Archive for the ‘Kronikker’ Category

Debatten om reformasjonsretorikken i Den norske kirkes profildokument for reformasjonsmarkeringen

juni 6, 2017

Vårt Land 030617 - bilde av oppslag

  1. Vårt Land, 8. mai:
    Etter at jeg i en kronikk med tittelen ‘Folket, middelaldermessen og reformasjonsretorikken‘ kritiserte Den norske kirkes profildokument for reformasjonsmarkeringen for å formidle «klassisk reformasjonsretorikk» og «fordommer om middelaldermessen», kom det i første omgang ingen respons fra Kirkerådet som står bak profildokumentet.
    (Fordsidetekst:
    Sigurd Hareide: Kirken tar feil om middelaldermessen).
  2. Verdibørsen, 24. mai:
    Intervju om saken (ca. 20 min.), Den norske kirkes reformasjonspropaganda
  3. Vårt Land, 29. mai:
    Førstesidesak og større nyhetsartikkel: Protesterer mot ‘reformasjons-propaganda’ Førstesidetittel: ‘Kirken fremmer fordommer om katolikker’ [ikke direktesitat fra meg slik det ser ut som].
  4. Her og nå, 30. mai:
    Debatt med Vidar Kristensen fra Kirkerådet i Den norske kirke
  5. Dagsnytt 18, 30 mai:
    Debatt med Vidar Kristensen fra Kirkerådet i Den norske kirke
  6. Vårt Land, 31. mai:
    Svarinnlegg fra Kirkerådet ved Vidar Kristensen, prosjektleder for Den norske kirkes reformasjonsmarkering. Saken nevnt på forsiden (FORELIGGER IKKE ELEKTRONISK, han nevner for øvrig ikke kronikken min fra 8. mai).
  7. Vårt Land, 3. juni:
    Svarinnlegg fra meg til Kirkerådet: Majoritetsblindhet før og nå
  8. Kristeligt Dagblad, Danmark, 6. juni:
    Nyhetsartikkel: Kritik af norsk reformationsfejring
  9. Verdibørsen, 7. juni:
    Debatt med generalsekretær i Mellomkirkelig råd (i Den norske kirke), Berit Hagen Agøy.
Reklamer

Memento mori!

mai 9, 2011

Jeg var på boklansering i Oslo sist torsdag for boken Memento mori. Døden i middelalderens billedverden. Boken er et resultat av det 21. nordiske ikonografiske symposium (2008). Jeg deltok ikke der og har heller ikke rukket å lesee boken enda, men synes prosjektet og det ikonografiske miljøet er spennende for en ritualforsker. Mens «billedboken» tar for seg døden i senmiddelalderen, er temaet for det store dødsprosjektet på Teologisk Fakultet Døden i tidlig protestantisk tradisjon, populært kalt «protestantismens død» blant venner 😉

For seks år siden skrev jeg en kronikk til Vårt Land (7. november 2005) om katolske og lutherske dødsritualer. Jeg benytter anledningen til å resirkulere den:

Katolske og lutherske gravferdsskikker

I en bredt anlagt reportasje i Vårt Land lørdag 15. oktober (2005) (Hovedsaken) får vi et spennende innsyn i de lokale gravferdsskikker på
Møsstrond i Vest-Telemark, skikker som i følge en lokal kirkehistoriker har ”røtter tilbake i katolsk tid”. Reportasjen aktualiserer spørsmålet om hva som er katolske og hva som er lutherske gravferdsskikker, og hva som egentlig er forskjellen på katolsk og luthersk ”begravelsesteologi” når det kommer til stykket.

Nå er det ingen grunn til å betvile at gravferdsskikkene på Møsstrond har røtter tilbake til katolsk tid, selv om det knapt er noe område av kirkelivet der forandringene som følge av reformasjonen var mer drastiske enn i forbindelse med død og begravelse. Reformasjonens program var forenkling og konsentrasjon, både når det gjaldt troslæren og den rituelle praksis. Det man oppfattet som overdrivelser og ”utvekster” i forhold til det man mente var den opprinnelige kristne tradisjon, måtte renses bort. Ikke minst når det gjaldt skikkene omkring død og begravelse var behovet for reformer stort i følge reformatorene.

Senmiddelalderens kristendom er av enkelte forskere blitt beskrevet som ”en kult utført av de levende til beste for de døde” (Galpern).
Allerede før døden inntraff var den døende omkranset av Kirkens forbønn og sakramenter med skriftemålet, sykesalvingen og den siste nattverden, ”vandringsbrødet”. Etter døden begynte officiet (tidebønnene) for den døde med vigilen, bønnevaken. Senere fulgte requiemmessen og begravelsen med bønn om at Gud måtte fullende den gjerning Han hadde påbegynt i dåpen og føre den avdøde helt frem til himmelens herlighet. Før den døde kom så langt, måtte man imidlertid belage seg på en tid i skjærsilden, renselsesstedet, kort eller lenge, alt etter i hvilken grad Guds nåde hadde lykkes med å hellige den troendes liv. På den sjuende og trettiende dagen etter dødsfallet, samt på årsdagen mintes man den døde, helst ved å lese messen, men også på mange andre måter kunne man be for den døde og holde minnet om vedkommende levende. Akkurat som de fattige var avhengige av samfunnets hjelp, mente man at de avdøde sjeler trengte hjelp fra ”de helliges samfunn” på det siste veistykket mot foreningen med Gud.

Middelalderens skikker og ritualer i forbindelse med død og begravelse var en videreutvikling av oldkirkens ritualer. Gjennom sine
begravelsesritualer forkynte Kirken troen på Kristi oppstandelse og det evige liv og at døden som følge av dette derfor ikke lenger satte noe endelig skille i Kirkens fellesskap. Dette var selvfølgelig grunnlaget også for middelalderens begravelsesritualer, men i tråd med jødisk praksis hadde de kristne allerede i tidlig oldkirkelig tid bedt for sine avdødes evige salighet. Etter hvert som læren om purgatoriet, renselsestilstanden etter døden, ble mer utviklet, ble forbønnene for den døde også mer vektlagt i ritualene, og ikke minst i den folkelige oppfatningen av dem.

Martin Luther lagde flere forslag til ritualer for dåp, nattverd og vigsel, men aldri noe forslag til begravelsesrituale. Han mente imidlertid at middelalderens ”dødskult” hadde utartet, selv om han likevel ikke hadde noe imot at man ba for de døde, bare man ikke overdrev. Uten et
ritualforslag fra lærefaderen ble resultatet i de lutherske nasjonalkirkene som vokste frem et stort antall ulike begravelsesritualer. Felles for dem alle var likevel en sterk forenkling av middelalderens omfattende kirkelige tradisjoner i forbindelse med død og begravelse.

I den danske Kirkeordinansen fra 1542, ”kirkeordningen” som i første omgang skulle gjelde for både Danmark og Norge, beskrives den
lutherske begravelsen i avsnittet ”Huorledes man skal jorde Liig”. Her blir prestens medvirkning gjort til en frivillig sak, og om han medvirker skal han når graven er kastet igjen ”giøre en Formaning af Sanct Pouel eller noget andet Sted i Schriften” før alle til slutt faller på kne og ber Fadervår, akkurat slik begravelsene på Møsstrond avsluttes i dag, bortsett fra at ”formaningen” fra Bibelen etter hvert er flyttet innendørs og blitt en del av et lengre rituale. I byene kunne skolens kor medvirke med salmesang. Nestor i norsk liturgihistorie, professor Helge Fæhn oppsummerer utviklingen fra katolsk til luthersk begravelse slik i sin svært detaljrike bok Gudstjenestelivet i Den norske kirke (s. 148): ”Middelalderkirkens bønner og messer for den døde var i ordinansen redusert til skolekorets salmesang i byene og at presten kunne holde
en tale til de levende. Større kunne forandringen neppe ha vært.”

Reformasjonens begravelsesritualer var den store reduksjonen i forhold til de katolske ritualene. Det ble nok opplevd av folket som om den
kristne begravelsen var avskaffet, men avviklingen av de gamle ritualene skjedde etter alt å dømme over lang tid, og folket overtok selv mange av skikkene som før var knyttet til prestens tjeneste og omformet dem. Et eksempel på dette er hvordan det i tomrommet etter den gamle bønnevaken for avdødes salighet utviklet seg rene fyllefester på 1600- og 1700-tallet. Maleren Nikolai Astrup (1880-1928) har på mesterlig vis foreviget denne skikken med sitt bilde Likdansen i Jølster.

Det var først på slutten av 1800-tallet den statskirkelige begravelse kom inn i fastere former og ikke bare rikfolkene fikk innendørs ”likprekener”. Dagens gravferdsordning i Den norske kirke med et fast rituale i kirken skriver seg fra den store liturgirevisjonen på slutten av 1800-tallet som endte med Alterboken av 1920 og i grove trekk ble videreført i liturgireformen på 1970-tallet. Med den siste gravferdsordningen, vedtatt som supplerende alternativ i 2002 med hjemmel for bruk fra 1. mars 2003 for de menigheter som gjør vedtak om det, har Den norske kirke gått et skritt lenger i retning av en gudstjenestlig avslutning på et kristent menneskes liv etter mønster fra oldkirken og middelalderen. Fortsatt er man forsiktig med å be for de døde, men man var ”farlig” nær å gjøre det med det nye ritualets vektlegging av begravelsen som en overgivelse av den døde i Guds hender. I høringsforslaget fra Nemd for gudstjenesteliv gikk man så langt at man i en av overgivelsesbønnene som kunne bes etter prekenen ba direkte for avdøde (Den første av tre ferdigformulerte overgivelsesbønner). I det vedtatte ritualet ble imidlertid overgivelsesmotivet sterkt nedtonet i disse bønnene, kun én av de nå fem ferdigformulerte bønnene har beholdt det. I tillegg er forbønnen for den døde nå helt fjernet. Sammenlikner man det nye ritualet med tilsvarende ritualer fra andre protestantiske folkekirker som Svenska kyrkan eller Den anglikanske kirke, finner man at begge har gått tilbake til den gamle kristne praksis med anledning til å be for de døde.

Nordmenn flest har ikke lenger et forhold til katolske begravelsesritualer. Mange tror trolig at requiem er navnet på et etterbarberingsvann eller noe i den duren, mens de mer avanserte ”vet” at det er et kjent musikkstykke av Mozart. Da paven døde tidligere i år, fulgte mange med på requiemmessen fra Roma direkte på TV. Den lutherske presten Kjell Magne Bondevik representerte folk og fedreland ved personlig tilstedeværelse og sa det slik etter messen, i følge TV 2 Nettavisen: ”Dette var en katolsk messe med islett av en begravelse.” NRKs
ekspertkommentator, pater Kjell Arild Pollestad, lot ikke en eneste anledning gå fra seg til å fortelle oss som ikke var tilstede ”live” at dette var den katolske begravelsesmessen slik den forrettes over alt og til alle tider, om enn de ytre omstendigheter varierer noe. Og pateren har selvsagt rett, requiemmessen er messen slik katolikker kjenner den og elsker den, bare med et ”islett av en begravelse”, som statsministeren sa det.

Etter at reformasjonen avskaffet requiemmessen i de lutherske kirkene, har gravferden i Den norske kirke utviklet seg fra å være en frivillig sak ved graven til å bli en ”kirkelig handling av gudstjenestlig karakter” som det heter i forordet til dagens ordning. I mellomtiden har Den katolske kirke, tross alle endringer i begravelsens skikk og bruk der i gården også, feiret sine requiemmesser med bønn for sine døde og med mer eller mindre islett av begravelse forkynt ”Herrens død, inntil han kommer”, slik Kirken i følge Paulus alltid gjør når den feirer den hellige nattverd (1 Kor 11, 26).

Fortsatt ad orientem i Den norske kirke

mars 10, 2010

Min Vårt Land-kronikk om bønneretningen i messen fra 1. september 2008 ble trykket med ny ingress og underoverskrifter i det siste nummeret av «gamle» St. Olav tidsskrift (Nr. 5 & 6 – 2009. Årg. 121). Jeg synes selv en kronikk er mer lettlest og oversiktlig med underoverskrifter og var glad for å få belyst saken i et katolsk tidskskrift siden mange katolikker fortsatt tror versus populum-feiring er foreskrevet av (et eller) Annet  😉 Vatikankonsil og i tråd med oldkirkelig praksis.  Jeg gjengir derfor St. Olav-versjonen nedenfor.

Det er ellers verdt å nevne at Den norske kirke i sin pågående liturgireform ganske drastisk har endret syn på bønneretningen i gudstjenesten. Jeg gjengir derfor aller først et utklipp fra saksfremlegget til Kirkerådets møte 11.-13. mars 2010 der liturgireformen er et viktig tema:

Saksdokument KR (Kirkerådet) 11/10 – Gudstjenestereformen – hovedgudstjenesten:(http://www.kirken.no/?event=downloadFile&FamID=112581)

6. Hovedtrekk i det fremlagte, reviderte forslaget
O. Versus populum eller ad orientem?
I spørsmålet om liturgen i nattverdbønnen bør stå bak alteret og vende seg mot folket (versus populum), eller stå foran alteret og vende seg mot øst (lat. ad orientem), foreslås at disse to bønneretningene i utgangspunktet betraktes som likeverdige liturgiske former. Den klare prioritering av versus populum som preget Forslaget, vil derfor bli nyansert, ut fra ønsket om å ivareta både hensynet til det enkelte kirkeroms karakter og hensynet til det verdifulle ved den tradisjonsrike øst-orienteringen, som fortsatt ivaretas i våre gravskikker.

Det kan i denne sammenheng vises til Forslagets vedlegg til høringsbrev om gamle kirkerom (Gamle kirkerom for ny liturgi. En utredning om det nye liturgiforslagets konsekvenser for kirkerommene), et dokument som ble utarbeidet av NFG og Riksantikvaren i fellesskap. Her nevnes muligheten til en annen og alternativ måte å feire gudstjeneste på enn å innføre et fremskutt alter, slik mange prøvemenigheter har gjort. I en kirke med lang avstand fra menigheten opp til alteret, kan det ”være naturlig å anvende lesepult som det sentrale sted for ledelse av gudstjenesten. I så fall vil liturg bare forrette selve nattverdbønnen fra alteret,” heter det i dette dokument (side 10).

Det legges også til grunn at det kun skal være ett alter som er i bruk i gudstjenesten, for å uttrykke alteret som Kristussymbol og som et fokusert sted i kirkerommet og gudstjenesten. Dette betyr at en rekke menigheter bør velge mellom enten
1. å bruke hovedalteret, i alle fall under nattverdbønnen, uten noe fremskutt nattverdbord – eller

2. å sette inn et fremskutt alter, men da uten å anvende hovedalteret og tilhørende alterring i gudstjenestefeiringen.
Liturgen bør heller ikke stå plassert ved alteret under praktisk talt hele gudstjenesten, noe 1977-liturgien også ville bort fra.

De fleste henvisningene til det sted i rommet hvor de ulike gudstjenesteledd kan skje fra,er nå flyttet fra rubrikkene i selve ordningen, og skal drøftes i en egen veiledningsdel. Dermed åpnes det opp for å ta større hensyn til de mulighetene som ulike kirkebygg gir, noe som også var et viktig anliggende for NFG.

HER FØLGER KRONIKKEN MIN I «ST. OLAV-VERSJONEN»:

Med ryggen mot menigheten?
Av Sigurd Hareide

I Den norske kirke pågår det for tiden en omfattende liturgireform. I den forbindelse er det foreslått at alle kirkerom skal få ”frittstående alter” slik at presten kan forrette nattverden vendt mot menigheten, slik katolikker av romersk ritus er blitt vandt til siden liturgireformen etter 2. Vatikankonsil. Mange katolikker vil nok ønske lutheranerne velkommen etter med denne endringen, men går man dokumentene fra konsilet etter i sømmene, finner man intet der om at alteret eller bønneretningen i messen skulle endres. Endringen av alteret falt sammen med andre viktige endringer etter konsilet (særlig muligheten for mer folkespråk) og blandes ofte sammen med disse. Men både av historiske og teologiske årsaker bør trolig heller katolikkene lære av lutheranernes tradisjon denne gangen. Følgende kronikk ble publisert i avisen Vårt Land den dagen høringen startet for Den norske kirkes liturgireform:

I dag starter høringen for utkast til ny hovedgudstjeneste for Den norske kirke. En av de største endringene er forslaget om ”gjennomført bruk av frittstående alter” slik at presten kan forrette nattverden vendt mot menigheten (latin: versus populum, mot folket) i alle kirkerom. I eldre kirker skal dette skje enten ved at det veggfaste alteret flyttes frem mot menigheten eller ved at et nytt alterbord settes inn i tillegg til det gamle alteret. Ominnredningen begrunnes med at den skal ”styrke menigheten som fellesskap og aktivt handlende forsamling.” For å fremme den nye praksisen, er liturgens tradisjonelle vending mot alteret i øst blitt beskrevet som ”å stå med ryggen mot menigheten.”

Drøye førti år etter at denne endringen av kirkerommet og liturgien ble gjennomført nesten over alt i Den katolske kirke under henvisning til 2. Vatikankonsils prinsipp om lekfolkets aktive deltagelse i liturgien, pågår det for tiden en spennende debatt om bønneretningen i messen, ledet an av ingen ringere enn pave Benedikt XVI. Kanskje kan denne debatten bidra til en mer nyansert samtale og praksis også i Den norske kirke, enn ”ryggen-mot-menigheten-retorikken” så langt bærer bud om?

 Å være vendt mot Kristus sammen
Til tross for at feiring av messen versus populum har blitt offisielt oppmuntret av Vatikanets sakraments- og gudstjenestekongregasjon siden 1964, forutsatte rettledningen underveis i den nye messeboken fra 1970 at prestens normale bønneretning var vendt mot alteret. Dette er likevel blitt en sjeldenhet, og for mange er feiringen vendt mot folket blitt et symbol for liturgireformen med dialog mellom prest og lekfolk på folkespråket. Allerede på 1960-tallet fantes det imidlertid teologer som fullt ut identifiserte seg med konsilets idealer samtidig som de var kritiske til den universelle utbredelsen av versus populum-feiringen og de ofte brutale kirkeombyggingene. Den i ettertid mest kjente er professor Joseph Ratzinger, dagens pave. Under et foredrag i Tyskland i 1966 stilte han spørsmål ved den nye måten å feire messen på: ”Må enhver messe … bli feiret vendt mot folket? Er det så absolutt nødvendig å kunne se presten i ansiktet, eller kunne det ikke ofte være svært gagnlig å reflektere over at han også er en kristen, og at han har all grunn til å vende seg til Gud sammen med alle sine medkristne i menigheten og sammen med dem si ’Fader vår’?”

I Joseph Ratzingers senere kritikk av versus populum-feiringen påpeker han at det ikke bare er presten som kommer uforholdsmessig mye i fokus, men også menigheten selv. Den blir en krets ”som er lukket i seg selv … ikke lenger rettet fremover og brutt lengst fremme”, skriver han i boken Liturgiens ånd fra år 2000 og fortsetter: ”Den felles vending mot øst var ikke ’feiring mot veggen’, og betydde ikke at presten ’vendte ryggen til folket’: Så viktig ble han slett ikke oppfattet. Slik man i synagogen så i fellesskap mot Jerusalem, slik ser man her i fellesskap ’mot Herren’.” Å feire nattverden vendt mot øst er uttrykk for at menighet og prest sammen er ”et vandrende Guds folk i oppbrudd mot øst, mot den kommende Kristus, som går oss i møte.”

Liturgiens kosmiske dimensjon
Vendingen mot øst svarer i følge kardinal Ratzinger til nattverdens ”eksplosive trinitariske dynamikk”. Gjennom feiringen av nattverden bringes liturg og menighet ut over seg selv og sin lukkede krets til Faderen, ved Sønnen, forsamlet i Den Hellige Ånd. Dette trinitariske mønsteret kjennetegner også de klassiske nattverdbønnene som Den norske kirke et stykke på vei restaurerer i forslaget til ny nattverdliturgi. Når nattverden forrettes vendt mot øst, bringes både fremtiden i Guds rike og hele skaperverket inn i menighetens feiring. Det er derfor i følge Ratzinger paradoksalt at man i en tid hvor man gjenoppdager skaperverkets betydning, samtidig avsvekker betydningen av at kirkebygget står midt i kosmos, vendt mot øst, og på den måten ”inviterer solen til å være et tegn for menigheten på lovsangen til Gud og Kristi mysterium.”

Denne bevisstheten om liturgiens kosmiske dimensjon er også typisk for de ortodokse kirkenes gudstjenestefeiring hvor tanken om feiring vendt mot folket er fullstendig fremmed. Innad i Den katolske kirke har det i tråd med dette blitt advart mot at versus populum-feiringen skal spre seg til de katolske kirker med østlig gudstjenesteordning. I stedet skal tradisjonen med å vende seg i bønn mot øst ”ivaretas som et sant uttrykk for den østlige liturgiske spiritualitet”, heter det i et skriv fra 1996 fra Vatikanets kongregasjon for østkirkene. 

Versus populum og ordets liturgi
I argumentasjonen for å feire messen vendt mot folket har det ofte blitt fokusert på betydningen for nattverdfeiringen. I en bok om liturgi og arkitektur fra 1967 hevdet imidlertid Louis Bouyer, en av de første talsmennene i Frankrike for versus populum-feiringen, at det ikke var messens nattverddel som var den viktigste årsaken til at den liturgiske bevegelse helt fra 1920-tallet promoterte og praktiserte skikken. I den gamle messeboken krevde nemlig forskriftene at tekstlesningene i en enkel messe uten diakon og subdiakon skulle skje fra en bok som lå på alteret, det ville vanligvis si; vendt fra folket. Men ved å feire hele messen vendt mot folket – slik den gamle messeboken faktisk gav anledning til pga. de romerske basilikaene (Peterskirken o.a.) som i motsetning til de fleste andre kirker ikke var vendt mot øst – kunne tekstlesningene tydeligere fremstå som tiltale til folket samtidig som man leste fra boken som lå på alteret slik det var foreskrevet. Etter 2. Vatikankonsil skulle lesningene skje fra en lesepult, og dermed var i følge Bouyer det viktigste argumentet for den moderne versus populum-feiringen borte.

Denne begrunnelsen for feiring av messen vendt mot folket er interessant med tanke på de foreslåtte endringer i Den norske kirkes liturgiske praksis. For helt siden reformasjonen på 1500-tallet har nettopp tekstlesningene i den lutherske liturgien blitt lest vendt mot folket. I en bok fra 1981 uttrykte kardinal Ratzinger at det alltid imponerte ham hvordan ”våre protestantiske brødre i omformingen av middelalderens liturgiske former har fått til en ekte balanse” mellom på den ene side fellesskapets relasjon til gudstjenestelederen og på den annen side deres felles bønneretning vendt mot korset og alteret i øst. Dette bør vi ”virkelig prøve å lære av”, skriver han, og foreslår en tilsvarende skjelning i den katolske liturgien mellom bønn og tekstlesning.

Konkret har Ratzinger argumentert for at ordets liturgi skal forrettes vendt mot folket, mens nattverdens liturgi burde forrettes slik at liturg og menighet sammen vender seg i bønn mot alteret. Det vakte en viss oppsikt da pave Benedikt i januar i år forrettet messen slik i Det sixtinske kapell. I stedet for å bruke det lille frittstående alteret som har vært satt inn tidligere, ledet han ordets liturgi fra sin stol med tekstlesningene lest fra lesepulten vendt mot folket, mens han under nattverdens liturgi forrettet vendt mot det gamle, veggfaste høyalteret.

Alterkorset – det ”indre troens øst”
Vanligvis har pave Benedikt likevel valgt en mellomløsning i forhold til idealet om felles bønneretning. Ved å plassere alterkorset – som ofte har vært satt til side de siste tiårene – midt på alteret igjen, får prest og menighet et felles referansepunkt uten at nye ombygginger er nødvendig. I oldkirken var retningen mot øst blitt forbundet med korset, ”Menneskesønnens tegn”, som forkynner Kristi gjenkomst, og som gjerne var avbildet på veggen helt øst i kirkerommet. Derfor kan alterkorset i følge Ratzinger ”tjene som et indre troens øst”. Slik understrekes det at messens indre retning alltid er til Faderen, ved Sønnen, uansett feiringens ytre retning. 

Når Den norske kirke fremover skal vurdere om middelalderkirkene og andre gamle kirker skal ombygges, håper jeg gudstjenestereformens prinsipp om lokal tilpasning gjøres gjeldende. Det vil være et godt økumenisk bidrag om Den norske kirke i alle fall i disse kirkene fortsatt bevarer feiringen av gudstjenesten vendt mot folket under ordets liturgi og vendt mot øst under nattverdens liturgi slik det har vært siden reformasjonstiden.

Med ryggen mot menigheten?

september 2, 2008

Kronikk i Vårt Land 1. september 2008. Se ellers bilder i tidligere innlegg på bloggen for å se noen av endringene jeg omtaler:

 

Ryggen mot menigheten

 

Står presten med ryggen mot menigheten eller vendt mot Gud?

 

I dag starter høringen for utkast til ny hovedgudstjeneste for Den norske kirke. En av de største endringene er forslaget om ”gjennomført bruk av frittstående alter” slik at presten kan forrette nattverden vendt mot menigheten (latin: versus populum, mot folket) i alle kirkerom. I eldre kirker skal dette skje enten ved at det veggfaste alteret flyttes frem mot menigheten eller ved at et nytt alterbord settes inn i tillegg til det gamle alteret. Ominnredningen begrunnes med at den skal ”styrke menigheten som fellesskap og aktivt handlende forsamling.” For å fremme den nye praksisen, er liturgens tradisjonelle vending mot alteret i øst blitt beskrevet som ”å stå med ryggen mot menigheten.”

 

Drøye førti år etter at denne endringen av kirkerommet og liturgien ble gjennomført nesten over alt i Den katolske kirke under henvisning til 2. Vatikankonsils prinsipp om lekfolkets aktive deltagelse i liturgien, pågår det for tiden en spennende debatt om bønneretningen i messen, ledet an av ingen ringere enn pave Benedikt XVI. Kanskje kan denne debatten bidra til en mer nyansert samtale og praksis også i Den norske kirke, enn ”ryggen-mot-menigheten-retorikken” så langt bærer bud om?

 

Til tross for at feiring av messen versus populum har blitt offisielt oppmuntret av Vatikanets sakraments- og gudstjenestekongregasjon siden 1964, forutsatte rettledningen underveis i den nye messeboken fra 1970 at prestens normale bønneretning var vendt mot alteret. Dette er likevel blitt en sjeldenhet, og for mange er feiringen vendt mot folket blitt et symbol for liturgireformen med dialog mellom prest og lekfolk på folkespråket. Allerede på 1960-tallet fantes det imidlertid teologer som fullt ut identifiserte seg med konsilets idealer samtidig som de var kritiske til den universelle utbredelsen av versus populum-feiringen og de ofte brutale kirkeombyggingene. Den i ettertid mest kjente er professor Joseph Ratzinger, dagens pave. Under et foredrag i Tyskland i 1966 stilte han spørsmål ved den nye måten å feire messen på: ”Må enhver messe … bli feiret vendt mot folket? Er det så absolutt nødvendig å kunne se presten i ansiktet, eller kunne det ikke ofte være svært gagnlig å reflektere over at han også er en kristen, og at han har all grunn til å vende seg til Gud sammen med alle sine medkristne i menigheten og sammen med dem si ’Fader vår’?”

 

I Joseph Ratzingers senere kritikk av versus populum-feiringen påpeker han at det ikke bare er presten som kommer uforholdsmessig mye i fokus, men også menigheten selv. Den blir en krets ”som er lukket i seg selv … ikke lenger rettet fremover og brutt lengst fremme”, skriver han i boken Liturgiens ånd fra år 2000 og fortsetter: ”Den felles vending mot øst var ikke ’feiring mot veggen’, og betydde ikke at presten ’vendte ryggen til folket’: Så viktig ble han slett ikke oppfattet. Slik man i synagogen så i fellesskap mot Jerusalem, slik ser man her i fellesskap ’mot Herren’.” Å feire nattverden vendt mot øst er uttrykk for at menighet og prest sammen er ”et vandrende Guds folk i oppbrudd mot øst, mot den kommende Kristus, som går oss i møte.”

 

Vendingen mot øst svarer i følge kardinal Ratzinger til nattverdens ”eksplosive trinitariske dynamikk”. Gjennom feiringen av nattverden bringes liturg og menighet ut over seg selv og sin lukkede krets til Faderen, ved Sønnen, forsamlet i Den Hellige Ånd. Dette trinitariske mønsteret kjennetegner også de klassiske nattverdbønnene som Den norske kirke et stykke på vei restaurerer i forslaget til ny nattverdliturgi. Når nattverden forrettes vendt mot øst, bringes både fremtiden i Guds rike og hele skaperverket inn i menighetens feiring. Det er derfor i følge Ratzinger paradoksalt at man i en tid hvor man gjenoppdager skaperverkets betydning, samtidig avsvekker betydningen av at kirkebygget står midt i kosmos, vendt mot øst, og på den måten ”inviterer solen til å være et tegn for menigheten på lovsangen til Gud og Kristi mysterium.”

 

Denne bevisstheten om liturgiens kosmiske dimensjon er også typisk for de ortodokse kirkenes gudstjenestefeiring hvor tanken om feiring vendt mot folket er fullstendig fremmed. Innad i Den katolske kirke har det i tråd med dette blitt advart mot at versus populum-feiringen skal spre seg til de katolske kirker med østlig gudstjenesteordning. I stedet skal tradisjonen med å vende seg i bønn mot øst ”ivaretas som et sant uttrykk for den østlige liturgiske spiritualitet”, heter det i et skriv fra 1996 fra Vatikanets kongregasjon for østkirkene.  

 

I argumentasjonen for å feire messen vendt mot folket har det ofte blitt fokusert på betydningen for nattverdfeiringen. I en bok om liturgi og arkitektur fra 1967 hevdet imidlertid Louis Bouyer, en av de første talsmennene i Frankrike for versus populum-feiringen, at det ikke var messens nattverddel som var den viktigste årsaken til at den liturgiske bevegelse helt fra 1920-tallet promoterte og praktiserte skikken. I den gamle messeboken krevde nemlig forskriftene at tekstlesningene i en enkel messe uten diakon og subdiakon skulle skje fra en bok som lå på alteret, det ville vanligvis si; vendt fra folket. Men ved å feire hele messen vendt mot folket – slik den gamle messeboken faktisk gav anledning til pga. de romerske basilikaene (Peterskirken o.a.) som i motsetning til de fleste andre kirker ikke var vendt mot øst – kunne tekstlesningene tydeligere fremstå som tiltale til folket samtidig som man leste fra boken som lå på alteret slik det var foreskrevet. Etter 2. Vatikankonsil skulle lesningene skje fra en lesepult, og dermed var i følge Bouyer det viktigste argumentet for den moderne versus populum-feiringen borte.

 

Denne begrunnelsen for feiring av messen vendt mot folket er interessant med tanke på de foreslåtte endringer i Den norske kirkes liturgiske praksis. For helt siden reformasjonen på 1500-tallet har nettopp tekstlesningene i den lutherske liturgien blitt lest vendt mot folket. I en bok fra 1981 uttrykte kardinal Ratzinger at det alltid imponerte ham hvordan ”våre protestantiske brødre i omformingen av middelalderens liturgiske former har fått til en ekte balanse” mellom på den ene side fellesskapets relasjon til gudstjenestelederen og på den annen side deres felles bønneretning vendt mot korset og alteret i øst. Dette bør vi ”virkelig prøve å lære av”, skriver han, og foreslår en tilsvarende skjelning i den katolske liturgien mellom bønn og tekstlesning.

 

Konkret har Ratzinger argumentert for at ordets liturgi skal forrettes vendt mot folket, mens nattverdens liturgi burde forrettes slik at liturg og menighet sammen vender seg i bønn mot alteret. Det vakte en viss oppsikt da pave Benedikt i januar i år forrettet messen slik i Det sixtinske kapell. I stedet for å bruke det lille frittstående alteret som har vært satt inn tidligere, ledet han ordets liturgi fra sin stol med tekstlesningene lest fra lesepulten vendt mot folket, mens han under nattverdens liturgi forrettet vendt mot det gamle, veggfaste høyalteret.

 

Vanligvis har pave Benedikt likevel valgt en mellomløsning i forhold til idealet om felles bønneretning. Ved å plassere alterkorset – som ofte har vært satt til side de siste tiårene – midt på alteret igjen, får prest og menighet et felles referansepunkt uten at nye ombygginger er nødvendig. I oldkirken var retningen mot øst blitt forbundet med korset, ”Menneskesønnens tegn”, som forkynner Kristi gjenkomst, og som gjerne var avbildet på veggen helt øst i kirkerommet. Derfor kan alterkorset i følge Ratzinger ”tjene som et indre troens øst”. Slik understrekes det at messens indre retning alltid er til Faderen, ved Sønnen, uansett feiringens ytre retning.

 

Når Den norske kirke fremover skal vurdere om middelalderkirkene og andre gamle kirker skal ombygges, håper jeg gudstjenestereformens prinsipp om lokal tilpasning gjøres gjeldende. Det vil være et godt økumenisk bidrag om Den norske kirke i alle fall i disse kirkene fortsatt bevarer feiringen av gudstjenesten vendt mot folket under ordets liturgi og vendt mot øst under nattverdens liturgi slik det har vært siden reformasjonstiden.

 

Sigurd Hareide