han dikter inn «tyrkerfaren» i historien. Det har han god dekning for i de historiske kildene. Den muslimske sultanens hær var fryktet i hele Europa, og her kunne Brekke til og med ha vist til Norges første trykte bok som han nevner i en annen forbindelse. Messeboken Olav Engelbrektsson var med på å trykke i København [rettet – ikke Paris som var trykkested for breviariet samme år] i 1519 på oppdrag fra den forrige erkebiskopen, inneholdt nemlig en egen votivmesse «for hedningene og tyrkerne». Brekke lykkes i å vise hvordan frykten for muslimene var en del av den europeiske identiteten allerede på 1520-tallet, men dette tyrkersporet blir likevel aldri mer enn et inndiktet sidespor som forfatteren til sist tvinges til gi en drastisk og brå avslutning. Tyrkerfaren blir skoletime mer enn spenningsroman.

Sidesporet virker unødvendig når historien om den siste norske erkebiskopens embetstid (1522-37) i seg selv er så dramatisk. Her er det ikke nødvendig å dikte inn de mest dramatiske begivenhetene. Virkeligheten overgår fantasien, men kildene etterlater en del gåter som romanforfatteren kan gå videre på. Den største av dem er kanskje mennesket Olav Engelbrektsson, kjent som den store taperen i norgeshistorien. Hvordan fortelle «taperens testamente» så vi skjønner hva han kjempet for og vi tror han kan vinne, selv om vi vet at han tapte?

Brekke versus Hoem
Når Brekke velger erkebiskopen til sin debut som romanforfatter, kun ti år etter Edvard Hoems dype psykologiske portrett av samme mann (Kom fram, fyrste! Oktober forlag, 2004), må han tåle en sammenligning. Det er ingen tvil om at Hoem lodder dypere i personskildringene enn Brekke. Det skulle da også bare mangle når en debutant sammenlignes med en erfaren romanforfatter som Hoem, som også brukte flere sider på fortellingen og startet tidligere i erkebiskopens liv. Men det har også sine fordeler å starte midt i begivenhetenes gang slik Brekke gjør. Sammen med de korte kapitlene gjør det romanen mer lettlest enn Hoems roman. En trenger ikke fordøye så mye av gangen, men kommer heller ikke så dypt, før det er tid for et nytt kapittel fra et nytt sted med et nytt emne.

Jeg innrømmer at jeg tidvis savnet dybden fra Hoems personskildringer under lesningen av Brekkes roman, ikke minst innlevelsen i de religiøs og politiske motiver. Hva var det som drev Olav Engelbrektsson? Hva var sammenhengen mellom kampen for det katolske Norge og det selvstendige Norge? Alt i alt synes jeg likevel Taperens testamente står seg bra både som romandebut og som et nytt tilskudd til litteraturen om Norges siste erkebiskop. I løpet av de siste ti årene har vi fått to gode bøker og en radioserie om erkebiskopen og hans tid. Historien har vist seg å være stor og dramatisk nok for alle tre. Jeg håper vi snart får se filmen eller TV-serien om erkebiskopen og reformasjonen i Norge, vår egen versjon av The Tudors. For det var her det begynte!

(Opprinnelig publisert i St. Olav – katolsk kirkeblad, nr. 1 – 2015)

Reklamer