Archive for juni, 2012

Arnfinn Haram OP in memoriam (1948-2012)

juni 17, 2012

Pater Arnfinn Haram er død. Han syklet inn i evigheten etter å ha feiret messen på festen for Kristi legeme og blod, søndag 10. juni 2012. Budskapet om hans død kom brått og uventet for alle oss som kjente ham på en eller annen måte. Den siste uken har vist oss at det var mange. Selv møtte jeg ham første gang som ung teologistudent på et seminar om tidebønnene, vinteren 1993. For meg var dette et første møte med et nytt og større kirkelig rom enn det jeg til da hadde møtt. I den kristne lagsbevegelsen der jeg var aktivt med under hele ungdomstiden, hadde jeg mange ganger hørt om Salmenes bok som alle kristnes bønnebok, men nå lærte jeg for første gang om dette som en forpliktende og objektiv kirkelig praksis. Kirken har to hovedformer for offentlig bønn – den hellige messen og officiet, tidebønnene – lærte jeg av Arnfinn fem år før han konverterte til Den katolske kirke.

Halvannet år senere, sommeren 1994, bad jeg om å få være utplassert hos prost Haram i Loddefjord da jeg skulle ha praksis i mitt teologistudium. Vi møttes i Trondheim der jeg var med som leder på en pilegrimstur for konfirmanter. På vei fra Trondheim til Bergen i Arnfinns lille hvite Golf gikk praten livlig. Underveis stoppet vi og bad tidebønner i ly av kirkene langs veien. Da vi vel fremme i Bergen skulle gå en liten tur i sentrum på lørdagskvelden, ble vi raskt stanset av noen unge, utenlandske turister som ville ha prestens velsignelse. Arnfinn gikk jo som alltid i sin sorte prestekjole (cassock/soutane), som en gammeldags katolsk landsbyprest, alltid beredt til pastoral tjeneste. Turistene fikk sin velsignelse, og jeg skjønte dette kom til å bli en praksisperiode jeg ville bære med meg resten av livet.

Jeg bodde i prestegården i en måned og fikk ta del i drabantbyprestens daglige liv. Dagen begynte med laudes, morgenbønn, i kirken kl. 08.00. Deretter frokost og åndelig lesning, alene eller i fellesskap. Dagens faste ramme var tidebønnene, som enten ble bedt i kirken eller i hans mobile kapell, Golfen, som ellers også ble brukt til øvelseskjøring for tidligere konfirmanter. Innimellom rakk vi både å begrave rusomsorgen i Bergen og dra på sykebesøk til gamle damer, øve med brudepar («det er lurt å bøye knærne når en skal knele!»), hilse på asylsøkere i mottaket, besøke ulike venner av Arnfinn, meditere over kirkens fremtid i Norge på Lyse kloster og andre historiske steder, samt innlosjere to karer fra Sogn som hadde drukket for mye, mistet båten “heim” og nå verken hadde overnattingssted eller penger. Nå stod de på døra til prosten i Loddefjord som både fikset overnatting i turisthytter på Sotra og kjørte dem til busstasjonen i sentrum neste dag så de kom seg på bussen hjemover.

Arnfinns kirkelige praksis hadde to brennpunkter – alteret i kirken og menneskene han tjente. Det skulle bli veldig mange mennesker etter hvert. Hans kirkelige orienteringspunkt var, allerede mens han virket som luthersk prest, Den katolske kirke, ledet av Peters etterfølger. På kontoret hadde prosten i Loddefjord derfor bilde av pave Johannes Paul II. Selv om jeg selvsagt visste fra før at Den katolske kirke hadde vært kirken i Norge i middelalderen, var det i møte med drabantbyprosten at dette for første gang gikk opp for meg som en eksistensiell sannhet og et savn etter enhet med denne kirken.

Gjennom hele studietiden holdt vi kontakten. Det årlige høydepunktet i det høykirkelige studentmiljøet Arnfinn ble åndelig far til, var Ad fontes-seminarene om høsten. Vi var samlet teologistudenter, prester og fagteologer på ulike prestegårder, og Arnfinn var primus motor både for det liturgiske livet og for turene ut i naturen. “Beina i dørken!” ropte han inn i sovesalen til trøtte teologistudenter og stemte i med irriterende våkne morgensalmer: “Syng i stille morgonstunder!” Deretter dagens første tidebønn og messen, stadig mer lik den katolske messen, selv om presten fortsatt var “luthersk”. Lengselen mot Den katolske kirkes liturgiske fylde var så sterk at selv utenfor dens fulle fellesskap var det vanskelig for ham å holde igjen på slutten.

Våre kirkelige og geografiske veier skiltes noen år. Arnfinn konverterte og dro til Frankrike for å bli dominikaner, mens jeg og familien min dro til Bodø. Da vi i 2002 i St. Eysteins kirke omsider ble opptatt i Den katolske kirkes fulle fellesskap, var den ferske dominikanermunken min fadder. Noen måneder senere var jeg tilstede i hans diakonvielse i Lund i Sverige. Hans tjeneste i Den katolske kirke var i ferd med å begynne for alvor. Jeg hadde trodd og håpet den skulle bli lang, men han fikk bare virke ni år som katolsk prest. Til gjengjeld nådde han så utrolig langt ut i det norske samfunnet og dypt inn i Kirken disse årene, og jeg er sikker på at vi vil merke fruktene av pater Arnfinns lidenskapelige tjeneste i mange år fremover.

Den evige studentprest er død, han som i følge ham selv mentalt hadde stoppet opp på 26-årsalderen – selvsagt en sannhet med store modifikasjoner. Ved et par anledninger de siste årene holdt han et foredrag om John Henry Newman med tittelen “A man for all seasons”. Jeg tenkte alltid at det var Arnfinn selv som var en mann for alle årstider og alle aldre. For meg var han en venn i nøden og en venn i gleden, en prest i nøden og en prest i gleden. Sorgen er stor disse dagene, men gleden over å ha kjent ham er enda større.

Da dominikanerne feiret rekviemmesse for sin prior sist mandag, var det som rørte meg mest ordene som innleder den eukaristiske bønnen: “Løft deres hjerter!” De minner meg så sterkt om Arnfinn, han som løftet våre hjerter til Gud – ved sin væremåte, sin forbønn, ja, ved hele sitt liv. For alt dette vil jeg takke og be:

Herre, gi Arnfinn den evige hvile, og la det evige lys skinne for ham!

Avlsutning av praksis – august 1994

……………………………………………….

To minneord som jeg satte stor pris på den første uken etter pater Arnfinns død:

Paul Otto Brunstads minneord i Vårt Land, tirsdag 12. juni. 2012.

Ståle Johannes Kristiansens minneord på Nettverk for katolsk teologi, fredag 15. juni 2012.

Jeg synes også det har vært fint denne uken å se igjen Arnfinn i NRK-programmet Trygdekontoret, 3. mars 2010: «Tommelen opp for Gud – ein munkerefleks!»
…………
P. Arnfinns blogg – en rik arv av tekster i mange sjangre: http://arnfinnharam.wordpress.com/

Reklamer