Archive for the ‘Uncategorized’ Category

Folket, middelaldermessen og reformasjonsretorikken

mai 15, 2017

Kronikk i Vårt Land, mandag 8. mai 2017Kronikk i Vårt Land 08052017

Elektronisk versjon på Verdidebatt.no med lenke til Den norske kirkes profildokument om «reformasjonsmarkeringen i Norge» og til to bøker med artikler jeg har skrevet om middelaldermessen.

Reklamer

Anno 1537 – Taperens testamente

januar 23, 2017

Realityserien Anno på NRK har lagt handlingen i reformasjonsjubileumsåret 2017 til 1537, året reformasjonen ble innført i Norge. For et par år siden anmeldte jeg religionshistorikeren Torkel Brekke sin debutroman fra grunnlovsjubileumsåret 2014. Her er den siste erkebiskopen, Olav Engelbrektsson, hovedperson. Det er mer enn ironisk at Anno tilsynelatende utspiller seg sommerstid i 1537 med erkebiskopen som sentral oppdragsgiver, for den eneste personen som i alle fall ikke var i landet da, var erkebiskop Olav Engelbrektsson. Han seilte fra Nidaros første påskedag (1. april) 1537 da han skjønte slaget var tapt for danskekongens militære overmakt. Å fokusere på 1537 i reformasjonsjubileumsåret 2017 er likevel et godt grep synes jeg, selv om Anno så langt jeg har sett ikke imponerer med sin fremstilling av det religiøse livet i 1537. Vel, her er anmeldelsen:

Torkel Brekke: Taperens testamente (Lunde forlag, 2014)

Av Sigurd Hareide

taperens-testamente

Religionshistorikeren Torkel Brekke, kjent som ekspert på blant annet buddhisme og religiøs fundamentalisme, har valgt en krevende og spennende periode som utgangspunkt for sin første roman. Vi følger den siste erkebiskopen i Norge, Olav Engelbrektsson, i hans kamp for Norge som selvstendig rike og katolsk land fra begynnelsen av 1520-tallet til begge sakene er tapt i 1537.

1814 og 1537
I likhet med NRK Radio som i fjor sendte den storslagne serien «Himmeldronningen» av Silje Holtet og Tommy Bredsted med handlingen fra 1530-tallet, valgte også Brekke å grave dypere i historien i grunnlovsjubileumsåret 2014. For, som han sa det i et intervju: «Saken er at det er her det begynner!» (Vårt Land, 24. september 2014). Vil du forstå Norge, må du gå bak 1814! Vi nærmer oss dessuten femhundreårsminnet for reformasjonens begynnelse i 1517. Gjennom sin roman skriver Torkel Brekke Norges reformasjonshistorie inn i de europeiske storhendelsene med Luther og kongene, paven, keiseren og sultanen. Mye var på gang, og mye har fått plass i Brekkes drøyt 200 sider lange roman. Kanskje for mye?

Kildenes plot eller inndiktet plot?
Det er ingen tvil om at Brekke har gjort grundig research. For at en historisk roman skal være mer enn et historieverk i fortellerform holder det ikke å ha orden på storpolitikken. Også smakene, luktene, maten, klærne, byggeskikkene, sykdommene og mye annet må være med for at den litterære fiksjonen skal flytte oss fra vår tid til fortiden. Jeg synes langt på vei Brekke klarer dette bra. Den som leser romanen får et spennende og til tider overraskende møte med det tidlige femtenhundretallet i Norge og Europa. Det i seg selv er verdt lesningen, men ikke nok for å drive handlingen fremover. Hva slags plot skal en velge i en historisk roman? Det historiske plottet som den historiske rekonstruksjonen ut fra kildene gir oss, eller et eget plot ut fra inndiktede personer og hendelser?

Brekke vakler litt her, synes jeg. Han dikter inn «tyrkerfaren» i historien. Det har han god dekning for i de historiske kildene. Den muslimske sultanens hær var fryktet i hele Europa, og her kunne Brekke til og med ha vist til Norges første trykte bok som han nevner i en annen forbindelse. Messeboken Olav Engelbrektsson var med på å trykke i København [rettet – ikke Paris som var trykkested for breviariet samme år] i 1519 på oppdrag fra den forrige erkebiskopen, inneholdt nemlig en egen votivmesse «for hedningene og tyrkerne». Brekke lykkes i å vise hvordan frykten for muslimene var en del av den europeiske identiteten allerede på 1520-tallet, men dette tyrkersporet blir likevel aldri mer enn et inndiktet sidespor som forfatteren til sist tvinges til gi en drastisk og brå avslutning. Tyrkerfaren blir skoletime mer enn spenningsroman.

Sidesporet virker unødvendig når historien om den siste norske erkebiskopens embetstid (1522-37) i seg selv er så dramatisk. Her er det ikke nødvendig å dikte inn de mest dramatiske begivenhetene. Virkeligheten overgår fantasien, men kildene etterlater en del gåter som romanforfatteren kan gå videre på. Den største av dem er kanskje mennesket Olav Engelbrektsson, kjent som den store taperen i norgeshistorien. Hvordan fortelle «taperens testamente» så vi skjønner hva han kjempet for og vi tror han kan vinne, selv om vi vet at han tapte?

Brekke versus Hoem
Når Brekke velger erkebiskopen til sin debut som romanforfatter, kun ti år etter Edvard Hoems dype psykologiske portrett av samme mann (Kom fram, fyrste! Oktober forlag, 2004), må han tåle en sammenligning. Det er ingen tvil om at Hoem lodder dypere i personskildringene enn Brekke. Det skulle da også bare mangle når en debutant sammenlignes med en erfaren romanforfatter som Hoem, som også brukte flere sider på fortellingen og startet tidligere i erkebiskopens liv. Men det har også sine fordeler å starte midt i begivenhetenes gang slik Brekke gjør. Sammen med de korte kapitlene gjør det romanen mer lettlest enn Hoems roman. En trenger ikke fordøye så mye av gangen, men kommer heller ikke så dypt, før det er tid for et nytt kapittel fra et nytt sted med et nytt emne.

Jeg innrømmer at jeg tidvis savnet dybden fra Hoems personskildringer under lesningen av Brekkes roman, ikke minst innlevelsen i de religiøs og politiske motiver. Hva var det som drev Olav Engelbrektsson? Hva var sammenhengen mellom kampen for det katolske Norge og det selvstendige Norge? Alt i alt synes jeg likevel Taperens testamente står seg bra både som romandebut og som et nytt tilskudd til litteraturen om Norges siste erkebiskop. I løpet av de siste ti årene har vi fått to gode bøker og en radioserie om erkebiskopen og hans tid. Historien har vist seg å være stor og dramatisk nok for alle tre. Jeg håper vi snart får se filmen eller TV-serien om erkebiskopen og reformasjonen i Norge, vår egen versjon av The Tudors. For det var her det begynte!

(Opprinnelig publisert i St. Olav – katolsk kirkeblad, nr. 1 – 2015)

I stedet for festtaler

januar 11, 2017

imsen-da-reformasjonen-kom-til-norge
Av Sigurd Hareide
(publisert i SEGL 2016 – katolsk årsskrift for religion og samfunn – her med noen uthevinger i fete typer)

En utvidet bokanmeldelse av Steinar Imsens bok:
Da reformasjonen kom til Norge (Cappelen Damm 2016)

 

 

 

 

 

Over de to reformatoriske hovedprinsipper – Skriften alene og Troen alene – rager et tredje som trumfer dem begge: Kongen alene.

2017 vil i Norge trolig stå i festtalenes tegn. Det er 500 år siden reformasjonens begynnelse i Tyskland. Mens protestantene feirer reformasjonsjubileum, skal denne gangen også katolikker delta i en «felles minnemarkering». Steinar Imsens bok, Da reformasjonen kom til Norge, er ingen festtale. Overraskende nok nevner den ikke det tilstundende jubileum med et ord. Boken byr like fullt på svært nyttig kunnskap både for konfesjonelle og økumeniske festtalere og deres tilhørere. For når historikeren Imsen beskriver reformasjonsforløpet i Danmark-Norge, blir det raskt klart at over de to reformatoriske hovedprinsipper – Skriften alene og Troen alene – rager et tredje som trumfer dem begge: Kongen alene.


Terminologiske avklaringer og avsporinger
I Imsens bok om reformasjonen i Norge står det fint lite om Luthers og hans idéer, men desto mer om danskekongen og hans religionsvesen. Imsen gjør det klart at nyordningen «var en konsekvens av utilslørt maktbruk og kan betegnes som en revolusjon» (s. 46). Reformasjonens brudd må etter Imsens mening også få terminologiske konsekvenser for den som skriver historien. Han bruker derfor konsekvent ikke «kirken», men foretrekker «statens religionsvesen» eller «det offentlige religionsvesen» og viser til den konsekvente bruken av begrepsparet «Geistligheten og Religionen» i samtidens lovbok. For den språklige variasjonens skyld strekker han seg til å bruke ord som «kirkeordning» og «kirkevesen» og adjektivet «kirkelig», men slår fast at «Kirken, i bestemt form, er den institusjonen som hos oss forsvant i 1537, og som i rettslig og organisasjonsmessig forstand for alltid er tapt» (s. 45).

Imsens betoning av bruddet med den katolske kirkeorganisasjon som følge av at de katolske biskopene ble avsatt og fengslet, er viktig. Det går imot bildet av en selvstendig luthersk kirkeorganisasjon, nærmest ved siden av kongen, som ofte er tegnet av dem som i nyere tid har arbeidet for selvstendiggjøringen i forhold til staten av Den norske kirke (en betegnelse som ifølge Imsen ble offisielt brukt første gang i 1889). Andreas Aarflot, kjent som kirkehistoriker og luthersk biskop, trekkes frem som den fremste eksponenten for denne selvstendiggjøringslinjen i nyere tids kirkepolitikk og kirkehistorieskrivning, men Imsen viser også hvordan Gjønnes-utvalget i utredningen Staten og Den norske kirke (NOU 2006: 2) for ti år siden tegnet bildet av fortiden ut fra nåtidige kirkepolitiske målsetninger.

Jeg tror Imsen har rett i at iveren etter å finne en selvstendig luthersk kirke i kongens system iblant har blitt for stor. Her har han levert et viktig bidrag til forståelsen av fortiden, av reformasjonens brudd. Men når Imsen i forbindelse med dette også påstår at den institusjonen som forsvant i 1537, aldri kom tilbake, er han selv blitt offer for en nærsynt konfesjonalisme, om det er aldri så tilfeldig eller ureflektert fra hans side. Som historiker burde han enkelt og greit kunne konstatere at den kirkeorganisasjonen som brakte kristendommen til landet og som ble jaget ut i 1537 – Den katolske kirke, ja, Kirken med Imsens ord – den kom tilbake i 1843.

Som reformasjonsforsker er Imsen særlig kjent for sin doktoravhandling fra 1981, publisert i 1982 med tittelen Superintendenten. En studie i kirkepolitikk, kirkeadministrasjon og statsutvikling mellom reformasjonen og eneveldet. Både her og i den foreliggende boken viser han med all mulig tydelighet hvordan de nye kongelige overinspektørene fullt og helt var underlagt kongens styre. «Overgangen fra en bispestyrt kirke til et kongelig styrt kirkevesen» ble tydeliggjort ved ny terminologi (s. 65). I stedet for de katolske bispedømmer, ble landet delt inn i stift. Og i stedet for biskoper, kom det superintendenter, men over superintendenten ble stiftet ledet av den kongelige befalingsmannen, lensherren. For Imsen er det så viktig å få frem bruddet mellom den gamle og den nye ordning at han konsekvent bruker «superintendent» selv om han innrømmer at «biskop» etter hvert ble vanlig betegnelse på «kongens kirkelige tilsynsmenn» (s. 44). Det er all grunn til å betone bruddet i møte med forenklede, kirkepolitiske kontinuitetsfremstillinger, men når Imsen tviholder på «superintendent» også etter at «biskop» har blitt den alminnelig brukte betegnelsen blant 1500-tallsmenneskene, synes jeg det blir litt krampaktig.

Det samme gjelder for bruken av ordet «kirke». Imsen gjør rett i å markere bruddet, men selv om han hevder «kirke» ikke finnes i de statsrettslige dokumentene som beskriver den nye kirkeordningen, er det lett å vise at det brukes mange ganger og i ulike sammenhenger allerede i kirkeordinansene fra 1537 (latin) og 1539 (dansk), de første lovene for nyordningen av religionen. For eksempel heter det i ordinasjonsbønnen for superintendenter at han er utvalgt til «det hellige biskoppelige embede udi kircken», men også i de ordinære menighetsgudstjenester og ved dåp møtte menigheten både før og etter 1537 ordet «kirke» som noe mer enn en betegnelse på det lokale kirkebygg og den lokale menighet. Det skyldes selvsagt at vi har å gjøre med et bibelsk begrep med dype teologiske konnotasjoner. Imsen er på sporet av saken når han fastslår at «Luthers kirke snarere [hører] hjemme i ideenes verden enn i den materielle virkeligheten» (s. 17), men med sin stramme språknorm utelukker han i praksis utforskningen av hvordan dette lutherske kirkebegrepet ble brukt i Danmark-Norge i kongens «kirke». Kongens lutherske religionsvesen var selvsagt ingen gyldig kirke i katolsk forstand, og bruddet med kirkeorganisasjonen var markant fra et statsrettslig synspunkt, men superintendentene, prestene og folket, ja, kongen selv, forstod seg like fullt som del av den kirke de bekjente i trosbekjennelsen når de deltok i de kongelige, danske gudstjenester. Med reformasjonen kom det inn en tvetydighet i begrepet «kirke» som vi har måtte leve med siden. Ikke bare katolikker og lutheranere, men selv historikere må forholde seg til det.


Kirkehistorieskrivning uten Den Hellige Ånd
Med henvisning til professor Einar Molland vil Imsen «holde ‘Den hellige ånd’ utenfor [sin] versjon av vår reformasjonshistorie» (s. 45). Intensjonen om en sekulær skrivning av kristendommens historie, er nyttig i et pluralistisk samfunn. Vi trenger et felles språk for å beskrive fortiden, uavhengig av våre trosposisjoner i dag. Når fortellingen om reformasjonen skal fortelles, bør både lutheranere og katolikker derfor som hovedregel holde Gud utenfor. Enda mer bør sekulære historikere tilstrebe en konfesjonsfri fremstilling av reformasjonshistorien. Imsen overrasker derfor når han gjentatte ganger omtaler Den katolske kirke som «pavekirken», uten anførselstegn og i fullt alvor, og jeg undres på om professoren aner hvordan han har tråkket i salaten med begge beina og plassert seg solid innenfor en fem hundre år gammel antikatolsk tradisjon. Har professoren som kritiserer moderne, lutherske biskoper for konfesjonalisme i kirkehistorieskrivningen plutselig selv blitt en superintendent fra 1500-tallet?

Også når han omtaler den senere tids pågående endringer i statskirkeordningen skinner det gjennom et statskirkelig engasjement som vanskelig kan omtales som annet enn en kirkepolitisk posisjon. Imsen fremstår som en aktør i debatten om kirkeordningen og har tydeligvis ikke mye til overs for arbeidet med å gjøre Den norske kirke til et eget rettssubjekt. Det er underlig å registrere hvordan professoren som med all mulig tydelighet beskriver reformasjonens brudd, 1536/37-revolusjonen, selv blir en forsvarer av det statskirkesystemet revolusjonen innførte. Og det er underlig å se hvor selektivt han forholder seg til kirkehistorikernes bidrag på feltet, som om Aarflot var siste kirkehistorikeren som skrev om saken.

I sin tid som kirkestatsråd erklærte Einar Førde at han ønsket å være teologisk blind og stum. Slik signaliserte han at lærespørsmål ikke var departementets bord. Trinitarisk teologi, liturgiske farger og lignende spesialinteresser skulle kirken selv få ta seg av. Steinar Imsen gjør gjeldende et tilsvarende prinsipp når han hevder at han gladelig overlater «de teologiske aspektene ved den dansk-norske nyordningen (…) til teologene» (s. 45). I en fin gjennomgang av norsk reformasjonsforsknings historiografi viser han hvordan mange historikere helst har overlatt alt som angikk kirkelige og religiøse forhold etter 1537 til teologene, ja, hele reformasjonen. Selv ligger Imsen tydeligvis mer på Einar Førde-linjen, men like vanskelig som det er å skille mellom kongen og religionsvesenet på reformasjonstiden og staten og Den norske kirke i dag, er det nok å la teologene ta seg av teologien og selv konsentrere seg om de harde fakta. For om historikeren overlater teologien til teologene, er det ikke bare Ånden som holdes utenfor historieskrivningen, men store deler av den menneskelige, kulturelt skapte virkeligheten. Den opplyste historiker skjønner nok derfor at også teologi og fromhetsliv hører med når virkningene av revolusjonen skal beskrives, men han blir sårbart avhengig av teologene og deres vurderinger og står i fare for å røpe sin fremmedhet i forhold til feltet.


Endringen av gudstjenestelivet
For Imsen slår fremmedheten sterkest ut når han omtaler gudstjenestelivet. «Den nye gudstjenesten avvek (…) ikke så mye fra den gamle», heter det hos Imsen (s. 152), og i spørsmålet om Kristi virkelige nærvær i sakramentet hevder han at «luthersk nattverdsforståelse» var «sammenfallende med katolikkenes» (s.151). Isolert sett er det noe riktig med begge deler, men presisjonsnivået er lavt, og historikeren har denne gangen ikke klart å avsløre teologenes konfesjonelle historieskrivning. Hva stod på spill da gudstjenesten ble endret? «Ingenting tyder på at bøndene var blitt provosert av den lutherske messen», hevder Imsen (s. 153), men samtidig er det første eksemplet i kapitlet om den «simple og uforstandige» allmue nettopp Hardanger-bøndene som ville ha messen på gamlemåten og innsatte sin egen prest til det (s. 138).

Hele fremstillingen av den tradisjonelle religiøse praksis, «i pavekirken» som Imsen sier det, med «tilbedelse (sic!) av bilder og relikvier og valfart til hellige steder» (s. 141), er farget av en tradisjonell, konfesjonell kirkehistorieskrivning uten ønske om verken å forklare eller forstå fenomenene. Når denne historieskrivningen gjentas av en historiker som skriver kirkehistorie (hva annet skal vi kalle det?), men er veldig bevisst på å ikke være kirkehistoriker eller teolog, blir det ikke bedre, men verre. Skjult konfesjonalisme er verre enn åpenbar konfesjonalisme. Imsen skal ha takk for en fin gjennomgang av mange kilder og hendelser som er referert i forbindelse med endringene av gudstjenestelivet, men fremstillingen roper etter utfyllende, tolkende perspektiver. Filteret som burde være mellom superintendentene, de konfesjonelle historieskriverne og den moderne historikeren mangler ofte, kort og godt. Jeg savner det komparative, historiske perspektivet på de ulike konfesjonelle samfunn (lutherske, reformerte og katolske) i tidlig nytid, som fra 1980-tallet ofte omtales som «konfesjonaliseringsparadigmet». Og jeg savner innsikter fra ritualhistorikere, sosialhistorikere og andre som kan åpne opp de lukkede konfesjonelle tolkningene Imsen så lett blir offer for der han ikke selv har drevet grunnforskning. Imsen nevner rett nok i fotnoter internasjonal forskning på konfesjonaliseringen av Europa, men han bruker det ikke i sin egen tolkning av kildene.


En viktig bok

Når alt dette er sagt, og tross de svakheter som nesten med nødvendighet hefter ved et krevende prosjekt som en bok om reformasjonen i Norge er, vil jeg likevel anbefale Imsens bok både for festtalerne og deres tilhørere i jubileumsåret som kommer. Her får vi historien om danskekongens revolusjon i usminket versjon, men også fortellingen om den lange og seige innføringen av reformasjonens innhold etter Christian IIIs statskupp. La gå at Imsen burde oversatt engelske og tyske sitater til norsk og ikke skrevet «predike/prediket» på moderne norsk når han mener «preke/prekte» eller omtalt Tridentinerkonsilet som «Tridentinerkonsilene». Boken er godt skrevet for øvrig og byr på mange viktige sitater fra 1500-tallskildene og forskerne som har beskjeftiget seg med reformasjonstiden. Bokens sterkeste side er gjennomgangen av selve maktskiftet da Kirken ble erstattet av kongens eget religionssystem, med den videre fortellingen om hvordan superintendentene ble nøkkelfigurer i dette systemet og i disiplinering av folket til lydige, lutherske borgere. Her er Imsen på hjemmebane. Ingen kjenner superintendentenes gjøren og laden bedre enn ham, og jeg blir gjerne med ham og superintendentene på visitasreise til Telemark og andre steder der folket var tilbøyelige til å holde fast på tradisjonell religiøs praksis. Imsen gir oss viktige fakta og tidligere tolkninger og åpner på den måten veien til et spennende felt der tolkningspotensialet er enda større enn fortellingen han byr på.

Imsen vil gjerne skjelne klart og tydelig mellom teologene/kirkehistorikerne og hans eget laug, historikerne, men gjør samtidig gjeldende at det er plass til alle i utforskingen av reformasjonshistorien, «både historikere og kirkehistorikere, for den saks skyld også til religionshistorikere og folklorister» (s. 16). Boken til Imsen viser både ved sine styrker og sine svakheter behovet for tverrfaglige perspektiver, men også hvor vanskelig det er å skille dem og hvor lett den konfesjonalistiske nissen følger med på lasset. Reformasjonshistorien er sjelden nøytral grunn. Kanskje blir det den viktigste lærdommen for jubileumstalerne og deres tilhørere i 2017?


Sigurd Hareide
er høgskolelektor ved Høgskolen i Sørøst-Norge, der han underviser ved lærerutdanningene og forsker på overgangen fra katolsk til luthersk messefeiring i Norge på femtenhundretallet

Den store filmdebatten – november 2016

januar 11, 2017

Jeg har samlet de ulike hovedinnleggene fra den store filmdebatten i avisen Vårt Land, november 2016. 31. oktober 2016 – samme dag som pave Frans og lederne fra Det lutherske verdensforbund deltok i en felles minnemarkering i forbindelse med at det 31. oktober 2017 er 500 år siden reformasjonens begynnelse – lanserte KFUK/M en gratis animasjonfilm for ungdom om Martin Luther og starten på reformasjonen.

Jeg ble selv oppmerksom på filmen på sosiale medier (Facebook) og reagerte kraftig på den klisjefylte og feilaktige fremstillingen av historiske forhold. Jeg skrev derfor et leserinnlegg til Vårt Land som ble publisert onsdag 9. november og slått opp med førstesideoverskrift i avisen. Siden fulgte ytterligere ni innlegg i avisen fra ulike sider (selv skrev jeg tilsammen tre innlegg i avisen) før KFUK/M konkluderte med at de ville endre filmen. Etter dette kom det ytterligere ett innlegg i avisen som kritiserte KFUK/M for å komme med «et ufint motangrep» mot meg og andre som hadde kritisert filmen i stedet for å takke oss.

Selv skrev jeg to svar på verdidebatt.no til de to siste avisinnleggene i saken, men ba ikke om plass i avisen. Jeg syntes saken hadde vart lenge nok og hadde dessuten oppnådd det viktigste, at filmen ble endret. Jeg er likevel fortsatt forundret over den fullkomne maktarrogansen KFUK/M og Kirkerådet i Den norske kirke har vist overfor meg og andre som offentlig kritiserte filmen. Jeg fikk aldri noe svar fra min motpart på de to siste verdidebattinnleggene. Men filmen ble endret, og barn og unge slipper å se klisjeen fra KFUK/M i reformasjonsåret 2017. I skrivende stund er de tre andre planlagte filmene publisert på KFUK/M sine hjemmesider sammen med et omfattende ressursmateriale, men filmen om avlaten er i skrivende stund fortsatt på «ekstraservice».

Her er innleggene som ble publisert i avisen i kronologisk rekkefølge (i tillegg var det flere andre innlegg og kommentarer i verdidebatt.no):
1. Løgner og klisjeer (9. november) – med følgende forsidetekst:
«Sigurd Hareide om trosopplæring: KFUK/M sprer løgner om Den katolske kirke»

2. Forenklingens kunst (10. november) – svar fra Jan Christian Kielland i KFUK/M med følgende forsidetekst: «Jan Christian Kielland svarer på påstander om løgn: Hva er mot, nåde, god pengebruk og et kristent menneskesyn i dag?»

3. Luther-film med fotnoter (12. november) – svar fra Sigurd Hareide

4. De redde sjelers synsvinkel (15. november) – kronikk av dr. theol. Roger Jensen som har deltatt i animasjonsfilmenes prosjektgruppe som Luther-forsker

5. La den andre definere seg selv! (15. november) – innlegg av Gunnar Haaland, førsteamanuensis i religion, livssyn og etikk ved Høgskolen i Oslo og Akershus

6. Ingen endring, selvfølgelig (17. november) – svar til Gunnar Haaland og undertegnede fra Kristine Aksøy, leder av seksjon for barn, unge og trosopplæring i Kirkerådet [INNLEGGET ER IKKE PUBLISERT ELEKTRONISK – JEG LIMER DET INN TIL SLUTT I DENNE GJENNOMGANGEN SAMMEN MED DE TO NESTE INNLEGGENE SOM KOM SAMME DAG]

7. Det sanne ansikt (17. november) – innlegg av Erik A. Steenhoff, katolsk teologistudent [LENKEN ER TIL KOMMENTAREN HAN FØRST SKREV TIL JENSENS KRONIKK, PUBLISERT I AVISEN I LETT BEARBEIDET FORM – SE AVISSIDEN NEDENFOR]

8. … at dei alle må vere eitt (17. november) – innlegg av Asgeir Remø [LENKEN ER TIL KOMMENTAREN HAN FØRST SKREV TIL JENSENS KRONIKK, PUBLISERT I AVISEN I LETT BEARBEIDET FORM – SE AVISSIDEN NEDENFOR]

9. Barnas synsvinkel (19. november) – svar fra Sigurd Hareide til Roger Jensen (KFUK/M-prosjektgruppen) og Kirkerådets Kristine Aksøy

10. Vanskelig historie (22. november) – Roger Jensens svar til Steenhoff og undertegnede (men ikke Gunnar Haaland!)

11. Etter et basketak (24. november) – Generalsekretær Øystein Magelssen i KFUK/M og prosjektleder Jan Christian Kielland om at KFUK/M likevel vil endre filmen og «gjøre den enda bedre». De eneste navn som nevnes blant kritikerne er Steenhoff og undertegnede. Tredje og siste forsideoppslag i saken, med følgende tekst: «Øystein Magelssen i KFUK-KFUM: Vi lager justert utgave av filmen om Luther»

12. KFUK/Ms tilbaketog (30. november) – lærerutdanningskollega Gunnar Haalands kommentar til KFUK/Ms «ufine motangrep» i deres innlegg 24. november

To avsluttende kommentarer fra undertegnede som jeg ikke ba om spalteplass for i Vårt Land. Kanskje jeg burde gjort det, tausheten fra motparten tatt i betraktning?
a) Fortsatt uøkumeniske? – svar til Magelssen og Kielland

b) Forvrengninger og historieskrivning – svar til Roger Jensens siste innlegg

Det var det hele. Jeg tror kanskje noen andre skal få æren av å kommentere de tre nye filmene og den fornyede filmen når den foreligger, men det er ikke alltid en debatt gir et så konkret resultat som at en film som skulle spres i sosiale medier, på ungdomsklubber og skoler endres. Jeg mener endringen var helt nødvendig og er fornøyd med det resultatet selv om veien dit var unødvendig lang og retretten fra KFUK/M grenseløst kjipt utført.

vl-171116

 

 

 

 

 

Paven, Klosterlasse og skolen

desember 6, 2016

Kronikk om reformasjonsfortellinger i skolen og i Tønsberg-distriktet i Tønsbergs blad (se tidligere posting for kronikkteksten).

 

 

Paven, Klosterlasse og skolen

november 9, 2016

Av Sigurd Hareide, Høgskolen i Sørøst-Norge
(Kronikk i Tønsbergs blad, lørdag 5. november 2016)

Da pave Frans denne uken deltok i en felles katolsk-luthersk markering av at det i 2017 er fem hundre år siden reformasjonens begynnelse, ble det skrevet historie. Det gir grunn til å spørre: Hvordan skal vi nå fortelle om reformasjonen i skole og samfunn, etter at lutheranere og katolikker har fortalt om den sammen?

Det vil nok merkes at det er 500 år siden reformasjonens begynnelse det kommende året. Når lutheranere og katolikker uttrykker seg sammen om historien, er det naturlig nok med en viss saklig nøkternhet fra begge sider. Men fortellingen om reformasjonen i norsk kultur og norsk skole har tradisjonelt vært alt annet enn nøktern og saklig. Det har vært «seierherrenes historie» med fokus på den modige munken alene foran keiser- og pavemakt. Og middelalderen har vært tegnet i mørke farger for at reformasjonen skal stråle enda mer. Det hjelper nok foreløpig lite at forskningen tegner et atskillig mer nyansert bilde og forteller andre historier.

Når fortellingen om reformasjonen skal gjenfortelles i Tønsberg-distriktets skoler det neste året og fremover, er det grunn til å supplere den tradisjonelle heltefortellingen om Martin Luther med andre fortellinger. Her har Tønsberg sitt helt spesielle bidrag til reformasjonshistorien med fortellingen om Klosterlasse og de hemmelige jesuittene som fulgte i hans fotspor. Mannen med det karakteristiske kallenavnet het egentlig Lauritz Nilssøn og ble født i 1538, året etter innføringen av reformasjonen i Norge. Han studerte ved katedralskolen i Oslo, før han dro utenlands og konverterte til katolisismen i Nederlandene, i dagens Belgia. Her sluttet han seg raskt til jesuittordenen, beryktet for sin innsats i Den katolske kirkes motoffensiv mot de ulike protestantiske reformasjoner.

I 1576 ble Lauritz fra Tønsberg sendt som katolsk misjonær til det lutherske Sverige, og der bygde han i ly av den katolskvennlige kong Johan III opp en presteskole i et nedlagt kloster i Stockholm. I det ytre var han luthersk prest og prestelærer, men i skjul feiret han katolske messer og samlet tilhengere. I 1580 ble virksomheten oppdaget, og han måtte rømme landet. De neste 42 årene, helt til han døde i 1622 i Vilnius i dagens Litauen, var han forvist fra både Sverige og Danmark-Norge. Han prøvde seg riktignok i 1606 på et fremstøt overfor kong Christian IV og teologene hans i København, men de ville ikke diskutere med den lærde jesuitt.

I stedet drev Klosterlasse og jesuittene opplæring av en rekke lutherske teologistudenter fra Norden som studerte ved jesuittskoler i utlandet fordi de var regnet som de beste skolene. Noen av studentene ble katolske prester i utlandet, mens andre vendte hjem og virket som lutherske prester i det ytre samtidig som de drev katolsk prestevirksomhet i hemmelighet. Etter hvert fattet kongen og hans medarbeidere mistanke, og et nettverk av «papistiske» prester ble avslørt og dømt i Gjerpen ved Skien i 1613, deriblant to av sønnene til prosten i Tønsberg. Prosten var for øvrig både tidligere rektor ved katedralskolen i Oslo og gift med datteren til Oslos forrige lutherske biskop. Det norske miljøet Klosterlasse & co hadde påvirket, hørte altså definitivt til samtidens geistlige elite.

Norge ble ikke gjenvunnet for katolisismen. I stedet fikk vi noen av de strengeste lovene mot «papisme» i Europa og særlig strenge forbud mot jesuittene. Slik sett er nok det mest synlige resultat av virksomheten til Klosterlasse og Tønsberg-prostens sønner 1814-grunnlovens jesuittparagraf. Paragrafen forbød «jesuitter og munkeordener» i kongeriket og ble først fjernet i 1956 etter intens debatt på Stortinget. Da pave Frans, som ikke bare er pave, men også jesuitt, feiret katolsk messe i Sverige 1. november, skjedde det på dagen 60 år etter at jesuittforbudet i grunnloven ble fjernet. Også det jubileet hører med i vår norske reformasjonshistorie, og Tønsberg har på mange måter skylden for det hele.

Noe annet monument enn jesuittparagrafen har Klosterlasse ikke fått, verken i Norge eller Tønsberg, men ved slottskirken i Vilnius der Tønsberg-jesuitten er begravet, avduket kong Harald i 1998 en minneplate over ham. Klosterlasse er med rette nevnt i boken Vestfolds litteraturhistorie (Glette, 2009). Det er på tide at han også får et monument i sin hjemby, og det er på tide at fortellingen om motreformasjonshelten fra Tønsberg får lyde i skolene i distriktet. Såpass lokalhistorisk og balansert bør formidlingen om reformasjonen være.

Bok: Intellectual Culture in Medieval Scandinavia, c. 1100-1350

november 7, 2016

intellectual-culture-in-medieval-scandinavia-omslagsbildeEditor: Stefka G. Eriksen
Mitt bidrag i boken: Messuskýringar — Old Norse Expositions of the Latin Mass and the Ritual Participation of the People
Les mer om boken og se oversikt over alle bidragene på forlaget Brepols hjemmesider.

The Making of Intellectual Culture in Medieval Scandinavia, 1100-1350

desember 16, 2011

Friday 6th of January 2012, 10.15 – 18.00, Saturday 7th of January, 9.15 – 13.00

Auditorium 2, Georg Sverdrups hus, University of Oslo

Friday, 6th of January 2012:
10.15- 10.30: Stefka G. Eriksen: Welcome and introduction

Intellectualism in Medieval Europe
Chair: Unn Falkeid

10. 30-12.00: Rita Copeland: Intellectual Culture and the Language Arts in 12th- and 13th-century Europe

Lunch

Institutionalisation of Learning
Chair: Jon Víðar Sigurðsson

13.30-13.50: Kristin B. Aavitsland: Cultivating virtues on Scandinavian soil: the rise of Christian humanism in twelfth-century Denmark

13.50-14.10: Kjartan Hauglid: A deliberate style? The patronage of Romanesque art and architecture in twelfth-century Norway.

14.10-14.30: Bjørn Bandlien: Situated knowledge: Intellectual culture in medieval Norway and Iceland

14.30-15.45: Søren Kaspersen and Sverre Bagge: Opposition and Discussion.

Coffee break

The Arts
Chair:  Karl G. Johansson

16.15-16.35: Åslaug Ommundsen: Traces of Latin education in Old Norse manuscript culture

16.35-16.55: Mikael Males: Applied Grammatica: Conjuring up the Native Poetae

16.55-17.40: Mats Malm: Opposition and Discussion.


Saturday, 7th of January 2012:

Learned and Practiced Law
Chair:  Karl G. Johansson

9.15-9.35: Anna C. Horn: E don. var. 137 4to of Gulatingloven – a result of scholastic reading in Norway in the 13th century?

9.35-9.55: Kristoffer Vadum: The canonistic summa in vernacular Icelandic literature – the case of Jóns saga baptista II

9.55-10.40: Sverre Bagge: Opposition and Discussion.

Coffee break

Theology and Philosophy
Chair: Jan Erik Rekdal

 11.00-11.20: Elise Kleivane: The reception of the «Good news» in Old Norse culture.

11.20-11.40: Sigurd Hareide: Messuskýringar – Old Norse explanations of the Mass and people’s ritual participation

11.40-12.00: Stefka G. Eriksen: Body and Soul in Old Norse Culture

12.00 – 12.45: Svanhildur Óskarsdóttir: Opposition and Discussion.

Lunch 

Program for vielsen i Monaco

juli 2, 2011

Fant programmet for brudemessen (vielse med kommunion/nattverdfeiring) i Monaco på bispedømmet Monacos hjemmeside.
Last ned PDF.

Også prekenen var lagt ut med sperrefrist 17.30, men det hadde tydeligvis ikke NRK fått med seg som ellers har tekstet vielsen (men til dels uten å bruke den norske oversettelsen av messen).

NTB-melding i Vårt Land.

King James og heksene

mai 15, 2011

King James-bibelen har firehundreårsjubileum i år, og i utlandet er jubileet en svær sak. Vårt Land markerte jubileet med en artikkel om kong James (Jakob) sin danske dronning, men kom i skade for å videreformidle seiglivede forestillinger om forholdet mellom reformasjonen, middelalderen og folketroen på kjøpet. Nedenfor følger mitt leserinnlegg torsdag 12. mai om saken: 

”Det var sannelig på tide at det ble arbeidet fram en bibelutgave som kunne få slutt på slik heksetro.” Slik het det til slutt i Vårt Lands reportasje 2. mai i anledning 400-årsdagen for utgivelsen av King James-bibelen. Hekser ble brent for å ha forårsaket et uvær [i 1589] som førte til at kong James’ kommende danske dronning, Anna, måtte overnatte ved Flekkerøya på vei til sitt bryllup i Skottland.

Selv om det er gode grunner til å sette både bibeloversettelsen og Bibelen høyt, da som nå, kan den nok ikke uten videre få æren for at hekseprosessene tok slutt. Og ”folketroen som eksisterte på den tiden” bør nok heller ikke få skylden. For det var ikke folket som krevde hekseforfølgelse etter uværet, men bibelutgavens far, kong James av Skottland, fra 1603 også konge av England og Irland, og en av de ivrigste kongelige hekseforfølgere i datidens Europa.

Nå kan man selvsagt innvende at King James Bible først forelå 22 år senere, men det manglet ikke på protestantiske bibler i Europa før denne, også engelske versjoner forelå. Om det er en sammenheng mellom bibeloversettelser og hekseprosesser, må den være det motsatte av lokalhistorikerens postulat. Prosessene er i særlig grad et etter-reformatorisk prosjekt, også innenfor katolsk kristendom. For myndigheter som ville rettferdiggjøre heksejakten, var det ikke vanskelig å finne begrunnelser i de nye bibeloversettelsene.

Bak den kongelige heksetro stod de lærdes heksetro. Flekkerøy-folket stod under Stavanger-biskopen Jørgen Eriksssøn, kjent som Norges første og største trolldomsideolog. Han sørget for dødsstraff ikke bare for «sort», men også for såkalt «hvit trolldom». I kampen mot folkelig magi inkluderte han restene fra katolisismen, ”de pavelige troldfolck”. Slik er han en typisk representant for teologene som skapte myten om den mørke middelalder og den lyse reformasjonstiden. Jubileumsreportasjen er et godt uttrykk for myten, men kanskje det er på tide med en annen historie om femtenhundretallet?