Bidrag i ny bok: Key Theological Thinkers

mars 3, 2014

Boken med min artikkel om den ortodokse teologen Alexander Schmemann kom på Ashgate i 2013. Jeg har visst glemt å legge ut informasjon her etter at den kom. Bra jobbet av redaktørene!

Kristiansen & Rise: Key Theological Thinkers. From Modern to Postmodern

KRISTIANSEN PBK(244X172)path

Advertisements

Serie om middelalderkirker i Vestfold

mars 20, 2013

Jeg har tidligere lagt ut en serie jeg skrev for det katolske menighetsbladet i Tønsberg under vignetten «Katolske kirker i St. Olav sogn». Gjennom serien ville jeg knytte noen historier jeg mente var verdt å fortelle til noen av de gamle middelalderkirkene som ligger innenfor dagens St. Olav sogn. Poenget var altså ikke en heldekkende beskrivelse av kirkens historie eller utseende, men gode historier. Da det ikke er så lett å få oversikt over disse artiklene slik de ligger på bloggen nå, har jeg samlet lenkene til dem her:

«Katolske kirker i St. Olav sogn» – serie publisert i St. Olav. Katolsk Informasjonsblad for Tønsberg og Omegn, med følgende seks artikler fra 2/07 til 4/08:

1 – ”Katolske kirker i St. Olav sogn
– om en kirkebrosjyre og serien som følger

2 – ”Med engler og erkeengler… – om englekirker og englefester
– om St. Mikaelskirken på Slottsfjellet

3 – ”Sem kirke og motreformasjonen i Vestfold
– om ulike former for motstand mot reformasjonen fra Vestfold

4 – ”Det hellige kors i Borre
– om Borrekorset og korsrelikvien fra Storgaten i Tønsberg

5 – ”Olavskilden og lovekirken på Løvøya
– om votiv- og lovekirker

6 – ”Sognets stavkirke
– om Norges sydligste stavkirke og om den norske stavkirken i Polen

Ny bok i mars 2013

november 7, 2012

Jeg deltar med et kapittel i en bok som kommer på Ashgate i mars:
Key Theological Thinkers. From Modern to Postmodern
Edited by Staale Johannes Kristiansen, The University of Bergen and Svein Rise, NLA University College Bergen, Norway

Boken bygger på boken Moderne teologi. Tradisjon og nytenkning hos det 20. århundrets teologer med samme redaktører og mange av de samme bidragsyterne.  Jeg skriver om den ortodokse teologen Alexander Schmemann begge steder (norsk og engelsk versjon).

Løp og kjøp! Den norske versjonen er et godt alternativ mens vi venter 😉

Nye helgener – to helgenbiografier

juli 24, 2012

Eivor Oftestad skrev 13. juli i Vårt Land-spalten «refleksjoner» fint om behovet for nye helgener. Ikke minst i norsk (protestantisk) kultur blir helgener lett noe gammelt, enten i betydningen gammelt og kulturhistorisk verdifullt, eller i betydningen gammelt og avleggs, noe «vi» sluttet med ved reformasjonen. Nye helgener og nye refleksjoner om helgener i dag bryter dette mønsteret. Jeg fikk derfor lyst til å bidra til helgenrefleksjonene ved å resirkulere min bokanmeldelse av to moderne helgenbiografier. Bøkene om Moder Teresa og pater Pio kan fortsatt kjøpes fra St. Olav forlag. Lengre biografier kan leses på den imponerende omfangsrike helgenbiografisamlingen til katolsk.no. Bokanmeldelsen stod i «gamle» St. Olav tidsskrift, 3/07:

To helgenbiografier
Jim Gallagher (oversettelse ved Anne Krohn):
Moder Teresa
Pater Pio
St. Olav Forlag 2006

Hvordan blir man helgen? Begge de to helgenbiografiene som nylig er utgitt i St. Olav Forlags nye småskriftserie, starter brått på med å fortelle om et av de påkrevde mirakler i helligkåringsprosessen. Det er likevel ikke denne prosessen etter ”helgenkandidatens” død som er bøkenes tema. De to små bøkene i hendig lommeformat forteller i stedet historien om helgenens liv, helgenbiografien. De forklarer hvordan ”ryktet om hellighet” kunne oppstå.

Noe av det fascinerende med helgenbiografien som sjanger er vekslingen mellom det ordinære og det ekstraordinære i helgenens livsløp. De ordinære sidene skaper gjenkjennelse og muligheter for identifikasjon hos den alminnelige leser og peker på det ”kall til hellighet” alle døpte har del i. De ekstraordinære sidene ved helgenens liv blir på den måten plassert i et livsløp som, tross det ekstraordinære, likevel ligner på leserens ordinære livsløp og peker på at kallet til hellighet kan realiseres i et konkret menneskeliv. Slik er det også i biografiene om de to helgenene fra forrige århundre, den hellige Pio av Pietrelcina (1887-1968) og den salige Teresa av Calcutta (1910-1997), men forholdet mellom det ordinære og det ekstraordinære er ulikt fordelt i de to fortellingene.

Særlig i biografien om Moder Teresa, eller Mor Teresa som hun også omtales på norsk, var det tankevekkende å lese om hennes oppvekst i familien og det lokale menighetslivet. Morens eksempel i fromhet og omsorg for de fattige satte spor i den unge Agnes som hun het før hun 18 år gammel sluttet seg til Loreto-søstrene i Irland. Faren døde da hun var sju år gammel, og i tillegg til tapet av faren fikk den tidligere meget velstående familien økonomiske vanskeligheter. Familien var aktivt med i den lokale Jesu Hjerte-menigheten. Ikke minst gjennom menighetens ungdomsgruppe, ”Den hellige Jomfru Marias forbund,” vokste misjonærkallet frem i Agnes. Gruppen var stiftet av den unge jesuittpresten i menigheten, og her fikk ungdommen høre om helgeners og misjonærers liv, og de ble oppfordret til å ”tjene Kristus i Hans fattige”. Fortellingen om Moder Teresas barndom og ungdom er fascinerende lesning, ikke på grunn av ekstraordinære hendelser og opplevelser, men på grunn av møtet med det alminnelige, enkle og trofaste familielivet og ungdomsarbeidet, og inntrykket man sitter igjen med, er at her blir helgenen skapt, og her finnes veien til hellighet også for leseren. Veien kan være en annen enn nonnens, misjonærens og ordensgrunnleggerens, men kallet til hellighet er det samme, og vandringen starter i det ordinære familielivet og i en enkel ungdomsgruppe i en lokal menighet som lever i en minoritetssituasjon.

I fortellingen om pater Pio, eller Padre Pio som han trolig er bedre kjent som, er gjenkjennelsen vanskeligere. Detaljene fra livet i barndommen er færre og biografiens fokus flyttes raskt fra det ordinære til det ekstraordinære. Rammen er likevel også her et vanlig, dog fra synsvinkelen til dagens leser, et meget aktivt religiøst liv i den lokale sognekirke. Han gikk i messen hver dag som barn og var ofte ministrant, fortelles det. Tidlig i fortellingen introduseres synene og ekstasene som preget hans liv fra femårsalderen.

Selv om også Moder Teresa forteller om et åndelig gjennombrudd i en alder av fem og et halvt år, da hun mottok den første hellige kommunion, er hendelsen atskillig mer lavmælt og mindre skremmende. Hun ble ”fylt av kjærlighet til sjelene”, mens pater Pio i følge skriftefarens dagbok hadde djevelske syner som antok ”de mest obskøne former, menneskelige og fremfor alt dyriske skikkelser.” Men han hadde også syner av Jomfru Maria, og da han i 1915 fikk spørsmål om hvorfor han ikke hadde fortalt dette til noen tidligere, svarte han troskyldig at han trodde alle troende så Vår Frue. Selv om de to ”barndomsfortellingene” både har likheter og ulikheter, setter de sammen et interessant fokus på barns religiøsitet og åndelige liv. Hva innebærer det at barna er ”Guds barn” fullt ut allerede og ikke bare på vei mot det voksne, religiøse livet? Eller som det heter i Evangeliet: ”Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket”. Kanskje er det viktigste kjennetegnet på en helgen evnen til å leve i barnekåret og bevare barnets perspektiv gjennom hele livet?

En viktig del av helgenbiografien er helgenens møte med lidelse, enten det er egen eller andres lidelse. Dette er et tydelig trekk ved biografien til både Moder Teresa og Padre Pio. Moder Teresa er kjent for stiftelsen av kongregasjonen ”Nestekjærlighetens misjonærer” og hennes arbeid for de lidende og fattige i Bangladesh og senere over hele verden. I 1979 mottok hun Nobels fredspris og benyttet Nobelforedraget til å minne om de aller minst beskyttede menneskene i mange rike land, de ufødte barna: ”Vi taler om fred, men jeg føler at det som først og fremst ødelegger freden i våre dager er abort”. Godt hjulpet av massemedienes ”globale landsby” ble Moder Teresa over hele verden et symbol på godhet, vennlighet og et liv i barmhjertighet og tro på Gud allerede mens hun levde. For de fleste var det derfor en stor overraskelse da det etter hennes død ble kjent at hun gjennom store deler av livet gjennomlevde det som den åndelige tradisjonen etter den hellige Johannes av Korset (1542-1591) omtaler som ”sjelens mørke natt”, en tilstand av åndelig mørke, tomhet og fravær av Gud som forener den lidende sjel enda sterkere med Kristi lidelse for menneskenes frelse. Det tilsynelatende alltid smilende nonnen kjempet altså i sitt indre en hard sjelelig kamp samtidig som hun gav alt i tjenesten for de fattige minste. Også dette er et trekk ved hennes biografi som skaper forbindelseslinjer til moderne lesere som lever i en verden som har sluttet å tro på Gud, og selv som menneske er utlevert til tvilens og troens ”aldri avsluttede rivalitet”, for å bruke et uttrykk fra den tidlige Joseph Ratzinger (Innføring i kristendommen, 1968 – St. Olav Forlag 1993).

Også Padre Pios liv er preget av lidelse på flere plan. For det første hans egen helsemessige lidelse som førte til at han ofte ikke kunne leve det vanlige livet i kloster som en kapusinermunk var kalt til. På begynnelsen av hans prestegjerning bodde han f.eks. hjemme hos familien sin. Han ble godt likt blant landsbybefolkningen, men fraværet fra klosteret skapte også grobunn for rykter og folkesnakk. Den andre formen for lidelse er knyttet til de åndelige opplevelser og ekstatiske fenomener han er kjent for, særlig Kristi sårmerker, stigmata, som det fortelles at han bar fra like etter prestevielsen, men også smertene etter Kristi tornekrone og piskingen. Fra 1918 fortelles det at han gjennomgikk den mystiske erfaringen transverberasjon, gjennomboringen av Kristi lanse, og at han siden blødde en kopp blod daglig fra såret i siden. Han fortalte selv i et brev hvordan han hver uke fra torsdag til lørdag særlig sterkt gjennomlevde Kristi lidelse.

Også de intense kampene med Djevelen hører med i lidelsesbildet, og da han om sommeren ofte tilbrakte nettene i en hytte familien hadde, fortelles det at de forbipasserende kunne høre ”nifse lyder og larmen av lenker, slag og ting som ble kastet omkring når Pio var der.” Pio fortalte om hendelsene i et brev, men det var ikke bare Djevelen selv som hjemsøkte ham kunne han fortelle: ”Min Herre og andre fornemme besøkende og himmelske personer lindrer alle mine trengsler, de besøker meg ofte.” Av spesielle åndelige fenomener i kapusinerprestens liv må også de mange fortellingene om bilokasjon, evnen til å være to steder på en gang, nevnes. I flere tilfeller fortelles det om hvordan pater Pio gjennom tilstedeværelse et annet sted samtidig som han var i klosteret, fikk avgjørende betydning for enkeltmennesker i vanskelige livssituasjoner. En tilsvarende betydning fikk han som skriftefar, og det var kombinasjonen av hans mystiske og ekstatiske erfaringer sammen med hans tjeneste som skriftefar som gjorde ham berømt i hele Italia og langt utover landets grenser. Folk dro i hopetall til klosteret i den lille fjell-landsbyen San Giovanni Rotondo i Sør-Italia for å delta i messen og skrifte for den hellige presten. Den folkelige interessen for pater Pio var enorm, så enorm at det ikke er til å undres over at også de lokale kirkelige myndigheter og etter hvert også Vatikanet fattet interesse for fenomenet, dog med et annet fortegn enn folkemassene.

Den tredje formen for lidelse i pater Pios liv var nemlig de kirkelige myndigheters mistenksomhet og skepsis gjennom hele hans presteliv. I helgenbiografien fra St. Olav Forlag tolkes dette temmelig ensidig som uttrykk for urettferdighet og ufullkomne menneskers feiltrinn. Dermed blir pater Pio ikke bare en lidende prest, men den rettferdige lidende, nærmest en ”Herrens lidende tjener” som ydmykt bar også denne lidelsen og ”ikke åpnet sin munn”. Han lider på grunn av hierarkiets ufullkommenhet. Flere lange perioder ble han nektet å feire messen offentlig og høre skriftemål, og det gikk så langt at skriftestolen og samtalerommet hans ble avlyttet for å komme til bunns i hva som foregikk. Det er ingen grunn til å tvile på at de kirkelige myndigheter av og til handlet feil i møte med tilfellet Pio, men minibiografien blir her for ensidig. Etter min mening er det et grunnleggende sunt trekk at det kirkelige hierarkiet var skeptiske til tendensene til persondyrkelse og fokuset på ekstatiske fenomener og private åpenbaringer i massebevegelsen rundt pater Pio. At Kirken gjennom grundig gransking etter hans død likevel konkluderte med at han var en helgen (saligkåret 1999, helligkåret 2002), forandrer ikke på det. Ut fra prosedyren for helgenkåringer var det også først da man kunne konkludere. I sin preken i forbindelse med helligkåringen fremhevet pave Johannes Paul II pater Pios lydighet som et viktig trekk ved hans hellige liv, en lydighet som mange ganger ble satt på prøve av hans kirkelige foresatte.

De to biografiene er skrevet av samme forfatter, Jim Gallagher, med en fin oversettelse til norsk av Anne Krohn. Det var derfor underlig å observere hvor forskjellige de to biografiene er. I begge tilfeller formidles helgenbiografien ”uten filter” og med troens øyne. Det er i og for seg greit, ja, kan til og med være oppbyggelig. Pater Pio-biografien er imidlertid så til de grader en betraktning ”innenfra” at det blir for mye av det gode. ”Stakkars Pio!” utbryter forfatteren henvendt til leseren. ”Stakkars Paven og biskopen!” tenker jeg. Hvilke dilemmaer har ikke de gjennomlevet? De voldsomme fenomenene i paterens liv fordrer i seg selv en noe større distanse i betraktningen enn skildringen av Moder Teresas liv. Hennes liv blir nesten noe alminnelig og hverdagslig sammenlignet med Pios spektakulære og konfliktfylte. Trolig er årsaken til at jeg opplever Pio-biografien for insisterende ”innenfra-tolket” og ikke Moder Teresa-biografien, ikke bare de voldsomme fenomenene som beskrives, men også tilblivelseshistorien til fortellingen om pater Pio. Fortellingen er blitt til under sterk motstand og mistenksomhet fra de kirkelige myndighetene. Resultatet er en helgenfortelling som er sterkt apologetisk på vegne av sin kandidat. Nå som Kirken har erklært ham hellig, kan vi etter min mening slappe litt av og se at også motstanden hadde god grunn. Jeg savner med andre ord en smule nøkternhet på pater Pios vegne. Så skal jeg heller la min snusfornuftighet bli utfordret av fortellingene om to usedvanlige liv som dypest sett sprang frem av de samme kilder enhver katolikk har til rådighet i Kirken – Ordet, sakramentene og bønnen.

Sigurd Hareide

Arnfinn Haram OP in memoriam (1948-2012)

juni 17, 2012

Pater Arnfinn Haram er død. Han syklet inn i evigheten etter å ha feiret messen på festen for Kristi legeme og blod, søndag 10. juni 2012. Budskapet om hans død kom brått og uventet for alle oss som kjente ham på en eller annen måte. Den siste uken har vist oss at det var mange. Selv møtte jeg ham første gang som ung teologistudent på et seminar om tidebønnene, vinteren 1993. For meg var dette et første møte med et nytt og større kirkelig rom enn det jeg til da hadde møtt. I den kristne lagsbevegelsen der jeg var aktivt med under hele ungdomstiden, hadde jeg mange ganger hørt om Salmenes bok som alle kristnes bønnebok, men nå lærte jeg for første gang om dette som en forpliktende og objektiv kirkelig praksis. Kirken har to hovedformer for offentlig bønn – den hellige messen og officiet, tidebønnene – lærte jeg av Arnfinn fem år før han konverterte til Den katolske kirke.

Halvannet år senere, sommeren 1994, bad jeg om å få være utplassert hos prost Haram i Loddefjord da jeg skulle ha praksis i mitt teologistudium. Vi møttes i Trondheim der jeg var med som leder på en pilegrimstur for konfirmanter. På vei fra Trondheim til Bergen i Arnfinns lille hvite Golf gikk praten livlig. Underveis stoppet vi og bad tidebønner i ly av kirkene langs veien. Da vi vel fremme i Bergen skulle gå en liten tur i sentrum på lørdagskvelden, ble vi raskt stanset av noen unge, utenlandske turister som ville ha prestens velsignelse. Arnfinn gikk jo som alltid i sin sorte prestekjole (cassock/soutane), som en gammeldags katolsk landsbyprest, alltid beredt til pastoral tjeneste. Turistene fikk sin velsignelse, og jeg skjønte dette kom til å bli en praksisperiode jeg ville bære med meg resten av livet.

Jeg bodde i prestegården i en måned og fikk ta del i drabantbyprestens daglige liv. Dagen begynte med laudes, morgenbønn, i kirken kl. 08.00. Deretter frokost og åndelig lesning, alene eller i fellesskap. Dagens faste ramme var tidebønnene, som enten ble bedt i kirken eller i hans mobile kapell, Golfen, som ellers også ble brukt til øvelseskjøring for tidligere konfirmanter. Innimellom rakk vi både å begrave rusomsorgen i Bergen og dra på sykebesøk til gamle damer, øve med brudepar («det er lurt å bøye knærne når en skal knele!»), hilse på asylsøkere i mottaket, besøke ulike venner av Arnfinn, meditere over kirkens fremtid i Norge på Lyse kloster og andre historiske steder, samt innlosjere to karer fra Sogn som hadde drukket for mye, mistet båten “heim” og nå verken hadde overnattingssted eller penger. Nå stod de på døra til prosten i Loddefjord som både fikset overnatting i turisthytter på Sotra og kjørte dem til busstasjonen i sentrum neste dag så de kom seg på bussen hjemover.

Arnfinns kirkelige praksis hadde to brennpunkter – alteret i kirken og menneskene han tjente. Det skulle bli veldig mange mennesker etter hvert. Hans kirkelige orienteringspunkt var, allerede mens han virket som luthersk prest, Den katolske kirke, ledet av Peters etterfølger. På kontoret hadde prosten i Loddefjord derfor bilde av pave Johannes Paul II. Selv om jeg selvsagt visste fra før at Den katolske kirke hadde vært kirken i Norge i middelalderen, var det i møte med drabantbyprosten at dette for første gang gikk opp for meg som en eksistensiell sannhet og et savn etter enhet med denne kirken.

Gjennom hele studietiden holdt vi kontakten. Det årlige høydepunktet i det høykirkelige studentmiljøet Arnfinn ble åndelig far til, var Ad fontes-seminarene om høsten. Vi var samlet teologistudenter, prester og fagteologer på ulike prestegårder, og Arnfinn var primus motor både for det liturgiske livet og for turene ut i naturen. “Beina i dørken!” ropte han inn i sovesalen til trøtte teologistudenter og stemte i med irriterende våkne morgensalmer: “Syng i stille morgonstunder!” Deretter dagens første tidebønn og messen, stadig mer lik den katolske messen, selv om presten fortsatt var “luthersk”. Lengselen mot Den katolske kirkes liturgiske fylde var så sterk at selv utenfor dens fulle fellesskap var det vanskelig for ham å holde igjen på slutten.

Våre kirkelige og geografiske veier skiltes noen år. Arnfinn konverterte og dro til Frankrike for å bli dominikaner, mens jeg og familien min dro til Bodø. Da vi i 2002 i St. Eysteins kirke omsider ble opptatt i Den katolske kirkes fulle fellesskap, var den ferske dominikanermunken min fadder. Noen måneder senere var jeg tilstede i hans diakonvielse i Lund i Sverige. Hans tjeneste i Den katolske kirke var i ferd med å begynne for alvor. Jeg hadde trodd og håpet den skulle bli lang, men han fikk bare virke ni år som katolsk prest. Til gjengjeld nådde han så utrolig langt ut i det norske samfunnet og dypt inn i Kirken disse årene, og jeg er sikker på at vi vil merke fruktene av pater Arnfinns lidenskapelige tjeneste i mange år fremover.

Den evige studentprest er død, han som i følge ham selv mentalt hadde stoppet opp på 26-årsalderen – selvsagt en sannhet med store modifikasjoner. Ved et par anledninger de siste årene holdt han et foredrag om John Henry Newman med tittelen “A man for all seasons”. Jeg tenkte alltid at det var Arnfinn selv som var en mann for alle årstider og alle aldre. For meg var han en venn i nøden og en venn i gleden, en prest i nøden og en prest i gleden. Sorgen er stor disse dagene, men gleden over å ha kjent ham er enda større.

Da dominikanerne feiret rekviemmesse for sin prior sist mandag, var det som rørte meg mest ordene som innleder den eukaristiske bønnen: “Løft deres hjerter!” De minner meg så sterkt om Arnfinn, han som løftet våre hjerter til Gud – ved sin væremåte, sin forbønn, ja, ved hele sitt liv. For alt dette vil jeg takke og be:

Herre, gi Arnfinn den evige hvile, og la det evige lys skinne for ham!

Avlsutning av praksis – august 1994

……………………………………………….

To minneord som jeg satte stor pris på den første uken etter pater Arnfinns død:

Paul Otto Brunstads minneord i Vårt Land, tirsdag 12. juni. 2012.

Ståle Johannes Kristiansens minneord på Nettverk for katolsk teologi, fredag 15. juni 2012.

Jeg synes også det har vært fint denne uken å se igjen Arnfinn i NRK-programmet Trygdekontoret, 3. mars 2010: «Tommelen opp for Gud – ein munkerefleks!»
…………
P. Arnfinns blogg – en rik arv av tekster i mange sjangre: http://arnfinnharam.wordpress.com/

Intellektuell kultur i middelalderens Paris

mai 19, 2012

I forbindelse med bokprosjektet jeg er med på om intellektuell kultur i middelalderens Skandinavia blir det gjesteforelesning ved Universitetet i Oslo, tirsdag 29. mai kl. 17.15-19.00. Foreleser er Ian p. Wei fra Universitet i Bristol, og temaet er: «Intellectual Culture in Medieval Paris: Academic Discourse, Marriage and Money». Mer om temaet, foreleseren og bokprosjektet her.

Reformasjonen av døden …

mai 8, 2012

… er tema når det internasjonale forskerfellesskapet RefoRC møtes i Oslo, 10.-12. mai 2012. Teologisk fakultet er arrangør, og seminaret har tittelen: «Preparing for Death – Remembering the Dead». Jeg skal ikke legge frem noe selv, men ser frem til å lytte og lære av kjente og ukjente kolleger. Her kommer noen av de fremste internasjonale ekspertene innenfor reformasjonsforskningen i dag. Dette kan ikke bli annet enn dødsbra!

The Making of Intellectual Culture in Medieval Scandinavia, 1100-1350

desember 16, 2011

Friday 6th of January 2012, 10.15 – 18.00, Saturday 7th of January, 9.15 – 13.00

Auditorium 2, Georg Sverdrups hus, University of Oslo

Friday, 6th of January 2012:
10.15- 10.30: Stefka G. Eriksen: Welcome and introduction

Intellectualism in Medieval Europe
Chair: Unn Falkeid

10. 30-12.00: Rita Copeland: Intellectual Culture and the Language Arts in 12th- and 13th-century Europe

Lunch

Institutionalisation of Learning
Chair: Jon Víðar Sigurðsson

13.30-13.50: Kristin B. Aavitsland: Cultivating virtues on Scandinavian soil: the rise of Christian humanism in twelfth-century Denmark

13.50-14.10: Kjartan Hauglid: A deliberate style? The patronage of Romanesque art and architecture in twelfth-century Norway.

14.10-14.30: Bjørn Bandlien: Situated knowledge: Intellectual culture in medieval Norway and Iceland

14.30-15.45: Søren Kaspersen and Sverre Bagge: Opposition and Discussion.

Coffee break

The Arts
Chair:  Karl G. Johansson

16.15-16.35: Åslaug Ommundsen: Traces of Latin education in Old Norse manuscript culture

16.35-16.55: Mikael Males: Applied Grammatica: Conjuring up the Native Poetae

16.55-17.40: Mats Malm: Opposition and Discussion.


Saturday, 7th of January 2012:

Learned and Practiced Law
Chair:  Karl G. Johansson

9.15-9.35: Anna C. Horn: E don. var. 137 4to of Gulatingloven – a result of scholastic reading in Norway in the 13th century?

9.35-9.55: Kristoffer Vadum: The canonistic summa in vernacular Icelandic literature – the case of Jóns saga baptista II

9.55-10.40: Sverre Bagge: Opposition and Discussion.

Coffee break

Theology and Philosophy
Chair: Jan Erik Rekdal

 11.00-11.20: Elise Kleivane: The reception of the «Good news» in Old Norse culture.

11.20-11.40: Sigurd Hareide: Messuskýringar – Old Norse explanations of the Mass and people’s ritual participation

11.40-12.00: Stefka G. Eriksen: Body and Soul in Old Norse Culture

12.00 – 12.45: Svanhildur Óskarsdóttir: Opposition and Discussion.

Lunch 

Program for vielsen i Monaco

juli 2, 2011

Fant programmet for brudemessen (vielse med kommunion/nattverdfeiring) i Monaco på bispedømmet Monacos hjemmeside.
Last ned PDF.

Også prekenen var lagt ut med sperrefrist 17.30, men det hadde tydeligvis ikke NRK fått med seg som ellers har tekstet vielsen (men til dels uten å bruke den norske oversettelsen av messen).

NTB-melding i Vårt Land.

Gloria mundi – kirkekunst i Vestfold

juni 6, 2011

Kirkekunst i Vestfold - Haugar 30. april til 4. september 2011

Sommerens kirkekunstutstilling er utstillingen Gloria mundi – kirkekunst i Vestfold på Haugar Vestfold kunstmuseum i Tønsberg. Det er virkelig noen perler fra Vestfoldkirkene og fra kirkekunstsamlingen på Folkemueseet på Bygdøy som er plukket ut. Utstillingen varer til 4. september og bør absolutt sees. I tillegg anbefaler jeg boken som er laget i anledningen. Den har fine artikler både om bildene i utstillingen og en del andre kunstgjenstander fra Vestfoldkirker, men fremfor alt har den svært gode fotografier, ikke minst av detaljene. Fotograf er Michal Tomaszewicz, årets bryllupsfotograf (!) 2011. Det er mulig jeg kommer tilbake til noen enkeltbilder og favoritter i utstillingen senere i sommer. Jeg har skrevet om noen av de aktuelle kirkene i min serie om Vestfoldkirkene, bl.a. votivbildet fra Løvøy-kapellet som er hentet inn fra samlingen på Bygdøy.