Archive for januar 2021

Helgenkongen St. Olav i TV-serien og kunsten – og i Helligdomsarmens relikvie

januar 27, 2021
Olav NRK

Den aktuelle NRK-serien Olav der Kristofer Hivju og Gry Molvær Hivju gjennom tre episoder jakter på sannheten om Olav den hellige, er godt laget og programlederne spennende reisefølge. I siste episode aktualiseres spørsmålet om den katolske hovedrelikvien fra St. Olav, den såkalte Helligdomsarmen, er en ekte relikvie fra St. Olav eller ei, og vi får både se relikvien og høre ulike vurderinger av ektheten.

Jeg er redd spørsmålet om ekthet ikke kan besvares fullt ut før Hellig-Olavs døde kropp eventuelt blir lokalisert og gravd opp fra kjelleren i Nidarosdomen og enten mangler deler av et bein eller ei. I forbindelse med at jeg for noen år siden anmeldte boken Helgenkongen St. Olav i kunsten, leste jeg Øystein Ekrolls grundige gjennomgang der av de ulike relikviene, inkludert beinet i Helligdomsarmen. Jeg har den største respekt for Ekrolls forskning, men tror som sagt vi ikke kan oppnå sikkerhet verken den ene eller andre veien før resten av kroppen eventuelt hentes frem. I mellomtiden foreslo jeg en salomonisk løsning i min anmeldelse. Kanskje refleksjonen er nyttig nå? Jeg publiserer derfor anmeldelsen fra St. Olav, 4-2016 nedenfor og vil i denne forbindelsen nevne at jeg også har skrevet om en annen påstått relikvie, den såkalte olavssteinen som også omtales i serien med enda mer velbegrunnet tvil om ektheten.

[Bokanmeldelsen nedenfor er publisert i St. Olav, 4-2016 (noen uthevinger etter innledningen i teksten nedenfor)]

Øystein Ekroll (red.): Helgenkongen St. Olav i kunsten
Museumsforlaget, Trondheim 2016

Øystein Ekroll (red.): Helgenkongen St. Olav i kunsten
Museumsforlaget, Trondheim 2016

Ingen annen nordisk helgen har gjennom bilder og kirkededikasjoner nådd så langt ut over landets grenser som St. Olav. Sporene av det eldste kjente olavsbildet fra ca. 1160 på en søyle i Fødselskirken i Betlehem er et sterkt uttrykk for dette.

Men allerede fra 1043 – 13 år etter slaget ved Stiklestad – finnes det bevarte mynter, preget i Danmark med helgenkongens bilde. I boken Helgenkongen St. Olav i kunsten får vi et oppdatert, variert og spennende møte med den kunsthistoriske forskningen omkring St. Olav og alle de ulike kunstneriske sjangrene hans bilde ble uttrykt i.

Tematisk spredning
Artiklene i boken kan grovt sett deles i to: middelalderens olavsbilde og det moderne olavsbildet. Den første kategorien behandles mer utfyllende enn den andre med artikler om Olav i fortellingene (Bjerkestrand), alterbildene (Stang), motivet St. Olavs seilas (Lidén), Christian 1.s reisealter (Lerseth), mynter (Gullbekk), segl og heraldikk (Ekroll). Det moderne olavsbildet behandles kun i to artikler, den ene om «bruk og misbruk av helgenkongens bilde mellom 1920 og 1945» (Alvestad) og den andre om de ortodokse olavsbildene som har blitt laget etter at Hellige Nikolai menighet i Oslo i 1995 søkte sin kirkelige ledelse om tillatelse til å ære Olav som ortodoks helgen (Serck-Hansen). I tillegg bidrar bokens redaktør, Øystein Ekroll, med en nærmest heldekkende gjennomgang av myter og fakta om olavsrelikviene, stedet der olavsbildet og Olav selv møtes – vel å merke om relikvien er ekte.

De ni artiklene om ulike sider ved olavsikonografien er hver for seg glimrende innføringer, men som leser savner jeg en innledningsartikkel som gjør helheten til mer enn summen av delene, og jeg savner en orientering om den opprinnelige kontekst for artiklene, deres proveniens, for å si det med kunsthistorikerne.

Det vil føre for langt å kommentere artiklene hver for seg her. Jeg må nøye meg med å trekke frem aspekter ved tre av artiklene. Jeg fant de to artiklene om de moderne olavsbildene særlig interessante. Det er imidlertid påfallende at bare det ortodokse perspektivet er med i boken og ikke også de katolske olavsbildene fra tiden etter at Kirken vendte tilbake på 1800-tallet. Når den lutherske tilnærmingen til St. Olav skal forklares, vil det katolske nærvær i fortid og samtid alltid være en viktig tolkningsnøkkel. De moderne ortodokse olavsikonene innbyr også til økumenisk ettertanke. Samtidig som ikonmalerne med rette fremhever den udelte kirkes periode (før 1054), kan jeg ikke fri meg fra opplevelsen av at de tidvis gjør det på en lite økumenisk sensitiv måte. Når for eksempel Olav Haraldssons dåp i Rouen fremstilles på en ikon fra 2000-tallet og både presteklær og kirkebygg er klart bysantinskinspirerte og ikke vestkirkelige, har vel ikonmaleren og menigheten gått glipp av en side ved bildets økumeniske potensiale?   

Relikvie
Øystein Ekroll undersøker i den siste artikkelen særlig grundig dagens norske, katolske hovedrelikvie, Helligdomsarmen i St. Olav domkirke. Han konkluderer med at beinet ikke kan knyttes til St. Olav lenger tilbake enn til 1684 og at relikvariet verken ved sin alder eller ikonografi kan knyttes til St. Olav. Han benekter imidlertid ikke at St. Olavs kropp lå i Olavsskrinet ved reformasjonen i 1537 eller at beinet i helligdomsarmen er en ekte relikvie. Det springende punkt i Ekrolls argumentasjon er spørsmålet om St. Olavs kropp kunne deles i mindre biter for å bli relikvier andre steder. Ekroll svarer nei, men gir samtidig eksempler på «oppdeling» av helgener. Hvorfor da utelukke at oppdeling også kan ha skjedd med St. Olavs kropp? Vi vil neppe noen gang kunne bevise at beinet i Helligdomsarmen er Olav Haraldssons bein, men vi vet altså at det er et bein fra 1000-tallet og at det sannsynligvis er en ekte relikvie fra en helgen. Om helgenens kropp først og fremst har del i Kristi kropp, slik Ekroll understreker, lever jeg for min del godt med usikkerheten om hvilke helgenbein vi ærer i St. Olav domkirke. For i helgenene ærer vi Kristus, han som ble født i Betlehem, og der han ble født, henger i alle fall fortsatt bildet av vår egen St. Olav.             

Sigurd Hareide