Archive for juli, 2010

”En gammel stavkirke forteller sin historie”

juli 12, 2010

 Sommeren er tid for stavkirkebesøk på reiser i Norge. Jeg bringer derfor en bokanmeldelse jeg skrev for tidsskriftet St. Olav i fjor (Nr. 5 & 6 – 2009. Årg. 121) med anmeldelse av en utmerket stavkirkebok:

Øystein Morten (ill. Anders Kvåle Rue): Stavkyrkja i Eidsborg. Ein biografi.

Scandinavian Academic Press/Spartacus forlag 2008

Da jeg gikk på barneskolen, var min favorittsjanger innen stilskriving oppgaver av typen ”En gammel landevei forteller sin historie”. Øystein Mortens bok om Eidsborg stavkirke gir meg sterke assosiasjoner til min fordums favorittsjanger. For bokprosjektet hans er intet mindre enn å skrive en biografi over denne konkrete stavkirkens liv, helt fra Hamarbiskopen vigslet den en gang i andre halvdel av 1200-tallet til de siste restaureringer av bygningen og av gamle katolske skikker på 2000-tallet. Ved hjelp av dette biografiske fortellergrepet lykkes Morten med å gjøre boken om en liten stavkirke i en liten bygd i et hjørne av Telemark til noe mer enn boken om Eidsborg stavkirke. Dette er norsk kirke- og kulturhistorie fortalt gjennom én kirkes historie.

Biografien om Eidsborg stavkirke er en uvanlig kirkebok, både ved sitt fortellergrep, ved sin grundighet og sitt ”utstyr”. Religionshistorikeren Øystein Morten har brukt fire år på å granske kildene til stavkirken, og den interesserte leser kan følge kildene gjennom 526 til dels omfattende sluttnoter. Den litt mindre interesserte leser – eller den leseren som er interessert i andre ting enn å finne ut hvor forfatteren har opplysningene sine fra – kan kose seg over den gode fortellingstråden, de mange småfortellingene underveis, fotografiene og illustrasjonene. Illustratøren Anders Kvåle Rues fargerike tegninger av kirkens eksteriør og interiør fra forskjellige epoker, samt mange andre illustrasjoner, fortjener å nevnes spesielt. Dette løfter boken og hjelper på innlevelsen i tidsperiodene som skildres i teksten.

Gjennom hele boken er Øystein Mortens religionshistoriske grep om stoffet sikkert og godt. For en katolsk leser er selvsagt overgangen fra katolsk middelalder til den lutherske reformasjonen særlig interessant. Også her er Morten stort sett en solid veileder. Han gir treffende karakteristikker av den religiøse mentalitet før og etter reformasjonen, uten å gå dypere inn i de teologiske spissfindighetene enn nødvendig når det er folkets forhold til sitt gudshus som skal skildres. Likevel faller han av og til for fristelsen til å overdrive kontrasten mellom katolsk og luthersk tid i fortellingsfremdriften. Den sedvanlige prekestolklisjeen er her klassisk, kjent fra utallige kirkebrosjyrer og kirkehistoriske fremstillinger. Når fortellingen om kirkens første (kjente) prekestol skal fortelles og helgenstatuen blir til prekestol, vektlegges kontrasten mellom den katolske og den lutherske messen slik at leseren får inntrykk av at presten verken prekte eller drev katekismeopplæring i den katolske messen. Messen tok bare ”om lag en halv time” heter det hos Morten, med solide, men gamle sekundærkilder som belegg.

Til Mortens forsvar skal det nevnes at han tidligere i boken gir en fin gjennomgang av den katolske messen. Der nevner han prekenen (men ikke katekismeopplæringen) og lar tidsangivelsen for messen strekke seg til 45 minutter. Nyere studier av messen i senmiddelalderen kunne gitt ham spennende perspektiver på bruken av kirkerommet før og etter reformasjonen. I en bok så full med kildehenvisninger kan jeg ellers ikke dy meg for å etterlyse en henvisning til Missale Nidrosiense fra 1519, messeboken for Nidaros-provinsen og Norges første trykte bok. På grunn av den er det slett ikke sikkert at prestene bare brukte ”gamle pergament” eller ”handskrivne bøker” når de katolske tekstene lød etter innføringen av reformasjonen. Innvendingene overfor er likevel bare pirk i bokens store sammenheng der detaljene, oversikten og det gode fortellergrepet på rikt ”Telemarks-nynorsk” preger hovedinntrykket.  

Et sentralt motiv i fortellingen om Eidsborg stavkirke er forholdet til statuen av St. Nikolas av Myra, eller St. Nikuls som han kalles lokalt i Eidsborg. Nikuls-statuen er trolig like gammel som stavkirken selv. På St. Hansaften (Jonsok) ble helgenfiguren båret i prosesjon til et vann i nærheten. Der ble væske fra Nikuls overført til vannet, og deretter ble han båret tre ganger rundt vannet, alt ledsaget av bønner og sang. Etter reformasjonen ble tradisjonene videreført av lekfolket, trolig langt opp på 1700-tallet. Morten plasserer den lokale tradisjonen inn i en større religionshistorisk kontekst der gamle katolske skikker ofte ble ivaretatt lenge etter reformasjonen på små kirkesteder uten fast prest. Etter drøye fem hundre år i kirken, ble Nikuls kastet ut i forbindelse med en ombygging av koret mellom 1826-29. Men etter å ha slengt rundt i svalgangen noen år, fikk St. Nikuls i 1836 skyss til Oslo på sleden til en nyvalgt stortingsmann. Slik havnet statuen i den nyopprettede Oldsaksamlingen, og der er den fortsatt.

Fortellingen om St. Nikuls er likevel ikke over med dette. For i 1964 betalte menighetsrådet for en kopi av Nikuls, og dermed var han tilbake i kirken, Men hva skal man bruke en katolsk helgenstatue til i en stavkirke i dag? I 2003 samarbeider den lutherske prosten med museet som ligger ved kirken om å gjennomføre det gamle jonsokritualet igjen, etter luthersk messe og middelalderkonsert i kirken. Ritualet gjennomføres som et skuespill tre år på rad. Likevel blir det strid i lokalavisen, og når prosten får ny stilling et annet sted, ønsker ikke menighetsrådet å videreføre tradisjonen. Men så, i 2006, inviterer museet dominikanerpater Arnfinn Haram til å feire den første katolske messen i kirken på 469 år. Etter messe og vesper i kirken, gjennomføres jonsokritualet – denne gangen ikke som skuespill, men som katolsk prosesjon. Året etter nekter den nye prosten og menighetsrådet museet å ta ut statuen når de vil gjenta ritualet i samarbeid med pateren.

På 1700-tallet ble stavkirkene omtalt som ”gamle munkekirker” som derfor helst burde rives. I det neste århundret ”oppdaget” man stavkirkene, og flere av dem ble etter hvert museer. Den moderne munkens møte med stavkirken og prosten på 2000-tallet reiser spørsmål ved stavkirkenes funksjon i dag: Når katolske ritualer gjennomføres i gamle katolske kirker, tilspisses konflikten mellom kirken som museumsgjenstand og arena for kristen tro. Det er ironisk at det var statskirkens representanter som måtte fastholde Nikuls karakter av museumsgjenstand i møte med munken og museet. Men i et historisk perspektiv er den lutherske reformasjonen tross all kontinuitet et første steg på veien mot stavkirkenes sekularisering.

Øystein Mortens grundige og reflekterte gjennomgang av Nikuls-tradisjonen i Eidsborg er alene grunn nok til å lese boken. Når en gammel stavkirke forteller sin historie, er det mer enn stavkirkens historie som fortelles. Både de små historiene om Nikuls, om presteenker og om mye annet, og den store, norske religionshistorien gir all grunn til å anbefale boken og ønske forfatteren lykke til med nye prosjekter.

Sigurd Hareide