Posts Tagged ‘St. Olav’

Helgenkongen St. Olav i TV-serien og kunsten – og i Helligdomsarmens relikvie

januar 27, 2021
Olav NRK

Den aktuelle NRK-serien Olav der Kristofer Hivju og Gry Molvær Hivju gjennom tre episoder jakter på sannheten om Olav den hellige, er godt laget og programlederne spennende reisefølge. I siste episode aktualiseres spørsmålet om den katolske hovedrelikvien fra St. Olav, den såkalte Helligdomsarmen, er en ekte relikvie fra St. Olav eller ei, og vi får både se relikvien og høre ulike vurderinger av ektheten.

Jeg er redd spørsmålet om ekthet ikke kan besvares fullt ut før Hellig-Olavs døde kropp eventuelt blir lokalisert og gravd opp fra kjelleren i Nidarosdomen og enten mangler deler av et bein eller ei. I forbindelse med at jeg for noen år siden anmeldte boken Helgenkongen St. Olav i kunsten, leste jeg Øystein Ekrolls grundige gjennomgang der av de ulike relikviene, inkludert beinet i Helligdomsarmen. Jeg har den største respekt for Ekrolls forskning, men tror som sagt vi ikke kan oppnå sikkerhet verken den ene eller andre veien før resten av kroppen eventuelt hentes frem. I mellomtiden foreslo jeg en salomonisk løsning i min anmeldelse. Kanskje refleksjonen er nyttig nå? Jeg publiserer derfor anmeldelsen fra St. Olav, 4-2016 nedenfor og vil i denne forbindelsen nevne at jeg også har skrevet om en annen påstått relikvie, den såkalte olavssteinen som også omtales i serien med enda mer velbegrunnet tvil om ektheten.

[Bokanmeldelsen nedenfor er publisert i St. Olav, 4-2016 (noen uthevinger etter innledningen i teksten nedenfor)]

Øystein Ekroll (red.): Helgenkongen St. Olav i kunsten
Museumsforlaget, Trondheim 2016

Øystein Ekroll (red.): Helgenkongen St. Olav i kunsten
Museumsforlaget, Trondheim 2016

Ingen annen nordisk helgen har gjennom bilder og kirkededikasjoner nådd så langt ut over landets grenser som St. Olav. Sporene av det eldste kjente olavsbildet fra ca. 1160 på en søyle i Fødselskirken i Betlehem er et sterkt uttrykk for dette.

Men allerede fra 1043 – 13 år etter slaget ved Stiklestad – finnes det bevarte mynter, preget i Danmark med helgenkongens bilde. I boken Helgenkongen St. Olav i kunsten får vi et oppdatert, variert og spennende møte med den kunsthistoriske forskningen omkring St. Olav og alle de ulike kunstneriske sjangrene hans bilde ble uttrykt i.

Tematisk spredning
Artiklene i boken kan grovt sett deles i to: middelalderens olavsbilde og det moderne olavsbildet. Den første kategorien behandles mer utfyllende enn den andre med artikler om Olav i fortellingene (Bjerkestrand), alterbildene (Stang), motivet St. Olavs seilas (Lidén), Christian 1.s reisealter (Lerseth), mynter (Gullbekk), segl og heraldikk (Ekroll). Det moderne olavsbildet behandles kun i to artikler, den ene om «bruk og misbruk av helgenkongens bilde mellom 1920 og 1945» (Alvestad) og den andre om de ortodokse olavsbildene som har blitt laget etter at Hellige Nikolai menighet i Oslo i 1995 søkte sin kirkelige ledelse om tillatelse til å ære Olav som ortodoks helgen (Serck-Hansen). I tillegg bidrar bokens redaktør, Øystein Ekroll, med en nærmest heldekkende gjennomgang av myter og fakta om olavsrelikviene, stedet der olavsbildet og Olav selv møtes – vel å merke om relikvien er ekte.

De ni artiklene om ulike sider ved olavsikonografien er hver for seg glimrende innføringer, men som leser savner jeg en innledningsartikkel som gjør helheten til mer enn summen av delene, og jeg savner en orientering om den opprinnelige kontekst for artiklene, deres proveniens, for å si det med kunsthistorikerne.

Det vil føre for langt å kommentere artiklene hver for seg her. Jeg må nøye meg med å trekke frem aspekter ved tre av artiklene. Jeg fant de to artiklene om de moderne olavsbildene særlig interessante. Det er imidlertid påfallende at bare det ortodokse perspektivet er med i boken og ikke også de katolske olavsbildene fra tiden etter at Kirken vendte tilbake på 1800-tallet. Når den lutherske tilnærmingen til St. Olav skal forklares, vil det katolske nærvær i fortid og samtid alltid være en viktig tolkningsnøkkel. De moderne ortodokse olavsikonene innbyr også til økumenisk ettertanke. Samtidig som ikonmalerne med rette fremhever den udelte kirkes periode (før 1054), kan jeg ikke fri meg fra opplevelsen av at de tidvis gjør det på en lite økumenisk sensitiv måte. Når for eksempel Olav Haraldssons dåp i Rouen fremstilles på en ikon fra 2000-tallet og både presteklær og kirkebygg er klart bysantinskinspirerte og ikke vestkirkelige, har vel ikonmaleren og menigheten gått glipp av en side ved bildets økumeniske potensiale?   

Relikvie
Øystein Ekroll undersøker i den siste artikkelen særlig grundig dagens norske, katolske hovedrelikvie, Helligdomsarmen i St. Olav domkirke. Han konkluderer med at beinet ikke kan knyttes til St. Olav lenger tilbake enn til 1684 og at relikvariet verken ved sin alder eller ikonografi kan knyttes til St. Olav. Han benekter imidlertid ikke at St. Olavs kropp lå i Olavsskrinet ved reformasjonen i 1537 eller at beinet i helligdomsarmen er en ekte relikvie. Det springende punkt i Ekrolls argumentasjon er spørsmålet om St. Olavs kropp kunne deles i mindre biter for å bli relikvier andre steder. Ekroll svarer nei, men gir samtidig eksempler på «oppdeling» av helgener. Hvorfor da utelukke at oppdeling også kan ha skjedd med St. Olavs kropp? Vi vil neppe noen gang kunne bevise at beinet i Helligdomsarmen er Olav Haraldssons bein, men vi vet altså at det er et bein fra 1000-tallet og at det sannsynligvis er en ekte relikvie fra en helgen. Om helgenens kropp først og fremst har del i Kristi kropp, slik Ekroll understreker, lever jeg for min del godt med usikkerheten om hvilke helgenbein vi ærer i St. Olav domkirke. For i helgenene ærer vi Kristus, han som ble født i Betlehem, og der han ble født, henger i alle fall fortsatt bildet av vår egen St. Olav.             

Sigurd Hareide

Olavssteinen – en evangelisk-luthersk relikvie?

juli 10, 2020

En evangelisk-luthersk relikvie?
Av Sigurd Hareide
(Publisert som bokanmeldelse i St. Olav – katolsk kirkeblad nr. 5, 2012)

Idar Kjølsvik:
Olavssteinen på Stiklestad
Cappelen Damm Høyskoleforlaget, 2012
136 sider

Idar Kjølsvik vil gjerne at den såkalte «olavssteinen”, som ble funnet under kirkegulvet i Stiklestad kirke i 1929 og etter en omflakkende tilværelse omsider i 2007 ble plassert bak alteret i samme kirke, skal være “verdens første offisielle evangelisk-lutherske relikvie”. Dette argumenterer han tålmodig for i en på mange måter fin, liten bok. Ved veis ende i boken er jeg likevel ikke overbevist, verken om at dette er en offisiell evangelisk-luthersk relikvie, en evangelisk-luthersk relikvie eller en relikvie i det hele tatt.

Historie og teologi
For hvis steinen er en relikvie, må det jo være fordi den er identisk med den katolske relikvien som er kjent fra middelalderlitteraturen. Bare om steinen ikke er identisk med denne middelalderrelikvien, gir det vel mening å kalle den “en evangelisk-luthersk relikvie”? i så fall er den en ny, luthersk relikvie. Ellers er den en relikvie fra katolsk tid som lutheranerne i dag har ansvaret for, og som de eventuelt kan finne ut om de vil reintegrere i troslæren og kirkelivet, slik Kjølsvik vil. Kjernen i Kjølsviks bok er med andre ord to ulike spørsmål: På den ene siden, det historiske spørsmålet om forholdet mellom “den litterære steinen” fra middelalderlitteraturen og “den fysiske steinen” fra restaureringen i Stiklestad kirke i 1929. Og på den andre siden, det teologiske spørsmålet om det er plass for relikvier i lutherdommens teologiske univers. For norske katolikker bør begge spørsmål være av interesse. Det historiske spørsmålet angår vår identitet som katolikker i dag og vårt forhold til Stiklestad som helligsted og valfartsmål, mens bokens teologiske spørsmål i første omgang angår Den norske kirke og deretter bare indirekte oss også gjennom vår økumeniske samtale med våre trossøsken der.

La oss ta det historiske spørsmålet først; er steinen fra litteraturen og steinen som ble funnet under kirkegulvet den sammen steinen? Helt til bunns i spørsmålet kommer vi visst ikke, selv om Kjølsvik har gravd frem mye spennende stoff om begge “steinene”. Fortellingen om olavssteinen fører oss helt tilbake til slaget på Stiklestad 29. juli 1030. Etter alt å dømme er Stiklestad kirke bygget over stedet der Olav Haraldsson falt, og i middelalderkilder tilbake til 1100-tallet fortelles det om en konge som ble helbredet ved å legge sitt skadede kne mot den steinen St. Olav falt ved, og som stakk “frem under selve alteret” og hadde “blodmerker på” (Passio Olavi, ca. 1170). Kjølsvik drøfter den litterære steinens historisitet og konkluderer med at “steinens historisitet ikke kan motbevises ut fra kildene”, men “bevisene for at koret i Stiklestad kirke er det historiske stedet for kongens død” er sterkere. Det gjelder i enda større grad når vi sammenligner stedet med steinen som ble funnet i 1929. For katolikker vil nok derfor stedet fortsatt være viktigere enn den nyinstallerte steinen.

En moderne røverhistorie
Fortellingen om 1929-funnet er uansett litt av en røverhistorie, bokstavelig talt. Under restaureringen av kirken i forkant av det store 900-årsjubileet for slaget på Stiklestad fant kirketjeneren steinen som prosten raskt tok i forvaring, fikk laget en egen kasse til og så sendte til sitt hjemsted på Toten, dit han selv returnerte som pensjonist noen år senere. Tolkningene av prostens steinforsendelse spriker mellom dem som mener det var regelrett tyveri av selveste olavssteinen og dem som mener prosten brakte i sikkerhet dette dyrebare klenodiet som hadde levd i verdalingenes kollektive minne siden steinen trolig ble gravd ned en gang etter reformasjonen. En tredje tolkning er at steinen bare var en tilfeldig minnestein fra tiden i Verdalen, en suvenir fra kirkegulvet.

De som vil ha detaljer om steinens videre skjebne fra Toten tilbake til Stiklestad, må lese Kjølsviks detektivhistorie om prostene, lensmannen og verdalingene. Det er visst ikke alltid så mye enklere å få full klarhet i de historiske hendelsene på 1900-tallet enn i middelalderen, men steinen ble til slutt “stjålet tilbake” til Stiklestad av en Dagbladet-journalist som i 1980 skulle lage en sak i forbindelse med 950-årsjubileet for slaget på Stiklestad. Men det viste seg at det var enklere å stjele tilbake tante Sofie enn olavssteinen. Museet kunne ikke ta imot en stein med uklart eierforhold, og steinen endte igjen på Toten. Prostens datter overleverte den så til Riksantikvaren i Oslo, men fra 1985 var den igjen på Stiklestad. Til sist ble steinen i en høytidelig kirkelig prosesjon 20. juli 2007 ført tilbake til Stiklestad kirke. Og nå fortelles det om nervøse brudepar som finner roen ved steinen og andre jærtegn i kirken.

Luthersk relikvieteologi?
Kjølsviks tolkning av prosesjonen da steinen ble ført tilbake til kirken, er kjernen i hans argumentasjon for at dette er en offisiell evangelisk-luthersk relikvie. Her mangler det ikke på detaljer, verken om rettslig bindende vedtak, om hvem som tok og ikke tok på steinen når og hvor, og om hvem som deltok i prosesjonen. Tross Kjølsviks påstander om relikviens offisielle status i Den norske kirke, sammenfatter den ansvarlige prostens ord Den norske kirkes offisielle holdning for meg: “Relikvier er fremmed for oss. Det er hva steinen symboliserer som er avgjørende.” Jeg håper derfor ikke jeg blir oppfattet uøkumenisk om jeg hevder at det største underet kanskje ikke er om noen blir helbredet i Stiklestad kirke ved steinen som ligger der St. Olav falt, men om Den norske kirke utvikler en offisiell relikvieteologi og -praksis.

Idar Kjølsvik fortjener likevel honnør for sitt dristige forsøk, men jeg tror dessverre olavssteinen som en “kategori 2-relikvie” med indirekte tilknytning til helgenen, er et svært dårlig utgangspunkt for utviklingen av en (luthersk) relikvielære. Da ville jeg heller startet med en ekte “kategori 1-relikvie” som St. Olavs beinrester, om en på død og liv skal finne opp kruttet på nytt. Med doktorgrad om Kristi nærvær foreslår Kjølsvik “en spirtualpresentisk relikvielære” der lutheranerne låner kategorier fra de reformerte kristnes nattverdlære for å forklare Guds nærvær i forbindelse med relikvien. Men om først nattverdlæren skal brukes i relikvieteologien, må kategoriene være atskillig mindre grovkornet enn i Kjølsviks folkelige fremstilling. Når katolikker og lutheranere fremstilles som helt enige i realpresenslæren slik Kjølsvik gjør, tildekker det de to tradisjonenes ulike tilnærminger til hellig, fysisk nærvær, som igjen har ført til svært ulike syn på hellige rom og hellige gjenstander. Og når både Zwingli og Calvin puttes i samme reformerte sekk, blir henvisningen til reformert nattverdlære også for upresis til at den kan bidra til å løse selvmotsigelser av typen “evangelisk-luthersk relikvielære”.

På høy tid
Jeg kan vanskelig yte argumentasjonen full rettferdighet i en anmeldelse som denne, men boken om olavssteinen og Kjølsviks forslag til relikvieteologi viser tydelig at det er på høy tid med en skikkelig teologisk samtale om helgener både internt i Den norske kirke og i den katolsk-lutherske samtalen om “Olavsarven”. Vi trenger kort og godt en teologisk helgensamtale utover de økumeniske festtalene!

Forhåpentlig lykkes vi bedre enn danskene gjorde for et par år siden da Københavns katolske biskop likevel ikke fikk relikviedeler fra St. Knud som han var blitt lovet. De danske lutheranere kunne ikke ta ansvar for katolikkenes bruk av levningene. De ville ikke bli delaktige i at andre “kunne dyrke en fromhet … man selv anser for falsk”, som en av de danske lutheranere sa det. De skulle nok heller gjort som menighetsrådet i Verdal, som i følge Kjølsvik “tester ut hva en relikvie kan brukes til.” For min del heier jeg tross innvendinger på Kjølsvik og verdalingene og anbefaler fortellingen om olavssteinen.