Archive for the ‘Artikler’ Category

Folket, middelaldermessen og reformasjonsretorikken

mai 15, 2017

Kronikk i Vårt Land, mandag 8. mai 2017Kronikk i Vårt Land 08052017

Elektronisk versjon på Verdidebatt.no med lenke til Den norske kirkes profildokument om «reformasjonsmarkeringen i Norge» og til to bøker med artikler jeg har skrevet om middelaldermessen.

Advertisements

I stedet for festtaler

januar 11, 2017

imsen-da-reformasjonen-kom-til-norge
Av Sigurd Hareide
(publisert i SEGL 2016 – katolsk årsskrift for religion og samfunn – her med noen uthevinger i fete typer)

En utvidet bokanmeldelse av Steinar Imsens bok:
Da reformasjonen kom til Norge (Cappelen Damm 2016)

 

 

 

 

 

Over de to reformatoriske hovedprinsipper – Skriften alene og Troen alene – rager et tredje som trumfer dem begge: Kongen alene.

2017 vil i Norge trolig stå i festtalenes tegn. Det er 500 år siden reformasjonens begynnelse i Tyskland. Mens protestantene feirer reformasjonsjubileum, skal denne gangen også katolikker delta i en «felles minnemarkering». Steinar Imsens bok, Da reformasjonen kom til Norge, er ingen festtale. Overraskende nok nevner den ikke det tilstundende jubileum med et ord. Boken byr like fullt på svært nyttig kunnskap både for konfesjonelle og økumeniske festtalere og deres tilhørere. For når historikeren Imsen beskriver reformasjonsforløpet i Danmark-Norge, blir det raskt klart at over de to reformatoriske hovedprinsipper – Skriften alene og Troen alene – rager et tredje som trumfer dem begge: Kongen alene.


Terminologiske avklaringer og avsporinger
I Imsens bok om reformasjonen i Norge står det fint lite om Luthers og hans idéer, men desto mer om danskekongen og hans religionsvesen. Imsen gjør det klart at nyordningen «var en konsekvens av utilslørt maktbruk og kan betegnes som en revolusjon» (s. 46). Reformasjonens brudd må etter Imsens mening også få terminologiske konsekvenser for den som skriver historien. Han bruker derfor konsekvent ikke «kirken», men foretrekker «statens religionsvesen» eller «det offentlige religionsvesen» og viser til den konsekvente bruken av begrepsparet «Geistligheten og Religionen» i samtidens lovbok. For den språklige variasjonens skyld strekker han seg til å bruke ord som «kirkeordning» og «kirkevesen» og adjektivet «kirkelig», men slår fast at «Kirken, i bestemt form, er den institusjonen som hos oss forsvant i 1537, og som i rettslig og organisasjonsmessig forstand for alltid er tapt» (s. 45).

Imsens betoning av bruddet med den katolske kirkeorganisasjon som følge av at de katolske biskopene ble avsatt og fengslet, er viktig. Det går imot bildet av en selvstendig luthersk kirkeorganisasjon, nærmest ved siden av kongen, som ofte er tegnet av dem som i nyere tid har arbeidet for selvstendiggjøringen i forhold til staten av Den norske kirke (en betegnelse som ifølge Imsen ble offisielt brukt første gang i 1889). Andreas Aarflot, kjent som kirkehistoriker og luthersk biskop, trekkes frem som den fremste eksponenten for denne selvstendiggjøringslinjen i nyere tids kirkepolitikk og kirkehistorieskrivning, men Imsen viser også hvordan Gjønnes-utvalget i utredningen Staten og Den norske kirke (NOU 2006: 2) for ti år siden tegnet bildet av fortiden ut fra nåtidige kirkepolitiske målsetninger.

Jeg tror Imsen har rett i at iveren etter å finne en selvstendig luthersk kirke i kongens system iblant har blitt for stor. Her har han levert et viktig bidrag til forståelsen av fortiden, av reformasjonens brudd. Men når Imsen i forbindelse med dette også påstår at den institusjonen som forsvant i 1537, aldri kom tilbake, er han selv blitt offer for en nærsynt konfesjonalisme, om det er aldri så tilfeldig eller ureflektert fra hans side. Som historiker burde han enkelt og greit kunne konstatere at den kirkeorganisasjonen som brakte kristendommen til landet og som ble jaget ut i 1537 – Den katolske kirke, ja, Kirken med Imsens ord – den kom tilbake i 1843.

Som reformasjonsforsker er Imsen særlig kjent for sin doktoravhandling fra 1981, publisert i 1982 med tittelen Superintendenten. En studie i kirkepolitikk, kirkeadministrasjon og statsutvikling mellom reformasjonen og eneveldet. Både her og i den foreliggende boken viser han med all mulig tydelighet hvordan de nye kongelige overinspektørene fullt og helt var underlagt kongens styre. «Overgangen fra en bispestyrt kirke til et kongelig styrt kirkevesen» ble tydeliggjort ved ny terminologi (s. 65). I stedet for de katolske bispedømmer, ble landet delt inn i stift. Og i stedet for biskoper, kom det superintendenter, men over superintendenten ble stiftet ledet av den kongelige befalingsmannen, lensherren. For Imsen er det så viktig å få frem bruddet mellom den gamle og den nye ordning at han konsekvent bruker «superintendent» selv om han innrømmer at «biskop» etter hvert ble vanlig betegnelse på «kongens kirkelige tilsynsmenn» (s. 44). Det er all grunn til å betone bruddet i møte med forenklede, kirkepolitiske kontinuitetsfremstillinger, men når Imsen tviholder på «superintendent» også etter at «biskop» har blitt den alminnelig brukte betegnelsen blant 1500-tallsmenneskene, synes jeg det blir litt krampaktig.

Det samme gjelder for bruken av ordet «kirke». Imsen gjør rett i å markere bruddet, men selv om han hevder «kirke» ikke finnes i de statsrettslige dokumentene som beskriver den nye kirkeordningen, er det lett å vise at det brukes mange ganger og i ulike sammenhenger allerede i kirkeordinansene fra 1537 (latin) og 1539 (dansk), de første lovene for nyordningen av religionen. For eksempel heter det i ordinasjonsbønnen for superintendenter at han er utvalgt til «det hellige biskoppelige embede udi kircken», men også i de ordinære menighetsgudstjenester og ved dåp møtte menigheten både før og etter 1537 ordet «kirke» som noe mer enn en betegnelse på det lokale kirkebygg og den lokale menighet. Det skyldes selvsagt at vi har å gjøre med et bibelsk begrep med dype teologiske konnotasjoner. Imsen er på sporet av saken når han fastslår at «Luthers kirke snarere [hører] hjemme i ideenes verden enn i den materielle virkeligheten» (s. 17), men med sin stramme språknorm utelukker han i praksis utforskningen av hvordan dette lutherske kirkebegrepet ble brukt i Danmark-Norge i kongens «kirke». Kongens lutherske religionsvesen var selvsagt ingen gyldig kirke i katolsk forstand, og bruddet med kirkeorganisasjonen var markant fra et statsrettslig synspunkt, men superintendentene, prestene og folket, ja, kongen selv, forstod seg like fullt som del av den kirke de bekjente i trosbekjennelsen når de deltok i de kongelige, danske gudstjenester. Med reformasjonen kom det inn en tvetydighet i begrepet «kirke» som vi har måtte leve med siden. Ikke bare katolikker og lutheranere, men selv historikere må forholde seg til det.


Kirkehistorieskrivning uten Den Hellige Ånd
Med henvisning til professor Einar Molland vil Imsen «holde ‘Den hellige ånd’ utenfor [sin] versjon av vår reformasjonshistorie» (s. 45). Intensjonen om en sekulær skrivning av kristendommens historie, er nyttig i et pluralistisk samfunn. Vi trenger et felles språk for å beskrive fortiden, uavhengig av våre trosposisjoner i dag. Når fortellingen om reformasjonen skal fortelles, bør både lutheranere og katolikker derfor som hovedregel holde Gud utenfor. Enda mer bør sekulære historikere tilstrebe en konfesjonsfri fremstilling av reformasjonshistorien. Imsen overrasker derfor når han gjentatte ganger omtaler Den katolske kirke som «pavekirken», uten anførselstegn og i fullt alvor, og jeg undres på om professoren aner hvordan han har tråkket i salaten med begge beina og plassert seg solid innenfor en fem hundre år gammel antikatolsk tradisjon. Har professoren som kritiserer moderne, lutherske biskoper for konfesjonalisme i kirkehistorieskrivningen plutselig selv blitt en superintendent fra 1500-tallet?

Også når han omtaler den senere tids pågående endringer i statskirkeordningen skinner det gjennom et statskirkelig engasjement som vanskelig kan omtales som annet enn en kirkepolitisk posisjon. Imsen fremstår som en aktør i debatten om kirkeordningen og har tydeligvis ikke mye til overs for arbeidet med å gjøre Den norske kirke til et eget rettssubjekt. Det er underlig å registrere hvordan professoren som med all mulig tydelighet beskriver reformasjonens brudd, 1536/37-revolusjonen, selv blir en forsvarer av det statskirkesystemet revolusjonen innførte. Og det er underlig å se hvor selektivt han forholder seg til kirkehistorikernes bidrag på feltet, som om Aarflot var siste kirkehistorikeren som skrev om saken.

I sin tid som kirkestatsråd erklærte Einar Førde at han ønsket å være teologisk blind og stum. Slik signaliserte han at lærespørsmål ikke var departementets bord. Trinitarisk teologi, liturgiske farger og lignende spesialinteresser skulle kirken selv få ta seg av. Steinar Imsen gjør gjeldende et tilsvarende prinsipp når han hevder at han gladelig overlater «de teologiske aspektene ved den dansk-norske nyordningen (…) til teologene» (s. 45). I en fin gjennomgang av norsk reformasjonsforsknings historiografi viser han hvordan mange historikere helst har overlatt alt som angikk kirkelige og religiøse forhold etter 1537 til teologene, ja, hele reformasjonen. Selv ligger Imsen tydeligvis mer på Einar Førde-linjen, men like vanskelig som det er å skille mellom kongen og religionsvesenet på reformasjonstiden og staten og Den norske kirke i dag, er det nok å la teologene ta seg av teologien og selv konsentrere seg om de harde fakta. For om historikeren overlater teologien til teologene, er det ikke bare Ånden som holdes utenfor historieskrivningen, men store deler av den menneskelige, kulturelt skapte virkeligheten. Den opplyste historiker skjønner nok derfor at også teologi og fromhetsliv hører med når virkningene av revolusjonen skal beskrives, men han blir sårbart avhengig av teologene og deres vurderinger og står i fare for å røpe sin fremmedhet i forhold til feltet.


Endringen av gudstjenestelivet
For Imsen slår fremmedheten sterkest ut når han omtaler gudstjenestelivet. «Den nye gudstjenesten avvek (…) ikke så mye fra den gamle», heter det hos Imsen (s. 152), og i spørsmålet om Kristi virkelige nærvær i sakramentet hevder han at «luthersk nattverdsforståelse» var «sammenfallende med katolikkenes» (s.151). Isolert sett er det noe riktig med begge deler, men presisjonsnivået er lavt, og historikeren har denne gangen ikke klart å avsløre teologenes konfesjonelle historieskrivning. Hva stod på spill da gudstjenesten ble endret? «Ingenting tyder på at bøndene var blitt provosert av den lutherske messen», hevder Imsen (s. 153), men samtidig er det første eksemplet i kapitlet om den «simple og uforstandige» allmue nettopp Hardanger-bøndene som ville ha messen på gamlemåten og innsatte sin egen prest til det (s. 138).

Hele fremstillingen av den tradisjonelle religiøse praksis, «i pavekirken» som Imsen sier det, med «tilbedelse (sic!) av bilder og relikvier og valfart til hellige steder» (s. 141), er farget av en tradisjonell, konfesjonell kirkehistorieskrivning uten ønske om verken å forklare eller forstå fenomenene. Når denne historieskrivningen gjentas av en historiker som skriver kirkehistorie (hva annet skal vi kalle det?), men er veldig bevisst på å ikke være kirkehistoriker eller teolog, blir det ikke bedre, men verre. Skjult konfesjonalisme er verre enn åpenbar konfesjonalisme. Imsen skal ha takk for en fin gjennomgang av mange kilder og hendelser som er referert i forbindelse med endringene av gudstjenestelivet, men fremstillingen roper etter utfyllende, tolkende perspektiver. Filteret som burde være mellom superintendentene, de konfesjonelle historieskriverne og den moderne historikeren mangler ofte, kort og godt. Jeg savner det komparative, historiske perspektivet på de ulike konfesjonelle samfunn (lutherske, reformerte og katolske) i tidlig nytid, som fra 1980-tallet ofte omtales som «konfesjonaliseringsparadigmet». Og jeg savner innsikter fra ritualhistorikere, sosialhistorikere og andre som kan åpne opp de lukkede konfesjonelle tolkningene Imsen så lett blir offer for der han ikke selv har drevet grunnforskning. Imsen nevner rett nok i fotnoter internasjonal forskning på konfesjonaliseringen av Europa, men han bruker det ikke i sin egen tolkning av kildene.


En viktig bok

Når alt dette er sagt, og tross de svakheter som nesten med nødvendighet hefter ved et krevende prosjekt som en bok om reformasjonen i Norge er, vil jeg likevel anbefale Imsens bok både for festtalerne og deres tilhørere i jubileumsåret som kommer. Her får vi historien om danskekongens revolusjon i usminket versjon, men også fortellingen om den lange og seige innføringen av reformasjonens innhold etter Christian IIIs statskupp. La gå at Imsen burde oversatt engelske og tyske sitater til norsk og ikke skrevet «predike/prediket» på moderne norsk når han mener «preke/prekte» eller omtalt Tridentinerkonsilet som «Tridentinerkonsilene». Boken er godt skrevet for øvrig og byr på mange viktige sitater fra 1500-tallskildene og forskerne som har beskjeftiget seg med reformasjonstiden. Bokens sterkeste side er gjennomgangen av selve maktskiftet da Kirken ble erstattet av kongens eget religionssystem, med den videre fortellingen om hvordan superintendentene ble nøkkelfigurer i dette systemet og i disiplinering av folket til lydige, lutherske borgere. Her er Imsen på hjemmebane. Ingen kjenner superintendentenes gjøren og laden bedre enn ham, og jeg blir gjerne med ham og superintendentene på visitasreise til Telemark og andre steder der folket var tilbøyelige til å holde fast på tradisjonell religiøs praksis. Imsen gir oss viktige fakta og tidligere tolkninger og åpner på den måten veien til et spennende felt der tolkningspotensialet er enda større enn fortellingen han byr på.

Imsen vil gjerne skjelne klart og tydelig mellom teologene/kirkehistorikerne og hans eget laug, historikerne, men gjør samtidig gjeldende at det er plass til alle i utforskingen av reformasjonshistorien, «både historikere og kirkehistorikere, for den saks skyld også til religionshistorikere og folklorister» (s. 16). Boken til Imsen viser både ved sine styrker og sine svakheter behovet for tverrfaglige perspektiver, men også hvor vanskelig det er å skille dem og hvor lett den konfesjonalistiske nissen følger med på lasset. Reformasjonshistorien er sjelden nøytral grunn. Kanskje blir det den viktigste lærdommen for jubileumstalerne og deres tilhørere i 2017?


Sigurd Hareide
er høgskolelektor ved Høgskolen i Sørøst-Norge, der han underviser ved lærerutdanningene og forsker på overgangen fra katolsk til luthersk messefeiring i Norge på femtenhundretallet

Den store filmdebatten – november 2016

januar 11, 2017

Jeg har samlet de ulike hovedinnleggene fra den store filmdebatten i avisen Vårt Land, november 2016. 31. oktober 2016 – samme dag som pave Frans og lederne fra Det lutherske verdensforbund deltok i en felles minnemarkering i forbindelse med at det 31. oktober 2017 er 500 år siden reformasjonens begynnelse – lanserte KFUK/M en gratis animasjonfilm for ungdom om Martin Luther og starten på reformasjonen.

Jeg ble selv oppmerksom på filmen på sosiale medier (Facebook) og reagerte kraftig på den klisjefylte og feilaktige fremstillingen av historiske forhold. Jeg skrev derfor et leserinnlegg til Vårt Land som ble publisert onsdag 9. november og slått opp med førstesideoverskrift i avisen. Siden fulgte ytterligere ni innlegg i avisen fra ulike sider (selv skrev jeg tilsammen tre innlegg i avisen) før KFUK/M konkluderte med at de ville endre filmen. Etter dette kom det ytterligere ett innlegg i avisen som kritiserte KFUK/M for å komme med «et ufint motangrep» mot meg og andre som hadde kritisert filmen i stedet for å takke oss.

Selv skrev jeg to svar på verdidebatt.no til de to siste avisinnleggene i saken, men ba ikke om plass i avisen. Jeg syntes saken hadde vart lenge nok og hadde dessuten oppnådd det viktigste, at filmen ble endret. Jeg er likevel fortsatt forundret over den fullkomne maktarrogansen KFUK/M og Kirkerådet i Den norske kirke har vist overfor meg og andre som offentlig kritiserte filmen. Jeg fikk aldri noe svar fra min motpart på de to siste verdidebattinnleggene. Men filmen ble endret, og barn og unge slipper å se klisjeen fra KFUK/M i reformasjonsåret 2017. I skrivende stund er de tre andre planlagte filmene publisert på KFUK/M sine hjemmesider sammen med et omfattende ressursmateriale, men filmen om avlaten er i skrivende stund fortsatt på «ekstraservice».

Her er innleggene som ble publisert i avisen i kronologisk rekkefølge (i tillegg var det flere andre innlegg og kommentarer i verdidebatt.no):
1. Løgner og klisjeer (9. november) – med følgende forsidetekst:
«Sigurd Hareide om trosopplæring: KFUK/M sprer løgner om Den katolske kirke»

2. Forenklingens kunst (10. november) – svar fra Jan Christian Kielland i KFUK/M med følgende forsidetekst: «Jan Christian Kielland svarer på påstander om løgn: Hva er mot, nåde, god pengebruk og et kristent menneskesyn i dag?»

3. Luther-film med fotnoter (12. november) – svar fra Sigurd Hareide

4. De redde sjelers synsvinkel (15. november) – kronikk av dr. theol. Roger Jensen som har deltatt i animasjonsfilmenes prosjektgruppe som Luther-forsker

5. La den andre definere seg selv! (15. november) – innlegg av Gunnar Haaland, førsteamanuensis i religion, livssyn og etikk ved Høgskolen i Oslo og Akershus

6. Ingen endring, selvfølgelig (17. november) – svar til Gunnar Haaland og undertegnede fra Kristine Aksøy, leder av seksjon for barn, unge og trosopplæring i Kirkerådet [INNLEGGET ER IKKE PUBLISERT ELEKTRONISK – JEG LIMER DET INN TIL SLUTT I DENNE GJENNOMGANGEN SAMMEN MED DE TO NESTE INNLEGGENE SOM KOM SAMME DAG]

7. Det sanne ansikt (17. november) – innlegg av Erik A. Steenhoff, katolsk teologistudent [LENKEN ER TIL KOMMENTAREN HAN FØRST SKREV TIL JENSENS KRONIKK, PUBLISERT I AVISEN I LETT BEARBEIDET FORM – SE AVISSIDEN NEDENFOR]

8. … at dei alle må vere eitt (17. november) – innlegg av Asgeir Remø [LENKEN ER TIL KOMMENTAREN HAN FØRST SKREV TIL JENSENS KRONIKK, PUBLISERT I AVISEN I LETT BEARBEIDET FORM – SE AVISSIDEN NEDENFOR]

9. Barnas synsvinkel (19. november) – svar fra Sigurd Hareide til Roger Jensen (KFUK/M-prosjektgruppen) og Kirkerådets Kristine Aksøy

10. Vanskelig historie (22. november) – Roger Jensens svar til Steenhoff og undertegnede (men ikke Gunnar Haaland!)

11. Etter et basketak (24. november) – Generalsekretær Øystein Magelssen i KFUK/M og prosjektleder Jan Christian Kielland om at KFUK/M likevel vil endre filmen og «gjøre den enda bedre». De eneste navn som nevnes blant kritikerne er Steenhoff og undertegnede. Tredje og siste forsideoppslag i saken, med følgende tekst: «Øystein Magelssen i KFUK-KFUM: Vi lager justert utgave av filmen om Luther»

12. KFUK/Ms tilbaketog (30. november) – lærerutdanningskollega Gunnar Haalands kommentar til KFUK/Ms «ufine motangrep» i deres innlegg 24. november

To avsluttende kommentarer fra undertegnede som jeg ikke ba om spalteplass for i Vårt Land. Kanskje jeg burde gjort det, tausheten fra motparten tatt i betraktning?
a) Fortsatt uøkumeniske? – svar til Magelssen og Kielland

b) Forvrengninger og historieskrivning – svar til Roger Jensens siste innlegg

Det var det hele. Jeg tror kanskje noen andre skal få æren av å kommentere de tre nye filmene og den fornyede filmen når den foreligger, men det er ikke alltid en debatt gir et så konkret resultat som at en film som skulle spres i sosiale medier, på ungdomsklubber og skoler endres. Jeg mener endringen var helt nødvendig og er fornøyd med det resultatet selv om veien dit var unødvendig lang og retretten fra KFUK/M grenseløst kjipt utført.

vl-171116

 

 

 

 

 

”All teologi burde være liturgisk”

januar 18, 2010

Alexander Schmemanns liturgiske teologi og luthersk gudstjenestefornyelse

Artikkel i Dansk Tidsskrift for Teologi og Kirke, 2-2008.
Les hele her (s. 14ff):
http://www.teologi.dk/fileadmin/DTTK/DTTK_2008_02.pdf

Introduksjon/sammendrag: Denne artikkel er delt i to hoveddeler. I den første hoveddelen presenteres den ortodokse teologen Alexander Schmemanns (1921-1983) liturgiske teologi som et teologisk helhetssyn der liturgien som teologiens kilde er teologiens ontologiske forutsetning og hermeneutiske fundament. Schmemanns teologi sees i relasjon til det forrige århundrets liturgiske bevegelse og presenteres som alternativ til nittensekstitallets sekulariseringsteologi. Schmemanns innflytelse på fagfeltet ”liturgisk teologi”og på enkelte nordiske, populærvitenskapelige publikasjoner påpekes. I artikkelens andre hoveddel drøftes det hvilke særskilte utfordringer luthersk teologi og gudstjenestefornyelse står overfor i møte med Schmemanns liturgiske teologi. Det argumenteres for at disse både er prinsipielle og praktisk-liturgiske og at man til tross for en viss praktisk-liturgisk tilnærming til klassisk gudstjenestestruktur i lutherske kirkers liturgireformer, synes å fastholde den lutherske bekjennelsens syn på gudstjenesteordningen som adiaforon. Dermed gjenstår den grunnleggende prinsipielle utfordringen for luthersk teologi og liturgireform i møte med Schmemanns liturgiske teologi og den liturgiske bevegelses teologiske anliggender.