Memento mori!

Jeg var på boklansering i Oslo sist torsdag for boken Memento mori. Døden i middelalderens billedverden. Boken er et resultat av det 21. nordiske ikonografiske symposium (2008). Jeg deltok ikke der og har heller ikke rukket å lesee boken enda, men synes prosjektet og det ikonografiske miljøet er spennende for en ritualforsker. Mens «billedboken» tar for seg døden i senmiddelalderen, er temaet for det store dødsprosjektet på Teologisk Fakultet Døden i tidlig protestantisk tradisjon, populært kalt «protestantismens død» blant venner 😉

For seks år siden skrev jeg en kronikk til Vårt Land (7. november 2005) om katolske og lutherske dødsritualer. Jeg benytter anledningen til å resirkulere den:

Katolske og lutherske gravferdsskikker

I en bredt anlagt reportasje i Vårt Land lørdag 15. oktober (2005) (Hovedsaken) får vi et spennende innsyn i de lokale gravferdsskikker på
Møsstrond i Vest-Telemark, skikker som i følge en lokal kirkehistoriker har ”røtter tilbake i katolsk tid”. Reportasjen aktualiserer spørsmålet om hva som er katolske og hva som er lutherske gravferdsskikker, og hva som egentlig er forskjellen på katolsk og luthersk ”begravelsesteologi” når det kommer til stykket.

Nå er det ingen grunn til å betvile at gravferdsskikkene på Møsstrond har røtter tilbake til katolsk tid, selv om det knapt er noe område av kirkelivet der forandringene som følge av reformasjonen var mer drastiske enn i forbindelse med død og begravelse. Reformasjonens program var forenkling og konsentrasjon, både når det gjaldt troslæren og den rituelle praksis. Det man oppfattet som overdrivelser og ”utvekster” i forhold til det man mente var den opprinnelige kristne tradisjon, måtte renses bort. Ikke minst når det gjaldt skikkene omkring død og begravelse var behovet for reformer stort i følge reformatorene.

Senmiddelalderens kristendom er av enkelte forskere blitt beskrevet som ”en kult utført av de levende til beste for de døde” (Galpern).
Allerede før døden inntraff var den døende omkranset av Kirkens forbønn og sakramenter med skriftemålet, sykesalvingen og den siste nattverden, ”vandringsbrødet”. Etter døden begynte officiet (tidebønnene) for den døde med vigilen, bønnevaken. Senere fulgte requiemmessen og begravelsen med bønn om at Gud måtte fullende den gjerning Han hadde påbegynt i dåpen og føre den avdøde helt frem til himmelens herlighet. Før den døde kom så langt, måtte man imidlertid belage seg på en tid i skjærsilden, renselsesstedet, kort eller lenge, alt etter i hvilken grad Guds nåde hadde lykkes med å hellige den troendes liv. På den sjuende og trettiende dagen etter dødsfallet, samt på årsdagen mintes man den døde, helst ved å lese messen, men også på mange andre måter kunne man be for den døde og holde minnet om vedkommende levende. Akkurat som de fattige var avhengige av samfunnets hjelp, mente man at de avdøde sjeler trengte hjelp fra ”de helliges samfunn” på det siste veistykket mot foreningen med Gud.

Middelalderens skikker og ritualer i forbindelse med død og begravelse var en videreutvikling av oldkirkens ritualer. Gjennom sine
begravelsesritualer forkynte Kirken troen på Kristi oppstandelse og det evige liv og at døden som følge av dette derfor ikke lenger satte noe endelig skille i Kirkens fellesskap. Dette var selvfølgelig grunnlaget også for middelalderens begravelsesritualer, men i tråd med jødisk praksis hadde de kristne allerede i tidlig oldkirkelig tid bedt for sine avdødes evige salighet. Etter hvert som læren om purgatoriet, renselsestilstanden etter døden, ble mer utviklet, ble forbønnene for den døde også mer vektlagt i ritualene, og ikke minst i den folkelige oppfatningen av dem.

Martin Luther lagde flere forslag til ritualer for dåp, nattverd og vigsel, men aldri noe forslag til begravelsesrituale. Han mente imidlertid at middelalderens ”dødskult” hadde utartet, selv om han likevel ikke hadde noe imot at man ba for de døde, bare man ikke overdrev. Uten et
ritualforslag fra lærefaderen ble resultatet i de lutherske nasjonalkirkene som vokste frem et stort antall ulike begravelsesritualer. Felles for dem alle var likevel en sterk forenkling av middelalderens omfattende kirkelige tradisjoner i forbindelse med død og begravelse.

I den danske Kirkeordinansen fra 1542, ”kirkeordningen” som i første omgang skulle gjelde for både Danmark og Norge, beskrives den
lutherske begravelsen i avsnittet ”Huorledes man skal jorde Liig”. Her blir prestens medvirkning gjort til en frivillig sak, og om han medvirker skal han når graven er kastet igjen ”giøre en Formaning af Sanct Pouel eller noget andet Sted i Schriften” før alle til slutt faller på kne og ber Fadervår, akkurat slik begravelsene på Møsstrond avsluttes i dag, bortsett fra at ”formaningen” fra Bibelen etter hvert er flyttet innendørs og blitt en del av et lengre rituale. I byene kunne skolens kor medvirke med salmesang. Nestor i norsk liturgihistorie, professor Helge Fæhn oppsummerer utviklingen fra katolsk til luthersk begravelse slik i sin svært detaljrike bok Gudstjenestelivet i Den norske kirke (s. 148): ”Middelalderkirkens bønner og messer for den døde var i ordinansen redusert til skolekorets salmesang i byene og at presten kunne holde
en tale til de levende. Større kunne forandringen neppe ha vært.”

Reformasjonens begravelsesritualer var den store reduksjonen i forhold til de katolske ritualene. Det ble nok opplevd av folket som om den
kristne begravelsen var avskaffet, men avviklingen av de gamle ritualene skjedde etter alt å dømme over lang tid, og folket overtok selv mange av skikkene som før var knyttet til prestens tjeneste og omformet dem. Et eksempel på dette er hvordan det i tomrommet etter den gamle bønnevaken for avdødes salighet utviklet seg rene fyllefester på 1600- og 1700-tallet. Maleren Nikolai Astrup (1880-1928) har på mesterlig vis foreviget denne skikken med sitt bilde Likdansen i Jølster.

Det var først på slutten av 1800-tallet den statskirkelige begravelse kom inn i fastere former og ikke bare rikfolkene fikk innendørs ”likprekener”. Dagens gravferdsordning i Den norske kirke med et fast rituale i kirken skriver seg fra den store liturgirevisjonen på slutten av 1800-tallet som endte med Alterboken av 1920 og i grove trekk ble videreført i liturgireformen på 1970-tallet. Med den siste gravferdsordningen, vedtatt som supplerende alternativ i 2002 med hjemmel for bruk fra 1. mars 2003 for de menigheter som gjør vedtak om det, har Den norske kirke gått et skritt lenger i retning av en gudstjenestlig avslutning på et kristent menneskes liv etter mønster fra oldkirken og middelalderen. Fortsatt er man forsiktig med å be for de døde, men man var ”farlig” nær å gjøre det med det nye ritualets vektlegging av begravelsen som en overgivelse av den døde i Guds hender. I høringsforslaget fra Nemd for gudstjenesteliv gikk man så langt at man i en av overgivelsesbønnene som kunne bes etter prekenen ba direkte for avdøde (Den første av tre ferdigformulerte overgivelsesbønner). I det vedtatte ritualet ble imidlertid overgivelsesmotivet sterkt nedtonet i disse bønnene, kun én av de nå fem ferdigformulerte bønnene har beholdt det. I tillegg er forbønnen for den døde nå helt fjernet. Sammenlikner man det nye ritualet med tilsvarende ritualer fra andre protestantiske folkekirker som Svenska kyrkan eller Den anglikanske kirke, finner man at begge har gått tilbake til den gamle kristne praksis med anledning til å be for de døde.

Nordmenn flest har ikke lenger et forhold til katolske begravelsesritualer. Mange tror trolig at requiem er navnet på et etterbarberingsvann eller noe i den duren, mens de mer avanserte ”vet” at det er et kjent musikkstykke av Mozart. Da paven døde tidligere i år, fulgte mange med på requiemmessen fra Roma direkte på TV. Den lutherske presten Kjell Magne Bondevik representerte folk og fedreland ved personlig tilstedeværelse og sa det slik etter messen, i følge TV 2 Nettavisen: ”Dette var en katolsk messe med islett av en begravelse.” NRKs
ekspertkommentator, pater Kjell Arild Pollestad, lot ikke en eneste anledning gå fra seg til å fortelle oss som ikke var tilstede ”live” at dette var den katolske begravelsesmessen slik den forrettes over alt og til alle tider, om enn de ytre omstendigheter varierer noe. Og pateren har selvsagt rett, requiemmessen er messen slik katolikker kjenner den og elsker den, bare med et ”islett av en begravelse”, som statsministeren sa det.

Etter at reformasjonen avskaffet requiemmessen i de lutherske kirkene, har gravferden i Den norske kirke utviklet seg fra å være en frivillig sak ved graven til å bli en ”kirkelig handling av gudstjenestlig karakter” som det heter i forordet til dagens ordning. I mellomtiden har Den katolske kirke, tross alle endringer i begravelsens skikk og bruk der i gården også, feiret sine requiemmesser med bønn for sine døde og med mer eller mindre islett av begravelse forkynt ”Herrens død, inntil han kommer”, slik Kirken i følge Paulus alltid gjør når den feirer den hellige nattverd (1 Kor 11, 26).

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: