Archive for the ‘Middelalderkirker’ Category

Serie om middelalderkirker i Vestfold

mars 20, 2013

Jeg har tidligere lagt ut en serie jeg skrev for det katolske menighetsbladet i Tønsberg under vignetten «Katolske kirker i St. Olav sogn». Gjennom serien ville jeg knytte noen historier jeg mente var verdt å fortelle til noen av de gamle middelalderkirkene som ligger innenfor dagens St. Olav sogn. Poenget var altså ikke en heldekkende beskrivelse av kirkens historie eller utseende, men gode historier. Da det ikke er så lett å få oversikt over disse artiklene slik de ligger på bloggen nå, har jeg samlet lenkene til dem her:

«Katolske kirker i St. Olav sogn» – serie publisert i St. Olav. Katolsk Informasjonsblad for Tønsberg og Omegn, med følgende seks artikler fra 2/07 til 4/08:

1 – ”Katolske kirker i St. Olav sogn
– om en kirkebrosjyre og serien som følger

2 – ”Med engler og erkeengler… – om englekirker og englefester
– om St. Mikaelskirken på Slottsfjellet

3 – ”Sem kirke og motreformasjonen i Vestfold
– om ulike former for motstand mot reformasjonen fra Vestfold

4 – ”Det hellige kors i Borre
– om Borrekorset og korsrelikvien fra Storgaten i Tønsberg

5 – ”Olavskilden og lovekirken på Løvøya
– om votiv- og lovekirker

6 – ”Sognets stavkirke
– om Norges sydligste stavkirke og om den norske stavkirken i Polen

Gloria mundi – kirkekunst i Vestfold

juni 6, 2011

Kirkekunst i Vestfold - Haugar 30. april til 4. september 2011

Sommerens kirkekunstutstilling er utstillingen Gloria mundi – kirkekunst i Vestfold på Haugar Vestfold kunstmuseum i Tønsberg. Det er virkelig noen perler fra Vestfoldkirkene og fra kirkekunstsamlingen på Folkemueseet på Bygdøy som er plukket ut. Utstillingen varer til 4. september og bør absolutt sees. I tillegg anbefaler jeg boken som er laget i anledningen. Den har fine artikler både om bildene i utstillingen og en del andre kunstgjenstander fra Vestfoldkirker, men fremfor alt har den svært gode fotografier, ikke minst av detaljene. Fotograf er Michal Tomaszewicz, årets bryllupsfotograf (!) 2011. Det er mulig jeg kommer tilbake til noen enkeltbilder og favoritter i utstillingen senere i sommer. Jeg har skrevet om noen av de aktuelle kirkene i min serie om Vestfoldkirkene, bl.a. votivbildet fra Løvøy-kapellet som er hentet inn fra samlingen på Bygdøy.

Stavkirke i topp ti-kåring av fineste kirker i verden

mai 5, 2011

Borgund stavkirke er blant de ti fineste kirkene i verden i følge nettstedet budgettravel.com. Vårt Land bringer nyheten på norsk i dag. Jeg har skrevet to saker om stavkirker på bloggen tidligere, en artikkel om Høyjord, Norges sydligste stavkirke og en bokanmeldelse av boken om Eidsborg stavkirke.

”En gammel stavkirke forteller sin historie”

juli 12, 2010

 Sommeren er tid for stavkirkebesøk på reiser i Norge. Jeg bringer derfor en bokanmeldelse jeg skrev for tidsskriftet St. Olav i fjor (Nr. 5 & 6 – 2009. Årg. 121) med anmeldelse av en utmerket stavkirkebok:

Øystein Morten (ill. Anders Kvåle Rue): Stavkyrkja i Eidsborg. Ein biografi.

Scandinavian Academic Press/Spartacus forlag 2008

Da jeg gikk på barneskolen, var min favorittsjanger innen stilskriving oppgaver av typen ”En gammel landevei forteller sin historie”. Øystein Mortens bok om Eidsborg stavkirke gir meg sterke assosiasjoner til min fordums favorittsjanger. For bokprosjektet hans er intet mindre enn å skrive en biografi over denne konkrete stavkirkens liv, helt fra Hamarbiskopen vigslet den en gang i andre halvdel av 1200-tallet til de siste restaureringer av bygningen og av gamle katolske skikker på 2000-tallet. Ved hjelp av dette biografiske fortellergrepet lykkes Morten med å gjøre boken om en liten stavkirke i en liten bygd i et hjørne av Telemark til noe mer enn boken om Eidsborg stavkirke. Dette er norsk kirke- og kulturhistorie fortalt gjennom én kirkes historie.

Biografien om Eidsborg stavkirke er en uvanlig kirkebok, både ved sitt fortellergrep, ved sin grundighet og sitt ”utstyr”. Religionshistorikeren Øystein Morten har brukt fire år på å granske kildene til stavkirken, og den interesserte leser kan følge kildene gjennom 526 til dels omfattende sluttnoter. Den litt mindre interesserte leser – eller den leseren som er interessert i andre ting enn å finne ut hvor forfatteren har opplysningene sine fra – kan kose seg over den gode fortellingstråden, de mange småfortellingene underveis, fotografiene og illustrasjonene. Illustratøren Anders Kvåle Rues fargerike tegninger av kirkens eksteriør og interiør fra forskjellige epoker, samt mange andre illustrasjoner, fortjener å nevnes spesielt. Dette løfter boken og hjelper på innlevelsen i tidsperiodene som skildres i teksten.

Gjennom hele boken er Øystein Mortens religionshistoriske grep om stoffet sikkert og godt. For en katolsk leser er selvsagt overgangen fra katolsk middelalder til den lutherske reformasjonen særlig interessant. Også her er Morten stort sett en solid veileder. Han gir treffende karakteristikker av den religiøse mentalitet før og etter reformasjonen, uten å gå dypere inn i de teologiske spissfindighetene enn nødvendig når det er folkets forhold til sitt gudshus som skal skildres. Likevel faller han av og til for fristelsen til å overdrive kontrasten mellom katolsk og luthersk tid i fortellingsfremdriften. Den sedvanlige prekestolklisjeen er her klassisk, kjent fra utallige kirkebrosjyrer og kirkehistoriske fremstillinger. Når fortellingen om kirkens første (kjente) prekestol skal fortelles og helgenstatuen blir til prekestol, vektlegges kontrasten mellom den katolske og den lutherske messen slik at leseren får inntrykk av at presten verken prekte eller drev katekismeopplæring i den katolske messen. Messen tok bare ”om lag en halv time” heter det hos Morten, med solide, men gamle sekundærkilder som belegg.

Til Mortens forsvar skal det nevnes at han tidligere i boken gir en fin gjennomgang av den katolske messen. Der nevner han prekenen (men ikke katekismeopplæringen) og lar tidsangivelsen for messen strekke seg til 45 minutter. Nyere studier av messen i senmiddelalderen kunne gitt ham spennende perspektiver på bruken av kirkerommet før og etter reformasjonen. I en bok så full med kildehenvisninger kan jeg ellers ikke dy meg for å etterlyse en henvisning til Missale Nidrosiense fra 1519, messeboken for Nidaros-provinsen og Norges første trykte bok. På grunn av den er det slett ikke sikkert at prestene bare brukte ”gamle pergament” eller ”handskrivne bøker” når de katolske tekstene lød etter innføringen av reformasjonen. Innvendingene overfor er likevel bare pirk i bokens store sammenheng der detaljene, oversikten og det gode fortellergrepet på rikt ”Telemarks-nynorsk” preger hovedinntrykket.  

Et sentralt motiv i fortellingen om Eidsborg stavkirke er forholdet til statuen av St. Nikolas av Myra, eller St. Nikuls som han kalles lokalt i Eidsborg. Nikuls-statuen er trolig like gammel som stavkirken selv. På St. Hansaften (Jonsok) ble helgenfiguren båret i prosesjon til et vann i nærheten. Der ble væske fra Nikuls overført til vannet, og deretter ble han båret tre ganger rundt vannet, alt ledsaget av bønner og sang. Etter reformasjonen ble tradisjonene videreført av lekfolket, trolig langt opp på 1700-tallet. Morten plasserer den lokale tradisjonen inn i en større religionshistorisk kontekst der gamle katolske skikker ofte ble ivaretatt lenge etter reformasjonen på små kirkesteder uten fast prest. Etter drøye fem hundre år i kirken, ble Nikuls kastet ut i forbindelse med en ombygging av koret mellom 1826-29. Men etter å ha slengt rundt i svalgangen noen år, fikk St. Nikuls i 1836 skyss til Oslo på sleden til en nyvalgt stortingsmann. Slik havnet statuen i den nyopprettede Oldsaksamlingen, og der er den fortsatt.

Fortellingen om St. Nikuls er likevel ikke over med dette. For i 1964 betalte menighetsrådet for en kopi av Nikuls, og dermed var han tilbake i kirken, Men hva skal man bruke en katolsk helgenstatue til i en stavkirke i dag? I 2003 samarbeider den lutherske prosten med museet som ligger ved kirken om å gjennomføre det gamle jonsokritualet igjen, etter luthersk messe og middelalderkonsert i kirken. Ritualet gjennomføres som et skuespill tre år på rad. Likevel blir det strid i lokalavisen, og når prosten får ny stilling et annet sted, ønsker ikke menighetsrådet å videreføre tradisjonen. Men så, i 2006, inviterer museet dominikanerpater Arnfinn Haram til å feire den første katolske messen i kirken på 469 år. Etter messe og vesper i kirken, gjennomføres jonsokritualet – denne gangen ikke som skuespill, men som katolsk prosesjon. Året etter nekter den nye prosten og menighetsrådet museet å ta ut statuen når de vil gjenta ritualet i samarbeid med pateren.

På 1700-tallet ble stavkirkene omtalt som ”gamle munkekirker” som derfor helst burde rives. I det neste århundret ”oppdaget” man stavkirkene, og flere av dem ble etter hvert museer. Den moderne munkens møte med stavkirken og prosten på 2000-tallet reiser spørsmål ved stavkirkenes funksjon i dag: Når katolske ritualer gjennomføres i gamle katolske kirker, tilspisses konflikten mellom kirken som museumsgjenstand og arena for kristen tro. Det er ironisk at det var statskirkens representanter som måtte fastholde Nikuls karakter av museumsgjenstand i møte med munken og museet. Men i et historisk perspektiv er den lutherske reformasjonen tross all kontinuitet et første steg på veien mot stavkirkenes sekularisering.

Øystein Mortens grundige og reflekterte gjennomgang av Nikuls-tradisjonen i Eidsborg er alene grunn nok til å lese boken. Når en gammel stavkirke forteller sin historie, er det mer enn stavkirkens historie som fortelles. Både de små historiene om Nikuls, om presteenker og om mye annet, og den store, norske religionshistorien gir all grunn til å anbefale boken og ønske forfatteren lykke til med nye prosjekter.

Sigurd Hareide

Sognets stavkirke – Norges sydligste

november 4, 2009

(Del 6 i serien Katolske kirker i St. Olav sogn. Publisert i St. Olav. Katolsk Informasjonsblad for Tønsberg og Omegn, nr. 4 – 2008)
Av Sigurd Hareide

Våre norske stavkirker er en unik arv fra middelalderens katolske Norge. På verdensbasis finnes det kun 30 bevarte stavkirker fra middelalderen, romslig regnet. 28 av dem er i Norge, én ble på 1840-tallet importert fra Norge til Karpacz i dagens Polen, og én er bevart i Sverige. Vi i St. Olav menighet er derfor privilegerte når vi har ”vår egen” stavkirke i sognet, Høyjord stavkirke i Andebu.

Et byggesett i tre
Hvis man hadde kommet forbi Høyjord kirke for hundre år siden, ville man neppe lagt særlig merke til kirken der den stod ”bordkledd og pietistisk hvitmalt” som Eva Valebrokk og Thomas Thiis-Evensen sier det i sin bok om stavkirkene. Men under bordkledningen kom det i 1904 en stavkirke til syne i forbindelse med en oppmåling Riksantikvaren foretok. Først i 1948 kom restaureringen i gang, og den var så omfattende at den har blitt omtalt som en ombygging. Under restaureringen, som varte til 1953, ble kirken klassifisert som en av tre gjenværende midtmastkirker i Norge, men det er usikkert om dette er den opprinnelige bygningsløsningen. I en kirketaksering fra 1689 omtales en mast til tårnet ”24 alen lang” (dvs. ca. 15 meter), og blant annet i tråd med dette fikk kirken en lang mast midt i kirkerommet under restaureringen. De andre to midtmastkirkene er kirkene i Nore og i Uvdal i ”stavkirkedalen” Numedal.

Man regner ellers med tre andre kategorier stavkirke utenom midtmasttypen; enkle stavkirker, Møre-kirker og midtromskirker. Stavkirkene har navn etter ordet stav, det gammelnorske ordet for en stolpe. Et stavbygg er i prinsippet et rammebygg av vannrette og loddrette elementer plassert på steinfyllinger oppå bakken. Denne konstruksjonen har vist seg å være svært holdbar, og det skyldes særlig to forhold: For det første den luftige steinmuren som hevet bygningen opp fra bakken. I eldre trekirker var stolpene/stavene og veggplankene gravd rett ned i jorda. Det er ikke vanskelig å forestille seg hvor lite holdbart det var! Det andre forholdet som bidro til holdbarheten, var måten man sammenføyde stolper, bord og avstivere på. Man brukte aldri spiker eller lim for å holde bygningen sammen, og dermed var konstruksjonen fullt bevegelig alt etter tørt og fuktig vær, vindstille eller storm.

Lorentz Dietrichson, Norges første professor i kunsthistorie og forfatter av det første større arbeidet om stavkirkene fra 1892, beskrev på mesterlig vis stavkirkens bevegelighet: ”Men ud paa Formiddagen slog Veiret om, og pludselig rasede en hel Storm udenfor. Det knagede i den gamle Kirkes Vægge, som om de skulde styrte sammen, det var som om hvert enkelt av de sammenfalsede planker i Stavverket vilde slide sig ud af sitt Leie, bryde sin faste ramme af Stolper og Sviller og begrave alt under de vaklende Søiler … men efterhaanden kom den knagende lyd stødvis, ble taktfast … skjønt Stormen snarere steg end tog af, hørtes der snart neppe en Lyd i Kirkevæggen, det hele Byggverk havde satt sig og stod nu fast og herdet midt i Stormen.” Slik har stavkirken, dette byggesettet i tre, kunnet bli stående gjennom århundrene.

Dagens bevarte stavkirker utgjør likevel bare ca. 3 prosent av et minimumsanslag for antallet stavkirker rundt 1350. Til sammenligning er omtrent halvparten av middelalderens 300 steinkirker i større eller mindre grad bevart. Trolig var det kort før Svartedauden ca. 1000 stavkirker i Norge. Tre hundre år senere, i 1650, var omkring 270 tilbake, og i løpet av de neste hundre år ble antallet halvert. De fleste ble revet, andre brant ned, mens atter andre ble tatt av ras eller blåste ned. Da kirkeloven av 1851 krevde at Statens kirker skulle ha plass til tre tideler av menigheten, var det ca. 60 stavkirker tilbake. Loven er blitt karakterisert som ”en dødsdom over stavkirkene”, og de neste tretti årene forsvant halvparten av de gjenstående kirkene. Ikke minst takket være Fortidsminneforeningen, stiftet på initiativ av maleren Johan Christian Dahl i 1844, ble det etter hvert en økende erkjennelse av betydningen av bevaring fremfor riving. I dag står ”stavkirkenes dronning”, Urnes stavkirke i Sogn og Fjordane, på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder sammen med Den kinesiske mur og Kheopspyramiden, og få er vel lenger i tvil om betydningen av å bevare disse unike kirkebyggene.

Norges sydligste stavkirke
Høyjord stavkirke skiller seg ut, ikke bare ved å tilhøre en sjelden type stavkirker, men også ved sin beliggenhet. Den er Norges sydligste stavkirke og den eneste bevarte stavkirke på Østlandets flatbygder, unntaket som bekrefter regelen om at stavkirkene kun er bevart i innlandsdalene og de indre fjordstrøk i Sør-Norge. Høyjord stavkirke skiller seg dessuten ut som stavkirke i Vestfold, steinkirkefylket fremfor noen. Og som om ikke dette var nok, er det i kirken også bevart en forgylt vindfløy datert til 1250 som har hengt på toppen av kirkespiret. Høyjordvindfløyen er én av åtte slike som er bevart i Norden. Den ble i 1927 tatt ned og erstattet av en kopi. Det er ellers i kirken funnet en runestav med innskriften ”Ave Maria gratia plena” (Hill deg, Maria, full av nåde!) og med 51 hakk, samt et røkelseskar i bronse, to tydelige vitnesbyrd om middelalderens katolske fromhetsliv i vårt distrikt.

Kirken er bygget i to perioder: Det romanske koret er fra slutten av 1100-tallet, mens det gotiske skipet er bygget ca. hundre år senere. På kirkeveggene er flere av innvielseskorsene fortsatt synlige. Her har en av biskop Eidsvigs forløpere på Oslo bispestol salvet kirken med hellig krisma en høytidsdag for 7-800 år siden, og lysene er blitt tent ved hvert av de tolv korsene som et tegn på hvordan evangeliets lys ved de tolv apostlenes forkynnelse opplyser hele verden. Også de tolv stolpene i kirkens konstruksjon er sammen med midtstolpen blitt tolket som bilde på de tolv apostler og Kristus, en slags lokal tilpasning av tempelbildet i Paulus’ brev til Efeserne: ”Dere er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, med Kristus Jesus selv som hjørnesteinen. Han holder hele bygningen sammen, så den i Herren vokser til et hellig tempel, og gjennom ham blir også dere bygd opp til en bolig for Gud i Ånden.” (Ef 2, 20-22).

En preken for kirkefesten
I den såkalte stavkirkeprekenen fra Gammelnorsk homiliebok – en samling prekener på gammelnorsk fra samme tid som den eldste delen av Høyjord kirke – tolkes alle de ulike delene av kirken allegorisk, som bilder på åndelige ting. Først ”hvordan kirken kan være et bilde på kristenheten og hvordan kristenheten kan kalles Guds hall.” Deretter hvordan kirken kan være ”et bilde på hver enkelt kristen, som ved å leve i renhet gjør seg til et sant tempel for Den Hellige Ånd. For,” heter det, ”hvert menneske skal bygge en åndelig kirke i seg selv, ikke av tre eller sten, men med gode gjerninger.”

Prekenen er skrevet for å holdes på den årlige feiringen av kirkevigslingsdagen, en stor fest i middelalderens samfunn, og en tradisjon de lutherske biskopene på 15-1600-tallet strevde fælt for å bli kvitt. Folk ville gjerne feire kirken sin, ja, de ville i alle fall gjerne feire og feste! Selv om tilnærmingen til fenomenet er svært ulikt i stavkirkeprekenen og hos de lutherske biskoper, er det tydelig at også stavkirkeprekenens forfatter ser en fare i en rent ytre feiring av festen: ”Likesom vi nærer legemet med finere kost ved høytidene, slik skal vi også nære sjelen med høytidskost, det er med Guds ord. (…) Det hjelper ikke at vi kommer pyntet til den ytre kirkedag, hvis vi vanrøkter den indre kirkehelg, og det vil si stadig å tenke på å gjøre godt. For når vi hvert år og til samme tid feirer kirkedagen her på jorden, er det for at vi skal få feire den evige kirkedag, som er den sanne salighet blant de hellige i himmelen.” Misbruket av kirkefesten avskaffer altså ikke den rette bruk i katolsk tid! På kirkens vigselsdag ”må vi først gjøre klart for oss all den nåde vi mottar i kirken” (…) ” for vi søker dit for å få Guds nåde når vi kommer inn i verden, mens vi er i verden og når vi drar ut av verden.” Prekenen kan være vel verdt å reflektere over når vi selv feirer vår sognekirkes 50-årsjubileum i år!

En norsk stavkirke i Polen
Med temaet stavkirke i et katolsk menighetsblad synes jeg ellers det er verdt å ta med fortellingen om Vang stavkirke. I 1840 ble kirken i Vang øverst i Valdres tatt ut av tjeneste fordi den var for liten og en ny kirke var innviet vegg i vegg. Maleren J. C. Dahl engasjerte seg for å bevare kirken, og det hele endte – etter en del om og men – med at kirken ved hjelp av kongen av Preussen, Fredrik Vilhelm 4., havnet i Karpacz i Karkonosze-fjellene i landskapet Śląsk, siden 1946 en del av Polen. Dit ble den fraktet, først med hest og kjerre over Fillefjell og til Lærdal. Derfra med skip til Stettin, dagens Szczecin, en seilas som pga. flere uvær tok hele to måneder. Om vinteren var kirkedelene lagret i Berlin, men til slutt havnet kirken i Karpacz i en protestantisk menighet med lang kirkevei. Der ble den innviet 28. juli 1844 med kongelige og andre ærverdige gjester tilstede. Det er paradoksalt at en katolsk middelalderkirke fra Norge har havnet i en luthersk menighet i det katolske Polen, men det skyldes selvsagt at både Norge og landområdet den ble flyttet til var lutherske områder på den tiden.  

En moderne ”stavkirke” i Porsgrunn
Året før Vang kirke ble innviet i Preussen hadde Den katolske kirke vendt tilbake til Norge og etablert St. Olav menighet i Christiania – uten sammenheng for øvrig. Da det skulle bygges kirke til den nyopprettede menigheten i Porsgrunn drøye femti år senere, lot biskop Fallize reise en kirke i den stavkirkeinspirerte middelalderstilen kalt ”dragestil”. Denne stilen var utbredt i Norge rundt århundreskiftet, men ikke desto mindre var byggingen av en katolsk kirke i denne stilen, en tydelig markering av katolisismens røtter i Norge i en tid da mange nordmenn så på alt katolsk som noe fremmed og utenlandsk.

I dag har heldigvis synet på både det katolske og det utenlandske endret seg betraktelig i Norge, men kanskje kan flere katolske messer i norske stavkirker i tiden fremover minne både oss selv og våre nye og gamle landsmenn om at den internasjonale kristne Kirken har dype røtter i norsk kultur. Med dette avslutter jeg serien ”Katolske kirker i St. Olav sogn” i denne omgang.

Kilder:
Anker, Leif og Jiri Havran (foto): Middelalder i tre. Stavkirker. Bind 4 i serien Kirker i Norge. Arfo forlag, Oslo 2005

Gran, John W. (red.): Den katolske kirke i Norge. Fra kristningen til i dag. H. Aschehoug & Co. A/S, Oslo 1993.

”Høyjord stavkirke”, oppslag på www.andebu.kommune.no (lest 5. september 2008)

Valebrokk, Eva og Thomas Thiis-Evensen: De utrolige stavkirkene. Vår levende fortid. Boksenteret A/S, 1993, 3. opplag 2004.

Steinsland, Gro (red.): Draumkvedet og tekster fra norrøn middelalder. Bind i serien Verdens hellige skrifter. De norske bokklubbene, Oslo 2004.

Tunsberg bispedømme og Vestfold fylkeskommune: Vestfolds vakre middelalderkirker, http://www.kirken.no/tunsberg/doc/Om%20bisped%C3%B8mmet/Middelalderkirker.pdf

Vang kirke i Polen: Flott nettsted med polsk/tysk/engelsk tekst og mange bilder: http://www.wang.com.pl/

Olavskilden og lovekirken på Løvøya

mars 2, 2009

(Del 5 i serien Katolske kirker i St. Olav sogn. Publisert i St. Olav. Katolsk Informasjonsblad for Tønsberg og Omegn, nr. 3 – 2008)

Av Sigurd Hareide

 

Et av de mest særpregede middelalderkirkestedene i dagens St. Olav sogn er Løvøya litt nord for Horten sentrum. Her ligger det både en hellig kilde og en spesiell kirke, og både kilden og kirken har en spennende historie å fortelle om katolske røtter i distriktet og om brudd og kontinuitet ved reformasjonen.

 

Først kilde, så kirke

Kirkebygget på Løvøya er første gang nevnt i biskop Eysteins jordebok fra 1398, men man antar det ble bygget på slutten av 1200-tallet. Allerede i 1217 hører man imidlertid om kilden. Da fortelles det at baglerkongen Phillipus med residens i Tønsberg besøkte kilden da han under sykdom ville seile til Oslo. Nå gikk det ikke særlig bra for kongen, han døde ved Løvøya like etter, men hendelsen viser at kilden allerede på begynnelsen av 1200-tallet må ha fått et betydelig ry på seg som helbredende kilde. Kanskje går dette ryktet helt tilbake til førkristen tid slik at en helsebringende ferskvannskilde etter hvert har blitt ”kristnet”. Fra senere skriftlige kilder vet vi at kilden ble knyttet til Olav den hellige, men når dette skjedde er ikke mulig å tidfeste. Kilden er kjent som Olavskilden på Løvøya og må ha vært et betydelig valfartssted med sin fine beliggenhet ved fjorden. I dokumentet fra begynnelsen av 1400-tallet som forteller om valfarten for dronning Margrete til en rekke kjente helligsteder, er kilden nevnt sammen med Borrekorset. I dag er den en av de tjuetre kjente Olavskildene i Norge.

 

Man vet ikke nøyaktig når kirken er bygget eller av hvem, men det finnes flere sagn i folketradisjonen som forklarer kirkebyggingen på en øy som hadde sparsom bebyggelse. I et av sagnene fortelles det om en hollender som etter en storm kom med skipet sitt til Løvøya. Her tok han trevirke til å reparere skipet sitt fra skuret som var satt opp over den hellige kilden. Men da han dro til sjøs igjen, kom en ny storm, og han holdt på å forlise. Skipperen lovet da at om han ble frelst fra stormen, skulle han bygge en kirke ved kilden på Løvøya. Stormen stilnet, og kirken ble bygget, forteller sagnet. Også flere liknende sagn knytter kirkebyggingen på Løvøya til skip som ble reddet fra storm og lovet kirkebygging som takk til Gud. En rekke slike sagn er kjent langs hele norgeskysten for å forklare ulike kirkebyggs spesielle beliggenhet.

 

Når det i Løvøysagnet heter at skipperen var hollender, er det neppe historisk riktig. Først på 1500-tallet var kontakten med hollenderne av betydning, men det viser derimot at sagnet har vært levende tradisjon på en tid da det var naturlig at en utlending var identisk med en hollender. Det er blitt påpekt at kirkens særpregede dobbeltdedikasjon til en norsk helgen, St. Hallvard, og en fransk helgen, St. Martin av Tours, bygger opp under sagnets henvisning til en utenlandsk kirkebygger, men det er selvsagt vanskelig å si noe sikkert om dette.

 

Lovekirke

Betegnelsen ”lovekirke” benyttes på to måter i forbindelse med Løvøy-kapellet: For det første om en kirke bygget etter løfte om bønnhørelse. For det andre om en kirkebygning som holdes ved like ved hjelp av gaver som folk har lovet som svar på bønn. Tross sagnene om kirkens opprinnelse, er det særlig i den siste betydningen Løvøyakapellet omtales som lovekirke. I Norge er det påvist nitten bevarte lovekirker etter reformasjonen, og av disse nitten kirkene lå tre i Vestfold: Vivestad kirke i Ramnes (bygd etter reformasjonen, men med førreformatorisk helligkilde), Skoger gamle kirke (nå i Buskerud, før i Vestfold) og kirken på Løvøya. I lovekirkene ble gaver gitt etter løfte, votivgaver, og gitt som vederlag for at en bestemt bønn var gått i oppfyllelse takket være en bestemt kultbygnings eller -gjenstands kraft. Ved de norske lovekirkene fantes det til langt ut på 1800-tallet detaljert kunnskap om hvordan man gikk frem for å søke Guds hjelp ved en lovekirke.

 

Skikkene knyttet til lovekirkene var en integrert del av Kirkens religiøse univers i middelalderen, selv om man nok også da søkte å regulere folkefromheten i ”sunne” former. Med reformasjonens brudd med katolske helgenforestillinger og fysisk-materielle fromhetsformer mistet lovekirkene sin teologiske basis. Ved lovekirkene fortsatte likevel gavepraksisen. Religionshistoriker Anne Eriksen som har skrevet magistergradsavhandling om norske lovekirker etter reformasjonen, har påpekt hvordan lovekirkene virket utfyllende i forhold til den offisielle lutherske religionsform og gav rom for elementære religiøse behov som den enkelte troende ikke fikk dekket på andre måter. Til tross for den lutherske vektlegging av det allmenne prestedømme, fikk den lutherske presten på 1600-tallet en særlig formidlerrolle mellom Gud og menigheten. Som den statlig og religiøst autoriserte mellommann brakte han menigheten Ordet, mens de gamle katolske andaktsformer og fromhetsøvelser enten falt bort eller ble forbudt. Dette kunne oppleves som en beskjæring av den enkeltes mulighet for direkte og personlig kontakt med Gud, stikk i strid med lutherske teologers vanlige tolkning av reformasjonen.

 

Eriksen legger også vekt på at gaveskikken stemmer overens med et vesentlig prinsipp fra bondesamfunnets økonomi, det såkalte resiprositets- eller gjensidighetsprinsippet, som bl.a. kommer til uttrykk i dugnadsordningene og i matsendingene ved gjestebud. Den retten man hadde til å få gaver i form av tjenester eller varer, svarte til plikten til senere å gi en gjengave. Ved lovekirkene var dette prinsippet overført til de religiøse forhold: Ved å gi Gud en gave, minner man ham om den plikten til hjelp eller gjengave han har påtatt seg overfor menneskene. I gaveskikken ved lovekirkene kunne elementer fra katolske helgenpraksis kombineres med viktige elementer i bondesamfunnets økonomi og bidra til at skikken ble videreført i folkereligiøsiteten tross manglende teologisk legitimering i det nye lutherske trossystemet.

 

Fra ”superstition” til restaurasjon

De lutherske prestenes forhold til lovekirkene og votivgavene har vært noe tvetydig. Offisielt har de bekjempet skikkene som papisme og overtro, men inntektene har ofte vært såpass betydelige at de likevel i praksis har lagt til rette for folkets gaver, f.eks. ved å holde gudstjeneste Sankthansaften da folk særlig gav til lovekirkene. I Vestfolds lovekirker dreide det seg imidlertid ofte for presteskapet om å sikre at kirken og presten fikk inntektene fremfor Jarlsberggreven, datidens store kirkeeier i distriktet.

 

Olavskilden på Løvøya var utvilsomt en viktig helligkilde i middelalderen, men etter reformasjonen forfalt kirken. I den lutherske biskop Jens Nilssøns visitasbok fra 1598 heter det at kapellet ”kalt St. Haldvors kapell … er nu så øde … at der på mange år ikke har vært holdt tjeneste.” Både biskop Nilssøn og andre geistlige som uttaler seg om saken etter reformasjonen er svært opptatt av å understreke at det ikke pågår noen kirkelig aktivitet på øya, og Jan Ingar Hansen som har skrevet den flotte boken om kapellet, utgitt av Løvøy menighetsråd i 1994, skriver at ”det kan virke som om den offisielle kirke vil tie i hjel det gamle kirkestedet på Løvøy”. Likevel har kapellet og kilden åpenbart ikke vært glemt av folket. I 1717 rapporterer overinspektør Mandal til grev Wedel at ”gemene folk af idel superstition pleier visse tider om sommeren i håbetall tilsøge Løvø slet forfalne kirke og give hver nogle skillinger til dessen opbyggelses fortægt.” Anne Eriksen tolker disse gavene like mye som rene votivgaver som bidrag til en planlagt restaurering. Et år senere, i 1718, tok kommandørkaptein Styr på Falkensten gods i nærheten stein fra kirkeruinen for å utbedre hovedbygningen på godset. Da det straks etter brøt ut brann der, ville folkemeningen ha det til at dette var Guds straff for vanhelligelsen av en innviet kirkebygning. Etter denne hendelsen søkte Styr om kongens tillatelse til å restaurere kirken. Det fikk han i 1720, men det er uvisst hvor fullstendig restaurasjonen var. Man regner uansett med at forfallet begynte igjen etter Styrs død i 1723.

 

I forbindelse med dette første restaurasjonsforsøket oppdaget også grevens mann, kirkeinspektør Peter Clausen, i 1721 Løvøykapellets kirkebøsse. Greven eide på den tiden kirkene i Nordre Vestfold og var ansvarlig for vedlikeholdet av dem, men i brevet der de 26 Vestfoldkirkene ble overdratt til greven, var ikke Løvøykapellet nevnt. Greven sørget uansett for at låsen til kirkebøssen ble skiftet til en større lås slik at pengene som ble lagt i bøssen senere var trygge. I regnskapet for 1732 kan man se at det ble det holdt opptelling både 23. juni (Sankthansaften) og 2. juli (Maria besøkelsesdag som ble feiret på den datoen frem til liturgireformen i 1969), de to viktigste valfartsdagene ved mange lovekirker. Fra denne restaurasjonen er det også bevart en meget interessant altertavle som kaster lys over kirkens funksjon som lovekirke. Bildet som er en gave fra skipper Ole Lorentzen i Holmestrand og i dag henger i kirkesalen på Norsk folkemuseum, fremstiller en korsfestelsesscene med et skip og en kirke på en øy, og med en inskripsjon som henviser til frelse fra havsnød: ”Havde Herren ikke været med mig, må jeg sige, da havde jeg omkommet, en strøm havde gået over min sjæl.” Og videre, med en uvanlig tydelig henvisning til votivgaveinstitusjonen: ”Jeg vil ofre Gud mit lovoffer og betale hannem mine løfter”.

 

Pengene fra kirkebøssen ble tross den nye låsen, eller kanskje på grunn av den, ikke brukt på videre restaurasjon av kirken, og i 1743 uttaler sogneprest Brønlund seg om både ”superstitionen” (overtroen) og kirkebyggets forfall og påpeker sammenhengen mellom dem: ”Med denne Superstitions afskaffelse staaer nu og Kirken paa Fald, og som det har været et Huus hvor ret et aandelig Horerie har været øvet, saa ser det nu ud som et ruineret dito.” Sognepresten beklager seg også over restaurasjonsforsøket som han mener ”er vist til Guds største Vanære”. Også overinspektør Clausen som oppdaget den velfylte kirkebøssen i 1721, påpeker i 1743 at ”superstitionen” på Løvøya ”nu efter alvorlig forbud og tilsjun ophører”. Så enkelt har det likevel ikke vært, selv om retorikken er tydelig og inngrepene fra myndighetenes side trolig har vært seriøse nok. Også på 1800-tallet ble kilden besøkt av syke som drakk av vannet og la igjen penger. I 1807 fortelles det om en husmann fra Løvøya, Hans Øya, som var matros i den dansk-norske marine. Sjefen hans, kapteinløytnant Klinck, lå syk til bords ved orlogshavnen i Stavern, og Hans Øya tilbød seg å hente vann fra St. Olavs brønn. Kapteinløytnanten takket ja, og dermed gikk husmannen fra Stavern til Løvøya for å hente helbredende vann fra kilden. Det sier en del om hvordan troen på kildens helbredende egenskaper holdt seg tross forbud. Det fortelles også at det langt inn på 1800-tallet ble solgt flasker med hellig vann fra Løvøya på Bragernes torg i Drammen.

 

Kirkeruinen ble fredet i 1882, og i 1928 ble det tatt initiativ til først å restaurere ruinen og deretter også til å gjenreise den til kirkelig bruk. Da arbeidet begynte, stod kun de to gavlveggene og de delvis sammenraste sideveggene igjen. Arbeidet var i stor grad basert på frivillige gaver, og 27. august 1950 kunne kirken gjenåpnes til kirkelig bruk, denne gangen med den statskirkelige geistlighetens fulle velsignelse. Kirken er dermed en av de få middelalderkirkeruinene i Norge som er gjenreist. Kunstnerparet Brit Bakken og Hans Gerhard Sørensen har stått for det meste av kirkens nye utsmykning: Altertavlen, den dreibare klebersteinsdøpefonten, prekestolen og alterringen. Hortenskunstneren Hans L. Rasmussen har utført glassmaleriene.

 

Kunsten er ny og fin, men på alteret troner den gamle, katolsk vigslede alterplaten som lenge gjorde tjeneste som dørhelle på Falkensten bruk. Nå er den kommet til heder og verdighet igjen i sitt gamle kirkerom. Og den fine, nye klebersteinsdøpefonten som gir assosiasjoner til middelalderske døpefonter i distriktet, kan minne oss om at dåpens kilde tross alt rommer det største underet i Kirken gjennom tidene: Helbredelsen av menneskets grunnskade, arvesynden, og nytt liv i fellesskap med Gud i Kirken og i evigheten. Om dette underet vil miraklene ved enhver annen helligkilde, enten de skjer på Løvøya eller i Lourdes, tross alt bare være et gjenskinn. Men det kan jo være betydelig nok for mennesker på denne siden av evigheten, både den gang og i dag.

 

Kilder:

– Eriksen, Anne: ”Lovekirker i Vestfold” i Bjerva, Knut B. og Jan Ingar Hansen (red.): Fra hammer til kors. 1000 år med kristendom. Brytningstid i Viken. Oslo 1994, Schibsted.

 

– Hansen, Jan Ingar: ”Middelalderkirkene i Borre” i Bjerva, Knut B. og Jan Ingar Hansen (red.): Fra hammer til kors. 1000 år med kristendom. Brytningstid i Viken. Oslo 1994, Schibsted.

 

– Hansen, Jan Ingar: Steinkapellet mellom bergveggene: Løvøy-kapellet fra saga til samtid. Løvøy Menighetsråd 1994.

 

 

 

Det hellige kors i Borre

januar 30, 2009

(Del 4 i serien Katolske kirker i St. Olav sogn. Publisert i St. Olav. Katolsk Informasjonsblad for Tønsberg og Omegn, nr. 2 – 2008.)

Av Sigurd Hareide

Når man kommer inn i den praktfullt beliggende Borre kirke, er det særlig to ting som påkaller oppmerksomheten. Det ene er den barokke gullaltertavlen fra 1665, et sjeldent frodig smykke av en altertavle. Det andre er det store korset mellom vinduene på kirkens sydvegg. Korset er tre meter høyt og over to meter bredt. Størrelsen gjør inntrykk, men også den vakre utformingen. Borrekorset troner imidlertid ikke bare på Borre kirkes sydvegg, der kopien i dag henger. I Middelaldersalen ved Historisk museum i Oslo domineres den største av salene av det originale Borrekorset, gitt som gave til museet i 1872 av kirkens daværende eier, grev Peder Anker Wedel Jarlsberg. Men Borrekorset er ikke bare stort og fint, det omtales også som ”hellig”. Hvorfor?

Valfartsstedet Borre
Korset nevnes første gang i et dokument fra 1350. Da testamenterte en mann ved navn Torbjørn Steinarson en sum penger til lys til ”Krossen” – trolig for å tennes på årsdagen for hans død. I biskop Eystein Aslaksons oversikt over kirkelige eiendommer i Oslo bispedømme fra 1398 har ”Krossen” egne jordeiendommer, separate fra Borre kirkes eiendommer. Blant annet av denne grunn har enkelte forskere gått ut fra at korset opprinnelig stod et annet sted enn i Borre kirke, kanskje ute.

Også korsets plassering i Borre kirke er usikker. Professor Erla Bergendahl Hohler argumenterer for at det har vært plassert i korbuen på en lav fot eller et lite alter nede på kirkegulvet slik at korsstammen har delt koråpningen i to deler. Denne plasseringen begrunner hun med korsets størrelse og med malingrester på korsets bakside, noe som var unødvendig om det hang på veggen over koråpningen, slik triumfkrusifikset i middelalderkirkene ellers gjør. Hun viser også til at det finnes eksempler på en slik plassering i noen få kirker på Jylland og Gotland.

Uansett plassering; korset har vært kjent som et hellig kors, og det ble av historieprofessor Ludvig Daae (1834- 1910) betegnet som det hyppigst besøkte valfartssted i hele Norden etter Kristkirken i Nidaros. Muligens tok Daae litt hardt i, men en kilde fra 1405 vitner om Borrekorsets store betydning i senmiddelalderen. I april 1405 fikk abbedene ved Esrom og Sorø kloster i Danmark låne ett tusen rubler av den mektige dronning Margrete som på den tiden regjerte både Danmark, Sverige og Norge. I gjeldsbrevet underskrev låntakerne på at de eller deres etterfølgere, dersom dronningen skulle dø før pengene ble tilbakebetalt, straks skulle sende ut menn på pilegrimsreiser. Pilegrimene, som nok skulle be for dronningens sjel, skulle sendes til en rekke prominente pilegrimsmål over hele den kristne verden. Noen skulle dra til Det hellige land, andre til St. Jakob i Compostela og St. Thomas i Canterbury, og noen til St. Olav i Nidaros og Mikkelsberget i Tønsberg. I alt skulle 70-80 menn sendes av gårde i dronningens sted, og blant dem skulle én mann få i oppdrag å besøke Det hellige kors i Solna (nær Stockholm), én Det hellige kors i Hattula (Finland) og én Det hellige kors i Borre. Dronningen døde allerede sju år senere, i 1412, og ble gravlagt i Sorø klosterkirke. Det er derfor grunn til å anta at pengene ikke var betalt tilbake, at pilegrimene etter avtalen måtte sendes ut, og at én av dem knelte ned ved Borrekorset en tid etterpå. I 1423 ble liket hennes overført til Roskilde domkirke der dronningens sarkofag fortsatt står bak høyalteret.

Korsrelikvien fra Storgaten
Det er usikkert hva som var opphavet til Borrekorsets hellighet. Kanskje har det skjedd et mirakel etter bønn ved korset. Flere slike mirakelkors er kjent fra norsk middelalder. Mest kjent er det undergjørende krusifikset i Røldal stavkirke som tiltrakk seg skarer av pilegrimer hver St. Hansaften, fra middelalderen av helt til en nidkjær, luthersk prost fikk satt en stopper for tilstrømningen i 1835, tre hundre år etter reformasjonen, åtte år før Den katolske kirkes tilbakekomst i 1843. Også i Fana kirke utenfor Bergen var det et krusfiks med samme ry for hellighet. Også der fortsatte pilegrimer å søke krusifikset etter reformasjonen, til tross for at det opprinnelige sølvkrusifikset var fjernet og smeltet om i Danmark.

Men kanskje var det ikke slike hendelser ved Borrekorset som begrunnet hellighetsryktet. Kanskje var det rett og slett et hellig kors fordi det hadde festet til seg en relikvie av Det hellige kors, Jesu eget kors, som etter tradisjonen ble gjenfunnet 14. september 330 av keiser Konstantins mor, den hellige keiserinne Helena. På Borrekorset ble det ved grundige undersøkelser i 1994 oppdaget noen små spikerhull midt i selve krysset der korsarmene møtes. Stedet ble undersøkt fordi korsets utsmykning her er flatere enn ellers, og man hadde en teori om at en gjenstand kunne ha vært festet her. Kanskje var det en korsrelikvie.

Mange kirker hadde korsrelikvier i eie, bl.a. Nidarosdomen og St. Mikaelskirken på berget i Tønsberg. Det fortelles at den gamle keiserinne Helena tok med seg noen biter av korset til den nye imperiehovedstaden Konstantinopel, mens hoveddelen av korset ble igjen i Jerusalem. Den hellige biskop Kyrillos av Jerusalem skrev i 346 at ”korsets frelsende tre ble funnet i Jerusalem i Konstantins tid og at det ble delt ut fragment for fragment fra dette stedet.” Av andre er det senere litt spydig blitt sagt at om man la alle korsrelikvier sammen, ville man få en hel skog. Kyrillos perspektiv var et annet enn dette da han sammenliknet utdelingen av fragmenter fra det hellige kors med fortellingen om brødunderet.

Norges eneste bevarte korsrelikvie er funnet i Storgaten i Tønsberg. Også den oppbevares og kan sees ved Historisk museum i Oslo (Åpent tirsdag til søndag 11-16 året rundt, litt lenger om sommeren. Gratis adgang.). Korsrelikvien fra Storgaten er et brystkors av forgylt sølv med ametyster. Den hellige korssplinten er innebygd, men synlig gjennom en smal slisse i korset. Tunsberg bispedømme i Den norske kirke har tatt korset som forbilde for sitt embetssegl og som modell for tjenestekorset prostene får av den lutherske biskopen.

Livets tre
Det var ikke bare korsrelikvier som fant veien fra Jerusalem til resten av kristenheten etter gjenfinningen av Det hellige kors. Også selve feiringen av liturgien ble varig påvirket av den nye interessen for de historiske helligstedene som fulgte i kjølvannet av keiserinne Helenas reiser. Den stille ukes ritualer har bakgrunn i trehundretallets omfattende liturgiske feiringer i Jerusalem. I tillegg til biskop Kyrillos’ egne forklaringer av ritene for dåpskandidatene, er det bevart en enestående øyenvitneskildring fra den spanske pilegrimen Egeria. Hun besøkte byen på en omfattende reise til de bibelske steder en gang på begynnelsen av 380-tallet. Med stor detaljrikdom skildrer hun hvordan alle hendelser i Jesu påske i Jerusalem ble markert på sitt sted og til sin tid.

På Langfredagen forteller hun således hvordan Jesu kors ble hentet frem fra en sølvkiste og lagt på et bord foran biskopen mens diakonene holdt vakt: ”Det blir holdt vakt fordi hele menigheten og katekumenene nå skal komme frem én for én, bøye seg foran bordet, kysse det hellige tre og gå videre. Og fordi det sies at en – jeg vet ikke når – satte tennene i det hellige tre og stjal et stykke av det, holder diakonene vakt for at ingen av dem som kommer, skal våge å gjøre det samme.” Selv om det altså har vært unntak fra regelen, er det tydelig at alt skjer med stor ærbødighet og ærefrykt, og når det senere leses fra lidelseshistorien, forteller hun hvordan folket blir ”så beveget og … utstøter slike klagerop at det gjør dypt inntrykk. For på den dagen gråter de alle, barn og voksne, over alt det Herren måtte lide for vår skyld.”

Det er ikke vanskelig å se linjene fra korshyldningen i Jerusalem på 300-tallet til dagens Langfredagsliturgi. I liturgien Den stille uke blir sognekirken vårt Jerusalem, og korset som tilbes Jesu kors: ”Se korsets tre, på det hang verdens frelser. Kom, la oss tilbe ham.” Langfredagsliturgien er fortsatt preget av et alvor som kan gjøre ”dypt inntrykk”. Samtidig er oppstandelsen allerede nærværende i tekstene: ”Ditt kors tilber vi, Herre, og din oppstandelse lovpriser vi, for se, ved korset er gleden kommet til verden.” (Første antifon under tilbedelsen av korset.)

Den samme tilnærmingen til korsets mysterium preger Borrekorset. Det er formet som et frodig tre med grener som sprer seg ut fra stammen. Utformingen av korset som ”Livets tre” (jf. Johannes’ åpenbaring 22, 2) er et gammelt og utbredt motiv i kristen kunst. På Borrekorset er det evangelistsymboler ytterst på tre av armene; oksen (Markus), løven (Lukas) og ørnen (Johannes). Men i stedet for det fjerde evangelistsymbolet (engelen, Markus), er Jesu nedstigning til Dødsriket avbildet på korsfoten. Med seiersfanen hevet drar Kristus menneskene opp av Dødsriket som er fremstilt som en udyrkjeft. Fra dette bunnpunktet på Borrekorset, ja, dypest sett fra dette bunnpunktet i den menneskelige tilværelsen, vokser Livets tre, korset, som har brakt gleden til verden. Borrekorset vitner om korsets gåte. Døden er blitt til liv. Torturredskapet er blitt Livets tre:

Kross, du sterke, du det eine
Edle tre av alle var.
Ingen skog vel slike reine
blomar, blad og frukter bar.
Sæle kross, so sæle naglar
og so sæl ei byrd det var!
(Lov Herren – Katolsk salmebok, nr. 467)

Kilder:
– Bergendahl Hohler, Erla: ”Borre-korset” i Bjerva, Knut B. og Jan Ingar Hansen (red.): Fra hammer til kors. 1000 år med kristendom. Brytningstid i Viken, Oslo 1994, Schibsted.
– Egerias reise til Det hellige land, oversatt av Else Schjøth, med forord, innledninger og noter av Ellert Dahl, Oslo 1991, H. Aschehoug & Co.
– Luthen, Eivind: I pilegrimenes fotspor til Nidaros, Oslo 1992, J. W. Cappelens Forlag.
– Luthen, Eivind: Pilegrimsbyen Tønsberg, Tønsberg 1996, Stiftelsen Gamle Tønsberg.
– Odden, Per Einar: ”Korsets opphøyelse”, http://www.katolsk.no/biografi/sep14.htm (lest 15.02.08).

Serie om middelalderkirker i St. Olav sogn

desember 27, 2008

Jeg har nå lagt ut de tre første artiklene av i alt seks artikler fra en serie jeg skrev for det lokale katolske menighetsblad i Tønsberg fra 2007-2008. Seriens overskrift var «Katolske kirke i St. Olav sogn» og omhandler utvalgte middelalderkirker i dagens katolske sogn i Tønsberg. Kanskje har tematikken interesse for flere enn menighetsbladets lesere? Jeg legger ut de tre neste artiklene i løpet av januar 2009.

Sem kirke og motreformasjonen i Vestfold

desember 27, 2008

Sem kirke og motreformasjonen i Vestfold

(Del 3 i serien Katolske kirker i St. Olav sogn. Publisert i St. Olav. Katolsk Informasjonsblad for Tønsberg og Omegn, nr. 1 – 2008 )

 

Av Sigurd Hareide

 

Når Sem kirke ved Jarlsberg hovedgård omtales, trekkes ofte kirkens nære forbindelse til de norske middelalderkonger frem. Det er utvilsomt en fascinerende historie. Ved dette kirkestedet knappe tre kilometer utenfor Tønsberg sentrum har norske konger og stormenn gått i messen, og her har de fattet viktige beslutninger. Mer ukjent, men ikke mindre spennende, er historien om den rolle Sem kirke og prestegård spilte som sentrum for den katolske motreformasjonen i Norge omkring hundre år etter at den lutherske reformasjonen offisielt var innført i landet.

 

Reformasjonen i Norge

I motsetning til situasjonen en del andre steder, var det i Norge ingen folkelig reformatorisk bevegelse som hadde forkynt den nye lutherske lære i landet. Etter alt å dømme var nordmenn både lojale og hengivne katolikker da danskekongen Christian III i 1536 avskaffet det norske riksrådet – den siste rest av norsk selvstyre – og vedtok at kirkelivet i Danmark og Norge skulle omorganiseres i tråd med lutherske idealer. Året etter måtte den tidligere lederen av riksrådet, erkebiskop Olav Engelbrektsson av Nidaros (Trondheim), til slutt gi opp kampen for norsk selvstendighet og den katolske tro i Norge. Erkebiskopen seilte fra landet 1. påskedag 1537, og dermed stod kirken i Norge i realiteten uten et handlekraftig katolsk lederskap. Prestene og folket var imidlertid de samme som før innføringen av reformasjonen. Det er derfor ikke til å undres over at kongen i et brev til kommandanten på Bergenhus festning sommeren 1537 befalte at man skulle gå forsiktig frem ved innføringen av den nye lutherske lære og gudstjenesteordning: ”Dere skal la alle kirkenes personer og sogneprester … bli ved deres gamle skikker … slik at det ikke skal volde noen forskrekkelse eller uenighet blant den fattige og uforstandige allmue der ute i landet.”

 

Etter hvert som et nytt, luthersk lederskap var på plass i bispedømmene og en del av de gamle katolske sogneprestene var byttet ut med nyutdannede lutheranere, kunne reformasjonen gjennomføres mer konsekvent. Men at prosessen har tatt lang tid, er åpenbart. Etter at den katolske kirkeorganisasjonen i Norge med erkebiskopen i spissen var knekket og alt kunne legges under Kongen og hans superintendenter (”overinspektører”) som de første lutherske biskopene ble kalt, stod folkets avkatolisering for tur. I motsetning til de katolske biskoper, kunne ikke folket ”avsettes”, men de kunne opplæres i den nye læren, og de kunne straffes og landsforvises om de ikke var lydige mot den. Dobbeltstrategien for å skape et luthersk folk av de norske katolikkene ble derfor opplæring og straff.

 

Vestfolds katolske martyrer

Den organiserte politiske motstanden mot trosskiftet fra katolsk hold forsvant ut av landet med erkebiskopen. Folkets motstand skulle likevel vise seg seigere enn først antatt og mer utbredt enn den tradisjonelle norske reformasjonshistorien har redegjort for, preget som den har vært av de lutherske ”seierherrenes perspektiv.” Et tidlig og talende eksempel på slik motstand er de to Vestfold-bøndene som ble brent på bålet som kjettere i 1555, 18 år etter reformasjonens innføring i Norge.

 

I tråd med katolsk tradisjon ville de to gamle bøndene fra Sandar holde lørdagshelg til ære for Jomfru Maria. De presenterte seg som St. Olav og St. Nikolas, hevdet de var Marias sendebud og formante folket til å ære Gud og holde lørdagen hellig til Marias ære. I følge kildene fikk de stor oppslutning blant folket, som både var ”villige og tilbøyelige” til å ”henfalle til deres gamle og fordum lærdom igjen.” Etter ordre fra lensmannen på Akershus ble de to arrestert og brent som kjettere. Dermed hadde Norge og Vestfold fått sine første katolske martyrer etter reformasjonen. Episoden er ikke unik. Omkring 20 år senere fortelles det om en lignende hendelse i Skiptvet i Østfold, men her nøyde myndighetene seg med pisking som straff.

 

Jesuitten fra Tønsberg

Samtidig med denne folkelige, tradisjonalistiske katolske motstanden som episodene i Sandar og Skiptvet er eksempler på, møter vi fra 1570-tallet av også en organisert katolsk motreformasjon i Norden. I sentrum av denne bevegelsen står Tønsbergmannen Lauritz Nielssøn, kjent som ”Kloster-Lasse.” Lauritz Nielssøn ble født i Tønsberg i 1538 og fikk sin første opplæring av den siste katolske og første ”lutherske” presten i byen. I likhet med de fleste andre steder i Norge var presten i Tønsberg før og etter reformasjonen samme mann, og det er ikke utenkelig at den opplæring han gav lille Lauritz var den samme som han gav sine sognebarn før reformasjonen. Klosterlasse var etter alt å dømme fortrolig med sentrale sider ved katolsk tro og praksis fra barnsben av. I 1550-årene studerte han ved katedralskolen i Oslo, kjent for sitt humanistiske lærdomsmiljø. Deretter dro han til byen Louvain i De spanske nederlandene der han studerte ved byens berømte jesuitt-universitet. En av hans lærere var den store katolske jesuitt-teologen Robert Bellarmin (1542-1621), senere kjent som en av motreformasjonens helgener. Lauritz Nielssøn konverterte til katolisismen under studieoppholdet og gikk inn i jesuittordenen der han fikk en nøkkelrolle i planene om å gjenvinne Norden for den katolske tro.

 

Fra 1576 til 1580 oppholdt Klosterlasse seg i Sverige der han under dekke av å være luthersk prest ledet den nye lutherske presteutdannelsen på Gråmunkeholmen utenfor Stockholm. I hemmelighet var det et jesuittkollegium. I 1580 ble hans egentlige identitet avslørt, og kong Johan III som selv hadde tydelige katolske sympatier, utviste ham fra Sverige sammen med flere andre jesuitter, deriblant en del av de ”lutherske” prestestudentene. Etter at dette misjonsfremstøtet i Sverige hadde mislyktes, ble Danmark-Norge hans nye misjonsmark, men nå med en litt annen og mer forsiktig strategi.

 

Strategien i Danmark-Norge gikk ut på å få unge, dyktige prestestudenter til å studere ved katolske universiteter i utlandet. Når de så var vunnet for katolisismen, kunne de vende tilbake til sitt hjemland og virke som ”undergrunnsagenter” for Den katolske kirke samtidig som de var sogneprester i den lutherske kirken. Det er flere eksempler på at denne strategien lyktes et stykke på vei. Strategien endte i første omgang i en stor rettssak under Herredagene i Gjerpen ved Skien i 1613. Da stod fem sentralt plasserte prester, alle med bakgrunn i landets mest fremtredende familier, tiltalt av Norges høyeste rettsinstans for å være hemmelige katolikker. Tre av de fem var sønner av den tidligere rektoren ved Oslo katedralskole, Rasmus Hjort. Alle hadde studert ved katedralskolen i Oslo og ved forskjellige jesuittuniversiteter i Europa, deriblant universitetet i Braunsberg der Klosterlasse underviste etter at han i 1606 også var blitt landsforvist fra Damark-Norge. Retten mente å ha funnet bevis for at de alle i hemmelighet hadde virket for den katolske sak, og at to av dem endog hadde latt en katolsk misjonær, trønderen og dominikaneren Erland Halldorssøn, bestige prekestolen i sine kirker. En av de fem ble frifunnet, mens de fire andre ble dømt til evig landsforvisning. To av dem ble senere benådet og fikk vende hjem til Norge.    

 

Katolsk undergrunnsvirksomhet fra Sem prestegård

Selv etter Gjerpen-dommen ble ikke forsøkene på å gjenvinne Norge for katolisismen oppgitt. De lutherske myndighetene på sin side skjerpet både straffene for katolisisme og den lutherske opplæringen av folket. I 1613 underskrev kong Christian IV en lov som gjorde det forbudt for enhver katolikk å ha opphold i landet, og som fastslo at den som var ”av den papistiske eller romerske religion” skulle gjøres arveløse uansett sosial status. I 1615 skjerpet man bestemmelsene om kontakt med jesuitter. Enhver som studerte eller besøkte jesuitt-institusjoner, ville miste retten til stillinger innen kirken og utdanningssystemet. Først i 1956 ble de strenge forbudene mot jesuitter og deres virksomhet opphevet i norsk lovgivning, men ikke uten intens debatt på Stortinget om ”den jesuittiske fare”.

 

Det siste kjente motreformatoriske fremstøt i Vestfold fant sted i 1637, hundre år etter den formelle innføring av reformasjonen i Norge. Da ankom to katolske prester i all hemmelighet Larviks havn. Den ene var nordmannen og sekularpresten Hans Mortensen Rygh, eller Johannes Martini Rhugius som han ble kalt på latin. Han hadde vokst opp i Bohuslän noen kilometer nord for Gøteborg. Bohuslän var den gang en del av Norge, men alt tyder på at Johannes Rhugius også hadde røtter i Tønsberg. I alle fall hadde han en onkel her som var sogneprest i Sem kirke, Lauritz Hallvardssøn Stehn. Onkelen som selv klare katolske sympatier og var blitt innkalt til avhør pga. dette ved den kirkelige domstol i Oslo i 1628, hadde i retten fortalt hvor redde professorene i København hadde vært for Klosterlasse, eller ”vår pater Laurentius” som han kalte ham, for ”han var dem alt for voksen.” Som om ikke dette var nok, var onkelen svoger til Hjort-brødrene fra Gjerpen-dommen i 1613.  Hos denne onkelen tok Rhugius inn sammen med sitt reisefølge, den nederlandske dominikaneren Ambrosius van den Baeze. Sammen skulle de oppsøke katolske miljøer som fortsatt skulle finnes i området.

 

Oppdraget var farlig, og allerede ved ankomsten til havnen i Larvik, ble de to forhørt av de lokale myndigheter og rapport sendt til biskopen i Oslo. De måtte derfor raskt finne et annet sted enn prestegården på Sem som base for sin virksomhet. Van den Baeze dro allerede etter seks uker tilbake til Nederlandene. Han kunne ikke norsk, og med trusselen om dødsstraff som etter 1624 lå over katolikker som oppholdt seg i landet, var det neppe særlig fristende å være her. Rhugius ble her likevel i to år og sendte flere rapporter til sin oppdragsgiver, Propagandakongregasjonen i Roma – Kongregasjonen for troens utbredelse (propaganda fide). Her fortalte han hvordan det hadde lyktes ham å oppspore flere mindre grupper i distriktet som holdt fast ved det bøndene selv omtalte som ”den gamle tro”, og hvordan de meget entusiastisk hadde tatt imot en katolsk prest. I en av bygdene hadde han til og med truffet noen bønder som ikke hadde fått med seg at reformasjonen var et nord-europeisk fenomen. De trodde endringene i gudstjenesten og andre forandringer var styrt fra Roma, og de ble svært overrasket da de fikk høre at det i stedet var et brudd med Paven og Den katolske kirke. Også Rhugius ble oppdaget, og han måtte i 1639 dra fra landet under trussel av dødsstraff.  Han foretok senere noen reiser i Sverige og Danmark og slo seg til slutt ned i Nederlandene der han virket som prest blant nordmenn til sin død i 1651.

 

I underkant av 300 år etter dette motreformatoriske misjonsfremstøtet ble den katolske menigheten i Tønsberg gjenetablert. Heldigvis er tonen mellom katolikker og lutheranere en annen i dag enn i reformasjonsårhundret, og vi samtaler som ”adskilte brødre” og søstre. Når vi i 2008 feirer 50-årsjubileet for vår ”nye” sognekirke, kan det kanskje likevel være verdt å minnes de som forsøkte å holde den katolske tro i hevd i distriktet i en tid da katolisismen var forbudt ved lov. Og fortsatt er det nok en stund til Klosterlasse får sitt monument i Tønsberg.

 

Kilder:

Amundsen, Arne Bugge og Henning Laugerud: Norsk fritenkerhistorie 1500-1850. Humanist Forlag, Oslo 2001.

Gran, John W. (red.): Den katolske kirke i Norge. Fra kristningen til i dag. H. Aschehoug & Co. A/S, Oslo 1993.

Sem og Slagen – en bygdebok. 2. bind: Kulturhistorie – første del . Høgskolen i Vestfold, Tønsberg 2001 (Lest på internett 7. desember 2007: http://www-bib.hive.no/tekster/sem_slagen/kulturhistorie2_1/sem_kirke.html)

Om englekirker og englefester

desember 27, 2008

”Med engler og erkeengler…” – om englekirker og englefester

(Del 2 i serien Katolske kirker i St. Olav sogn. Publisert i St. Olav. Katolsk Informasjonsblad for Tønsberg og Omegn, nr. 3 – 2007)

Av Sigurd Hareide

 

Nyheten om prinsesse Märthe Lousies engleskole vakte oppsikt i sommer og ble kommentert flittig i massemedia. Mange kommentatorer reagerte på blandingen av religion, business og prinsessetittel, mens flere teologer og religionsvitere la mest vekt på det nyreligiøse trosuniverset som prinsessens syn på engler preges av. Hendelsen utfordrer oss til å reflektere over hvilken plass englene har i vår katolske tro, ikke minst fordi mange av de som var på banen om engler i sommer, kommenterte ganske ensidig ut fra et protestantisk perspektiv. Det passer derfor fint å vie denne artikkelen i serien ”katolske kirker i St. Olav sogn” til Mikaelskirkene i sognet. Også årstiden, med kirkeårets to englefester i månedsskiftet september-oktober, innbyr til englerefleksjoner.

 

Pilegrimskirken på Mikkelsberget

Når vi er på biltur med familien og nærmer oss Tønsberg med mer eller mindre trøtte barn i baksetet, er det populært med konkurransen ”førstemann til å se Slottsfjellet”. Til tross for at Slottsfjellet ikke er særlig høyt og mange andre steder i landet neppe hadde fortjent betegnelsen ”fjell”, rager det i Vestfoldnaturen. Et annet navn på fjellet er Mikkelsberget, etter kirken fra ca. 1150 viet til erkeengelen Mikael. Kirken ble bygd som del av Tønsberg-festningen, Castrum Tunsbergis. På 1200-tallet ble anlegget på fjellet utbygd til en av Norges største festninger, og Slottsfjellet ble et administrativt sentrum for de norske kongene i denne storhetstiden for det norske riket. I 1503 ble Tønsberg plyndret av svenske soldater som brente borgen, og trolig også Mikaelskirken. I alle fall var kirken redusert til en grushaug da de arkeologiske undersøkelsene tok til i 1878. Dagens kirkeruin er derfor resultat av en ganske omfattende restaurering.  

 

Det er typisk for Mikaelskirker at de ofte ligger på ”ekstreme” geografiske punkter som fjelltopper, huler og øyer, sivilisasjonens ytterpunkter. Man mente det passet at kirker viet til St. Mikael, Kirkens skytsengel og forsvarer, lå på steder som symbolsk uttrykte kampen mellom det gode og det onde, mellom himmelens hær, ”Mikael og hans engler”, og den store Draken og hans engler, for å si det med Åpenbaringsbokens mytiske billedspråk (jf. Åp 12,7ff). En viktig inspirasjonskilde for byggingen av Mikaelskirken på Slottsfjellet har trolig vært Nord-Europas fornemste Mikaelshelligdom, kirken på Mont Saint-Michel (St. Mikaelsfjellet) ved kysten av Normandie i Frankrike. Av de ca. 30 norske Mikaelskirker fra middelalderen, regnes kirken på Slottsfjellet som den viktigste. Og da kirken av kong Håkon V Magnussen (1270-1319) ble opphøyet til ett av 14 kongelige kapeller, ble den regnet som den tredje viktigste etter Mariakirken i Oslo og Apostelkirken i Bergen. Det er med andre ord ikke helt nytt at kongelige er opptatt av engler…

 

Men ikke bare konger var opptatt av Mikaelskirken. I middelalderen hadde den ry som pilegrimskirke langt utenfor Tønsbergs grenser. Ved et pavelig privilegium utstedt i 1308 kunne de som valfartet til Tønsberg få avlat for kirkestraffer: ”Alle oppriktig botferdige som besøkte Mikaelskirken på dens festdag, fikk avlat for 100 dager dersom de kom en gang for alle og oppholdt seg der minst åtte dager.” Da dronning Margrete i 1411 gav den store sum av 2000 mark til pilegrimsferder, var ”St. Mikkels berg” i Tønsberg nevnt blant de 50 helligstedene rundt om i Europa som skulle besøkes på hennes vegne.

 

Innenfor St. Olav sogns grenser er også Fon kirke i Re kommune viet til St. Mikael. Denne lille kirken som også er fra midten av 1100-tallet, har altertavle og prekestol fra 1600-tallet, mens døpefontens omhogde sandsteinskum er fra middelalderen. Utenfor St. Olav sogn finnes det to middelalderkirker til i Vestfold viet til St. Mikael, de store kirkene i Hedrum og Tjølling.

 

Sankte Sålemikkjels festdag

I Vestkirken har erkeengelen Mikaels fest siden 400-tallet blitt feiret 29. september, på innvielsesdagen for kirken S. Michele på Via Salaria i Roma. I Norge var Mikaelsfesten, Mikkelsmess, en stor festdag i middelalderen og beholdt i motsetning til de fleste andre helligdager sin offisielle stilling også etter reformasjon, dog med noe justert innhold. Først ved den såkalte helligdagsreduksjonen i 1770 ble dagen avskaffet som helligdag, men ble likevel regnet som halv-helligdag i mange bygder langt opp på 1900-tallet. I Den norske kirke ble festen gjeninnført i 1999 som valgfri feiring.

 

Mikkelsdagen var avslutningen av høsten og dermed et viktig vendepunkt i året. Ofte gjorde folk avtaler som gjaldt enten til Mikkelsmess eller fra Mikkelsmess. Innhøstningen skulle være ferdig til Mikkelsdagen og dyrene skulle inn i fjøset. Det var derfor ikke unaturlig at man etter reformasjonen i Norge feiret dagen som en høsttakkefest, men også engletemaet ble beholdt i den lutherske kirkeordningen: ”St. Michaels og alle englers dag skal det skje en allmenn takksigelse for årets grøde. (…) Så skal det hele dagen, både om morgenen, formiddagen og ettermiddagen prekes om englene, hva hjelp vi har av deres tjeneste, og hvorfor man alltid skal takke Gud.” (Kirkeordinansen av 1539/42)

 

Merket for mikkelsmesse på den gamle norske kalenderen, primstaven, er en skålvekt. I Draumkevedet, det kjente visjonsdiktet fra Telemark, synges det om ”Sankte Sålemikkjel som bles i luren lange”, og som på dommedag veier syndesjelene ”bort til Jesum Krist”. Også i billedkunsten er skålvekten St. Mikaels attributt. På festen som avsluttet innhøstningen ble man dermed også minnet om ”livets høst”, om døden og dommen, men også det evige livet. Dermed pekte dagen også frem mot Allehelgensdagen 1. november, en drøy måned senere. For middelaldermennesket styrket både Sankte Sålemikkjel og helgenskaren håpet om nådens seier og det evige liv.

 

Verneenglenes minnedag

Opprinnelig ble alle engler minnet sammen med erkeengelen Mikael, men etter hvert fikk både de andre erkeenglene og ulike skytsengler egne fester. Erkeenglene Gabriel og Rafael ble fra 1200-tallet av feiret på forskjellige datoer helt frem til kalenderrevisjonen i 1969 da festene for alle de tre erkeenglene ble slått sammen til én fest 29. september, ”festen for de hellige erkeengler Mikael, Gabriel og Rafael”.

 

Fra 14-1500-tallet av ble det i Østerrike, Spania og Portugal vanlig å holde spesielle fester for skytsenglene, både som beskyttere av det enkelte menneske og som beskyttere av byer eller regioner. I løpet av 1600-tallet ble en felles fest for skytsenglene lagt til 2. oktober og gjort obligatorisk i den universelle Kirke. Med kalenderreformen i 1969 ble festen ”degradert” til minnedag.

 

Festen for verneenglene eller skytsenglene minner oss om at vi etter katolsk tro har vår egen engel. Denne læren bygger bl.a. på Jesu ord om de troendes engler: ”Deres engler i himmelen ser alltid min himmelske Fars åsyn!” (Matt 18,10). I Hebreerbrevet omtales englene som de troendes hjelpere: ”Er ikke alle englene ånder i Guds tjeneste, som sendes ut for å være til hjelp for dem som skal få frelsen?” (Hebr 1,14). I katolsk tradisjon er det i motsetning til protestantisk tradisjon vanlig å påkalle verneengelen, slik det f.eks. gjøres i den gamle bønnen Angele Dei, gjengitt både på latin og folkespråket i det nye kompendiet til Den katolske kirkes katekisme:

Angele Dei, qui custos es mei,

me, tibi, commissum pietate superna,

illumina, custodi, rege et guberna. Amen.

 

Guds engel, du som verner meg,

til deg har den Høyestes omsorg betrodd meg.

Opplys meg, vern meg, styr meg og led meg. Amen.

 

I en annen norsk oversettelse som bedre får frem bønnens ”regleform” lyder bønnen:

Du, Herrens engel, vernet mitt, som Gud i miskunn meg har gitt.

Nå og alltid bli hos meg, opplys, led og vern min vei. Amen.

(En liten katolsk Bønnebok 2)

 

Messe ”med engler og erkeengler”

På spørsmålet ”Hvordan er englene nærværende i Kirkens liv?” svarer katekismekompendiet: ” Kirken slutter seg til englene i tilbedelsen av Gud. Den ber om deres bistand og feirer liturgisk minnet om enkelte engler.” (§61). Englene er med andre ord ikke bare nærværende på de spesielle minnedagene, men kan påkalles til alle dager og tider. På en særlig måte er de likevel nærværende i messefeiringen, ja hele Den hellige messe kan forstås under perspektivet ”himmelen på jorden”. Messen er missa de angelis, englemessen, den himmelske lovsang som vi slutter oss til. I bysantinsk tradisjon omtales derfor messen som Den guddommelige liturgi, et uttrykk som på en fin måte får frem at kristen gudstjenestefeiring dypest sett er å slutte seg til den tilbedelsen som allerede pågår i himmelen.

 

I messen kommer dette til uttrykk ved at englene stadig nevnes i liturgien. Allerede under syndsbekjennelsen i starten av messen ber vi ”den salige Jomfru Maria, alle engler og hellige og dere alle: be for meg til Herren, vår Gud.” I Gloria tar vi del i englenes sang fra Betlehemsmarken: ”Ære være Gud i det høyeste”, og i Credo bekjenner vi troen på Gud som har skapt ”alle synlige og usynlige ting”, visibilium omnium et invisibilium, altså også de usynlige englene. Hele messefeiringen kulminerer i Sanctus der vi ”med engler og erkeengler, med troner og herredømmer, og med hele den himmelske hærskare” lovsynger Gud med ordene fra profeten Jesajas visjon i templet i Jerusalem (Jes 6): ”Hellig, hellig, hellig er Herren, hærskarenes Gud”. I den gamle og første eukaristiske bønn, Den romerske canon, ber presten etter forvandlingen: ”Vi bønnfaller deg, allmektige Gud: La din hellige engel bære dette offer frem til ditt alter i himmelen for din guddommelige majestet.” Og før vi selv trer frem for alteret, ber vi i Fadervår om at Guds vilje må skje ”som i himmelen, så og på jorden”, et tydelig uttrykk for troen på den himmelske virkelighet der englene allerede tjener Gud i lydighet og tilbedelse. Så mottar vi den hellige kommunionen, Panis angelicus, englebrødet, som det heter i en gammel sakramentshymne av St. Thomas Aquinas. Når vi så til slutt sendes tilbake til hverdagen i verden, kalles vi til å vitne om ”det vi har sett og hørt” (jf. 1 Joh 1,3) og arbeide for at Guds vilje også må skje med oss og i vår verden.

 

Midt i Tønsberg ligger Slottsfjellet som et monument over fortiden. Hva om vi også så på det som et monument over troen og fremtiden? Kanskje ser vi da at fjellet ikke bare peker bakover, men også oppover mot himmelen, mot Gud? Mikkelsberget med den åpne kirkeruinen uten annet tak enn himmelen minner oss vår kristne tro som i følge Hebreerbrevets definisjon ”… er sikkerhet for det som håpes, visshet om ting en ikke ser.” (Hebr 11,1). Kanskje kan en besinnelse på englenes plass i vår katolske tro bedre gjøre oss i stand til å møte ”prinsessen og halve kongeriket” og den åndelige lengsel sommerens engledebatt dypest sett er uttrykk for?

 

Kilder:

Luthen, Eivind: Pilegrimsbyen Tønsberg, Stiftelsen Gamle Tønsberg, 1996 (Hele heftet er tilgjengelig på internett: http://www-bib.hive.no/tekster/tunsberg/pilegrimsbyen/)

Odden, Per Einar: ”De hellige erkeengler Mikael, Gabriel og Rafael”, http://www.katolsk.no/biografi/erkenglr.htm

Odden, Per Einar: ”De hellige verneengler”, http://www.katolsk.no/biografi/vernengl.htm

Sivertsen, Birger: Mari Vassause og den hellige Margareta. Gamle norske merkedager. Andresen & Butenschøn, 1998