Posts Tagged ‘helgener’

Olavssteinen – en evangelisk-luthersk relikvie?

juli 10, 2020

En evangelisk-luthersk relikvie?
Av Sigurd Hareide
(Publisert som bokanmeldelse i St. Olav – katolsk kirkeblad nr. 5, 2012)

Idar Kjølsvik:
Olavssteinen på Stiklestad
Cappelen Damm Høyskoleforlaget, 2012
136 sider

Idar Kjølsvik vil gjerne at den såkalte «olavssteinen”, som ble funnet under kirkegulvet i Stiklestad kirke i 1929 og etter en omflakkende tilværelse omsider i 2007 ble plassert bak alteret i samme kirke, skal være “verdens første offisielle evangelisk-lutherske relikvie”. Dette argumenterer han tålmodig for i en på mange måter fin, liten bok. Ved veis ende i boken er jeg likevel ikke overbevist, verken om at dette er en offisiell evangelisk-luthersk relikvie, en evangelisk-luthersk relikvie eller en relikvie i det hele tatt.

Historie og teologi
For hvis steinen er en relikvie, må det jo være fordi den er identisk med den katolske relikvien som er kjent fra middelalderlitteraturen. Bare om steinen ikke er identisk med denne middelalderrelikvien, gir det vel mening å kalle den “en evangelisk-luthersk relikvie”? i så fall er den en ny, luthersk relikvie. Ellers er den en relikvie fra katolsk tid som lutheranerne i dag har ansvaret for, og som de eventuelt kan finne ut om de vil reintegrere i troslæren og kirkelivet, slik Kjølsvik vil. Kjernen i Kjølsviks bok er med andre ord to ulike spørsmål: På den ene siden, det historiske spørsmålet om forholdet mellom “den litterære steinen” fra middelalderlitteraturen og “den fysiske steinen” fra restaureringen i Stiklestad kirke i 1929. Og på den andre siden, det teologiske spørsmålet om det er plass for relikvier i lutherdommens teologiske univers. For norske katolikker bør begge spørsmål være av interesse. Det historiske spørsmålet angår vår identitet som katolikker i dag og vårt forhold til Stiklestad som helligsted og valfartsmål, mens bokens teologiske spørsmål i første omgang angår Den norske kirke og deretter bare indirekte oss også gjennom vår økumeniske samtale med våre trossøsken der.

La oss ta det historiske spørsmålet først; er steinen fra litteraturen og steinen som ble funnet under kirkegulvet den sammen steinen? Helt til bunns i spørsmålet kommer vi visst ikke, selv om Kjølsvik har gravd frem mye spennende stoff om begge “steinene”. Fortellingen om olavssteinen fører oss helt tilbake til slaget på Stiklestad 29. juli 1030. Etter alt å dømme er Stiklestad kirke bygget over stedet der Olav Haraldsson falt, og i middelalderkilder tilbake til 1100-tallet fortelles det om en konge som ble helbredet ved å legge sitt skadede kne mot den steinen St. Olav falt ved, og som stakk “frem under selve alteret” og hadde “blodmerker på” (Passio Olavi, ca. 1170). Kjølsvik drøfter den litterære steinens historisitet og konkluderer med at “steinens historisitet ikke kan motbevises ut fra kildene”, men “bevisene for at koret i Stiklestad kirke er det historiske stedet for kongens død” er sterkere. Det gjelder i enda større grad når vi sammenligner stedet med steinen som ble funnet i 1929. For katolikker vil nok derfor stedet fortsatt være viktigere enn den nyinstallerte steinen.

En moderne røverhistorie
Fortellingen om 1929-funnet er uansett litt av en røverhistorie, bokstavelig talt. Under restaureringen av kirken i forkant av det store 900-årsjubileet for slaget på Stiklestad fant kirketjeneren steinen som prosten raskt tok i forvaring, fikk laget en egen kasse til og så sendte til sitt hjemsted på Toten, dit han selv returnerte som pensjonist noen år senere. Tolkningene av prostens steinforsendelse spriker mellom dem som mener det var regelrett tyveri av selveste olavssteinen og dem som mener prosten brakte i sikkerhet dette dyrebare klenodiet som hadde levd i verdalingenes kollektive minne siden steinen trolig ble gravd ned en gang etter reformasjonen. En tredje tolkning er at steinen bare var en tilfeldig minnestein fra tiden i Verdalen, en suvenir fra kirkegulvet.

De som vil ha detaljer om steinens videre skjebne fra Toten tilbake til Stiklestad, må lese Kjølsviks detektivhistorie om prostene, lensmannen og verdalingene. Det er visst ikke alltid så mye enklere å få full klarhet i de historiske hendelsene på 1900-tallet enn i middelalderen, men steinen ble til slutt “stjålet tilbake” til Stiklestad av en Dagbladet-journalist som i 1980 skulle lage en sak i forbindelse med 950-årsjubileet for slaget på Stiklestad. Men det viste seg at det var enklere å stjele tilbake tante Sofie enn olavssteinen. Museet kunne ikke ta imot en stein med uklart eierforhold, og steinen endte igjen på Toten. Prostens datter overleverte den så til Riksantikvaren i Oslo, men fra 1985 var den igjen på Stiklestad. Til sist ble steinen i en høytidelig kirkelig prosesjon 20. juli 2007 ført tilbake til Stiklestad kirke. Og nå fortelles det om nervøse brudepar som finner roen ved steinen og andre jærtegn i kirken.

Luthersk relikvieteologi?
Kjølsviks tolkning av prosesjonen da steinen ble ført tilbake til kirken, er kjernen i hans argumentasjon for at dette er en offisiell evangelisk-luthersk relikvie. Her mangler det ikke på detaljer, verken om rettslig bindende vedtak, om hvem som tok og ikke tok på steinen når og hvor, og om hvem som deltok i prosesjonen. Tross Kjølsviks påstander om relikviens offisielle status i Den norske kirke, sammenfatter den ansvarlige prostens ord Den norske kirkes offisielle holdning for meg: “Relikvier er fremmed for oss. Det er hva steinen symboliserer som er avgjørende.” Jeg håper derfor ikke jeg blir oppfattet uøkumenisk om jeg hevder at det største underet kanskje ikke er om noen blir helbredet i Stiklestad kirke ved steinen som ligger der St. Olav falt, men om Den norske kirke utvikler en offisiell relikvieteologi og -praksis.

Idar Kjølsvik fortjener likevel honnør for sitt dristige forsøk, men jeg tror dessverre olavssteinen som en “kategori 2-relikvie” med indirekte tilknytning til helgenen, er et svært dårlig utgangspunkt for utviklingen av en (luthersk) relikvielære. Da ville jeg heller startet med en ekte “kategori 1-relikvie” som St. Olavs beinrester, om en på død og liv skal finne opp kruttet på nytt. Med doktorgrad om Kristi nærvær foreslår Kjølsvik “en spirtualpresentisk relikvielære” der lutheranerne låner kategorier fra de reformerte kristnes nattverdlære for å forklare Guds nærvær i forbindelse med relikvien. Men om først nattverdlæren skal brukes i relikvieteologien, må kategoriene være atskillig mindre grovkornet enn i Kjølsviks folkelige fremstilling. Når katolikker og lutheranere fremstilles som helt enige i realpresenslæren slik Kjølsvik gjør, tildekker det de to tradisjonenes ulike tilnærminger til hellig, fysisk nærvær, som igjen har ført til svært ulike syn på hellige rom og hellige gjenstander. Og når både Zwingli og Calvin puttes i samme reformerte sekk, blir henvisningen til reformert nattverdlære også for upresis til at den kan bidra til å løse selvmotsigelser av typen “evangelisk-luthersk relikvielære”.

På høy tid
Jeg kan vanskelig yte argumentasjonen full rettferdighet i en anmeldelse som denne, men boken om olavssteinen og Kjølsviks forslag til relikvieteologi viser tydelig at det er på høy tid med en skikkelig teologisk samtale om helgener både internt i Den norske kirke og i den katolsk-lutherske samtalen om “Olavsarven”. Vi trenger kort og godt en teologisk helgensamtale utover de økumeniske festtalene!

Forhåpentlig lykkes vi bedre enn danskene gjorde for et par år siden da Københavns katolske biskop likevel ikke fikk relikviedeler fra St. Knud som han var blitt lovet. De danske lutheranere kunne ikke ta ansvar for katolikkenes bruk av levningene. De ville ikke bli delaktige i at andre “kunne dyrke en fromhet … man selv anser for falsk”, som en av de danske lutheranere sa det. De skulle nok heller gjort som menighetsrådet i Verdal, som i følge Kjølsvik “tester ut hva en relikvie kan brukes til.” For min del heier jeg tross innvendinger på Kjølsvik og verdalingene og anbefaler fortellingen om olavssteinen.

Nye helgener – to helgenbiografier

juli 24, 2012

Eivor Oftestad skrev 13. juli i Vårt Land-spalten «refleksjoner» fint om behovet for nye helgener. Ikke minst i norsk (protestantisk) kultur blir helgener lett noe gammelt, enten i betydningen gammelt og kulturhistorisk verdifullt, eller i betydningen gammelt og avleggs, noe «vi» sluttet med ved reformasjonen. Nye helgener og nye refleksjoner om helgener i dag bryter dette mønsteret. Jeg fikk derfor lyst til å bidra til helgenrefleksjonene ved å resirkulere min bokanmeldelse av to moderne helgenbiografier. Bøkene om Moder Teresa og pater Pio kan fortsatt kjøpes fra St. Olav forlag. Lengre biografier kan leses på den imponerende omfangsrike helgenbiografisamlingen til katolsk.no. Bokanmeldelsen stod i «gamle» St. Olav tidsskrift, 3/07:

To helgenbiografier
Jim Gallagher (oversettelse ved Anne Krohn):
Moder Teresa
Pater Pio
St. Olav Forlag 2006

Hvordan blir man helgen? Begge de to helgenbiografiene som nylig er utgitt i St. Olav Forlags nye småskriftserie, starter brått på med å fortelle om et av de påkrevde mirakler i helligkåringsprosessen. Det er likevel ikke denne prosessen etter ”helgenkandidatens” død som er bøkenes tema. De to små bøkene i hendig lommeformat forteller i stedet historien om helgenens liv, helgenbiografien. De forklarer hvordan ”ryktet om hellighet” kunne oppstå.

Noe av det fascinerende med helgenbiografien som sjanger er vekslingen mellom det ordinære og det ekstraordinære i helgenens livsløp. De ordinære sidene skaper gjenkjennelse og muligheter for identifikasjon hos den alminnelige leser og peker på det ”kall til hellighet” alle døpte har del i. De ekstraordinære sidene ved helgenens liv blir på den måten plassert i et livsløp som, tross det ekstraordinære, likevel ligner på leserens ordinære livsløp og peker på at kallet til hellighet kan realiseres i et konkret menneskeliv. Slik er det også i biografiene om de to helgenene fra forrige århundre, den hellige Pio av Pietrelcina (1887-1968) og den salige Teresa av Calcutta (1910-1997), men forholdet mellom det ordinære og det ekstraordinære er ulikt fordelt i de to fortellingene.

Særlig i biografien om Moder Teresa, eller Mor Teresa som hun også omtales på norsk, var det tankevekkende å lese om hennes oppvekst i familien og det lokale menighetslivet. Morens eksempel i fromhet og omsorg for de fattige satte spor i den unge Agnes som hun het før hun 18 år gammel sluttet seg til Loreto-søstrene i Irland. Faren døde da hun var sju år gammel, og i tillegg til tapet av faren fikk den tidligere meget velstående familien økonomiske vanskeligheter. Familien var aktivt med i den lokale Jesu Hjerte-menigheten. Ikke minst gjennom menighetens ungdomsgruppe, ”Den hellige Jomfru Marias forbund,” vokste misjonærkallet frem i Agnes. Gruppen var stiftet av den unge jesuittpresten i menigheten, og her fikk ungdommen høre om helgeners og misjonærers liv, og de ble oppfordret til å ”tjene Kristus i Hans fattige”. Fortellingen om Moder Teresas barndom og ungdom er fascinerende lesning, ikke på grunn av ekstraordinære hendelser og opplevelser, men på grunn av møtet med det alminnelige, enkle og trofaste familielivet og ungdomsarbeidet, og inntrykket man sitter igjen med, er at her blir helgenen skapt, og her finnes veien til hellighet også for leseren. Veien kan være en annen enn nonnens, misjonærens og ordensgrunnleggerens, men kallet til hellighet er det samme, og vandringen starter i det ordinære familielivet og i en enkel ungdomsgruppe i en lokal menighet som lever i en minoritetssituasjon.

I fortellingen om pater Pio, eller Padre Pio som han trolig er bedre kjent som, er gjenkjennelsen vanskeligere. Detaljene fra livet i barndommen er færre og biografiens fokus flyttes raskt fra det ordinære til det ekstraordinære. Rammen er likevel også her et vanlig, dog fra synsvinkelen til dagens leser, et meget aktivt religiøst liv i den lokale sognekirke. Han gikk i messen hver dag som barn og var ofte ministrant, fortelles det. Tidlig i fortellingen introduseres synene og ekstasene som preget hans liv fra femårsalderen.

Selv om også Moder Teresa forteller om et åndelig gjennombrudd i en alder av fem og et halvt år, da hun mottok den første hellige kommunion, er hendelsen atskillig mer lavmælt og mindre skremmende. Hun ble ”fylt av kjærlighet til sjelene”, mens pater Pio i følge skriftefarens dagbok hadde djevelske syner som antok ”de mest obskøne former, menneskelige og fremfor alt dyriske skikkelser.” Men han hadde også syner av Jomfru Maria, og da han i 1915 fikk spørsmål om hvorfor han ikke hadde fortalt dette til noen tidligere, svarte han troskyldig at han trodde alle troende så Vår Frue. Selv om de to ”barndomsfortellingene” både har likheter og ulikheter, setter de sammen et interessant fokus på barns religiøsitet og åndelige liv. Hva innebærer det at barna er ”Guds barn” fullt ut allerede og ikke bare på vei mot det voksne, religiøse livet? Eller som det heter i Evangeliet: ”Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket”. Kanskje er det viktigste kjennetegnet på en helgen evnen til å leve i barnekåret og bevare barnets perspektiv gjennom hele livet?

En viktig del av helgenbiografien er helgenens møte med lidelse, enten det er egen eller andres lidelse. Dette er et tydelig trekk ved biografien til både Moder Teresa og Padre Pio. Moder Teresa er kjent for stiftelsen av kongregasjonen ”Nestekjærlighetens misjonærer” og hennes arbeid for de lidende og fattige i Bangladesh og senere over hele verden. I 1979 mottok hun Nobels fredspris og benyttet Nobelforedraget til å minne om de aller minst beskyttede menneskene i mange rike land, de ufødte barna: ”Vi taler om fred, men jeg føler at det som først og fremst ødelegger freden i våre dager er abort”. Godt hjulpet av massemedienes ”globale landsby” ble Moder Teresa over hele verden et symbol på godhet, vennlighet og et liv i barmhjertighet og tro på Gud allerede mens hun levde. For de fleste var det derfor en stor overraskelse da det etter hennes død ble kjent at hun gjennom store deler av livet gjennomlevde det som den åndelige tradisjonen etter den hellige Johannes av Korset (1542-1591) omtaler som ”sjelens mørke natt”, en tilstand av åndelig mørke, tomhet og fravær av Gud som forener den lidende sjel enda sterkere med Kristi lidelse for menneskenes frelse. Det tilsynelatende alltid smilende nonnen kjempet altså i sitt indre en hard sjelelig kamp samtidig som hun gav alt i tjenesten for de fattige minste. Også dette er et trekk ved hennes biografi som skaper forbindelseslinjer til moderne lesere som lever i en verden som har sluttet å tro på Gud, og selv som menneske er utlevert til tvilens og troens ”aldri avsluttede rivalitet”, for å bruke et uttrykk fra den tidlige Joseph Ratzinger (Innføring i kristendommen, 1968 – St. Olav Forlag 1993).

Også Padre Pios liv er preget av lidelse på flere plan. For det første hans egen helsemessige lidelse som førte til at han ofte ikke kunne leve det vanlige livet i kloster som en kapusinermunk var kalt til. På begynnelsen av hans prestegjerning bodde han f.eks. hjemme hos familien sin. Han ble godt likt blant landsbybefolkningen, men fraværet fra klosteret skapte også grobunn for rykter og folkesnakk. Den andre formen for lidelse er knyttet til de åndelige opplevelser og ekstatiske fenomener han er kjent for, særlig Kristi sårmerker, stigmata, som det fortelles at han bar fra like etter prestevielsen, men også smertene etter Kristi tornekrone og piskingen. Fra 1918 fortelles det at han gjennomgikk den mystiske erfaringen transverberasjon, gjennomboringen av Kristi lanse, og at han siden blødde en kopp blod daglig fra såret i siden. Han fortalte selv i et brev hvordan han hver uke fra torsdag til lørdag særlig sterkt gjennomlevde Kristi lidelse.

Også de intense kampene med Djevelen hører med i lidelsesbildet, og da han om sommeren ofte tilbrakte nettene i en hytte familien hadde, fortelles det at de forbipasserende kunne høre ”nifse lyder og larmen av lenker, slag og ting som ble kastet omkring når Pio var der.” Pio fortalte om hendelsene i et brev, men det var ikke bare Djevelen selv som hjemsøkte ham kunne han fortelle: ”Min Herre og andre fornemme besøkende og himmelske personer lindrer alle mine trengsler, de besøker meg ofte.” Av spesielle åndelige fenomener i kapusinerprestens liv må også de mange fortellingene om bilokasjon, evnen til å være to steder på en gang, nevnes. I flere tilfeller fortelles det om hvordan pater Pio gjennom tilstedeværelse et annet sted samtidig som han var i klosteret, fikk avgjørende betydning for enkeltmennesker i vanskelige livssituasjoner. En tilsvarende betydning fikk han som skriftefar, og det var kombinasjonen av hans mystiske og ekstatiske erfaringer sammen med hans tjeneste som skriftefar som gjorde ham berømt i hele Italia og langt utover landets grenser. Folk dro i hopetall til klosteret i den lille fjell-landsbyen San Giovanni Rotondo i Sør-Italia for å delta i messen og skrifte for den hellige presten. Den folkelige interessen for pater Pio var enorm, så enorm at det ikke er til å undres over at også de lokale kirkelige myndigheter og etter hvert også Vatikanet fattet interesse for fenomenet, dog med et annet fortegn enn folkemassene.

Den tredje formen for lidelse i pater Pios liv var nemlig de kirkelige myndigheters mistenksomhet og skepsis gjennom hele hans presteliv. I helgenbiografien fra St. Olav Forlag tolkes dette temmelig ensidig som uttrykk for urettferdighet og ufullkomne menneskers feiltrinn. Dermed blir pater Pio ikke bare en lidende prest, men den rettferdige lidende, nærmest en ”Herrens lidende tjener” som ydmykt bar også denne lidelsen og ”ikke åpnet sin munn”. Han lider på grunn av hierarkiets ufullkommenhet. Flere lange perioder ble han nektet å feire messen offentlig og høre skriftemål, og det gikk så langt at skriftestolen og samtalerommet hans ble avlyttet for å komme til bunns i hva som foregikk. Det er ingen grunn til å tvile på at de kirkelige myndigheter av og til handlet feil i møte med tilfellet Pio, men minibiografien blir her for ensidig. Etter min mening er det et grunnleggende sunt trekk at det kirkelige hierarkiet var skeptiske til tendensene til persondyrkelse og fokuset på ekstatiske fenomener og private åpenbaringer i massebevegelsen rundt pater Pio. At Kirken gjennom grundig gransking etter hans død likevel konkluderte med at han var en helgen (saligkåret 1999, helligkåret 2002), forandrer ikke på det. Ut fra prosedyren for helgenkåringer var det også først da man kunne konkludere. I sin preken i forbindelse med helligkåringen fremhevet pave Johannes Paul II pater Pios lydighet som et viktig trekk ved hans hellige liv, en lydighet som mange ganger ble satt på prøve av hans kirkelige foresatte.

De to biografiene er skrevet av samme forfatter, Jim Gallagher, med en fin oversettelse til norsk av Anne Krohn. Det var derfor underlig å observere hvor forskjellige de to biografiene er. I begge tilfeller formidles helgenbiografien ”uten filter” og med troens øyne. Det er i og for seg greit, ja, kan til og med være oppbyggelig. Pater Pio-biografien er imidlertid så til de grader en betraktning ”innenfra” at det blir for mye av det gode. ”Stakkars Pio!” utbryter forfatteren henvendt til leseren. ”Stakkars Paven og biskopen!” tenker jeg. Hvilke dilemmaer har ikke de gjennomlevet? De voldsomme fenomenene i paterens liv fordrer i seg selv en noe større distanse i betraktningen enn skildringen av Moder Teresas liv. Hennes liv blir nesten noe alminnelig og hverdagslig sammenlignet med Pios spektakulære og konfliktfylte. Trolig er årsaken til at jeg opplever Pio-biografien for insisterende ”innenfra-tolket” og ikke Moder Teresa-biografien, ikke bare de voldsomme fenomenene som beskrives, men også tilblivelseshistorien til fortellingen om pater Pio. Fortellingen er blitt til under sterk motstand og mistenksomhet fra de kirkelige myndighetene. Resultatet er en helgenfortelling som er sterkt apologetisk på vegne av sin kandidat. Nå som Kirken har erklært ham hellig, kan vi etter min mening slappe litt av og se at også motstanden hadde god grunn. Jeg savner med andre ord en smule nøkternhet på pater Pios vegne. Så skal jeg heller la min snusfornuftighet bli utfordret av fortellingene om to usedvanlige liv som dypest sett sprang frem av de samme kilder enhver katolikk har til rådighet i Kirken – Ordet, sakramentene og bønnen.

Sigurd Hareide