Archive for mars, 2010

Alternativ engleskole

mars 21, 2010

10.-12. mai deltar jeg på «den alternative engleskolen» til Institutt for sjelesorg og Areopagos. Jeg skal holde et foredrag med tittelen «Med engler og erkeengler… – et katolsk perspektiv.» Se de andre foredragstitlene og programmet her: http://www.sjelesorg.no/Brosjyre%20Engler%20i%20kirken%20og%20i%20nyåndeligheten%202010.pdf

Siden vi i dag går inn i pasjonstiden, de to siste ukene før påske, passer det med en englebildeillustrasjon fra Englebroen i Roma der alle englene bærer redskap fra Kristi lidelse, her eddiksvampen:

Fortsatt ad orientem i Den norske kirke

mars 10, 2010

Min Vårt Land-kronikk om bønneretningen i messen fra 1. september 2008 ble trykket med ny ingress og underoverskrifter i det siste nummeret av «gamle» St. Olav tidsskrift (Nr. 5 & 6 – 2009. Årg. 121). Jeg synes selv en kronikk er mer lettlest og oversiktlig med underoverskrifter og var glad for å få belyst saken i et katolsk tidskskrift siden mange katolikker fortsatt tror versus populum-feiring er foreskrevet av (et eller) Annet  😉 Vatikankonsil og i tråd med oldkirkelig praksis.  Jeg gjengir derfor St. Olav-versjonen nedenfor.

Det er ellers verdt å nevne at Den norske kirke i sin pågående liturgireform ganske drastisk har endret syn på bønneretningen i gudstjenesten. Jeg gjengir derfor aller først et utklipp fra saksfremlegget til Kirkerådets møte 11.-13. mars 2010 der liturgireformen er et viktig tema:

Saksdokument KR (Kirkerådet) 11/10 – Gudstjenestereformen – hovedgudstjenesten:(http://www.kirken.no/?event=downloadFile&FamID=112581)

6. Hovedtrekk i det fremlagte, reviderte forslaget
O. Versus populum eller ad orientem?
I spørsmålet om liturgen i nattverdbønnen bør stå bak alteret og vende seg mot folket (versus populum), eller stå foran alteret og vende seg mot øst (lat. ad orientem), foreslås at disse to bønneretningene i utgangspunktet betraktes som likeverdige liturgiske former. Den klare prioritering av versus populum som preget Forslaget, vil derfor bli nyansert, ut fra ønsket om å ivareta både hensynet til det enkelte kirkeroms karakter og hensynet til det verdifulle ved den tradisjonsrike øst-orienteringen, som fortsatt ivaretas i våre gravskikker.

Det kan i denne sammenheng vises til Forslagets vedlegg til høringsbrev om gamle kirkerom (Gamle kirkerom for ny liturgi. En utredning om det nye liturgiforslagets konsekvenser for kirkerommene), et dokument som ble utarbeidet av NFG og Riksantikvaren i fellesskap. Her nevnes muligheten til en annen og alternativ måte å feire gudstjeneste på enn å innføre et fremskutt alter, slik mange prøvemenigheter har gjort. I en kirke med lang avstand fra menigheten opp til alteret, kan det ”være naturlig å anvende lesepult som det sentrale sted for ledelse av gudstjenesten. I så fall vil liturg bare forrette selve nattverdbønnen fra alteret,” heter det i dette dokument (side 10).

Det legges også til grunn at det kun skal være ett alter som er i bruk i gudstjenesten, for å uttrykke alteret som Kristussymbol og som et fokusert sted i kirkerommet og gudstjenesten. Dette betyr at en rekke menigheter bør velge mellom enten
1. å bruke hovedalteret, i alle fall under nattverdbønnen, uten noe fremskutt nattverdbord – eller

2. å sette inn et fremskutt alter, men da uten å anvende hovedalteret og tilhørende alterring i gudstjenestefeiringen.
Liturgen bør heller ikke stå plassert ved alteret under praktisk talt hele gudstjenesten, noe 1977-liturgien også ville bort fra.

De fleste henvisningene til det sted i rommet hvor de ulike gudstjenesteledd kan skje fra,er nå flyttet fra rubrikkene i selve ordningen, og skal drøftes i en egen veiledningsdel. Dermed åpnes det opp for å ta større hensyn til de mulighetene som ulike kirkebygg gir, noe som også var et viktig anliggende for NFG.

HER FØLGER KRONIKKEN MIN I «ST. OLAV-VERSJONEN»:

Med ryggen mot menigheten?
Av Sigurd Hareide

I Den norske kirke pågår det for tiden en omfattende liturgireform. I den forbindelse er det foreslått at alle kirkerom skal få ”frittstående alter” slik at presten kan forrette nattverden vendt mot menigheten, slik katolikker av romersk ritus er blitt vandt til siden liturgireformen etter 2. Vatikankonsil. Mange katolikker vil nok ønske lutheranerne velkommen etter med denne endringen, men går man dokumentene fra konsilet etter i sømmene, finner man intet der om at alteret eller bønneretningen i messen skulle endres. Endringen av alteret falt sammen med andre viktige endringer etter konsilet (særlig muligheten for mer folkespråk) og blandes ofte sammen med disse. Men både av historiske og teologiske årsaker bør trolig heller katolikkene lære av lutheranernes tradisjon denne gangen. Følgende kronikk ble publisert i avisen Vårt Land den dagen høringen startet for Den norske kirkes liturgireform:

I dag starter høringen for utkast til ny hovedgudstjeneste for Den norske kirke. En av de største endringene er forslaget om ”gjennomført bruk av frittstående alter” slik at presten kan forrette nattverden vendt mot menigheten (latin: versus populum, mot folket) i alle kirkerom. I eldre kirker skal dette skje enten ved at det veggfaste alteret flyttes frem mot menigheten eller ved at et nytt alterbord settes inn i tillegg til det gamle alteret. Ominnredningen begrunnes med at den skal ”styrke menigheten som fellesskap og aktivt handlende forsamling.” For å fremme den nye praksisen, er liturgens tradisjonelle vending mot alteret i øst blitt beskrevet som ”å stå med ryggen mot menigheten.”

Drøye førti år etter at denne endringen av kirkerommet og liturgien ble gjennomført nesten over alt i Den katolske kirke under henvisning til 2. Vatikankonsils prinsipp om lekfolkets aktive deltagelse i liturgien, pågår det for tiden en spennende debatt om bønneretningen i messen, ledet an av ingen ringere enn pave Benedikt XVI. Kanskje kan denne debatten bidra til en mer nyansert samtale og praksis også i Den norske kirke, enn ”ryggen-mot-menigheten-retorikken” så langt bærer bud om?

 Å være vendt mot Kristus sammen
Til tross for at feiring av messen versus populum har blitt offisielt oppmuntret av Vatikanets sakraments- og gudstjenestekongregasjon siden 1964, forutsatte rettledningen underveis i den nye messeboken fra 1970 at prestens normale bønneretning var vendt mot alteret. Dette er likevel blitt en sjeldenhet, og for mange er feiringen vendt mot folket blitt et symbol for liturgireformen med dialog mellom prest og lekfolk på folkespråket. Allerede på 1960-tallet fantes det imidlertid teologer som fullt ut identifiserte seg med konsilets idealer samtidig som de var kritiske til den universelle utbredelsen av versus populum-feiringen og de ofte brutale kirkeombyggingene. Den i ettertid mest kjente er professor Joseph Ratzinger, dagens pave. Under et foredrag i Tyskland i 1966 stilte han spørsmål ved den nye måten å feire messen på: ”Må enhver messe … bli feiret vendt mot folket? Er det så absolutt nødvendig å kunne se presten i ansiktet, eller kunne det ikke ofte være svært gagnlig å reflektere over at han også er en kristen, og at han har all grunn til å vende seg til Gud sammen med alle sine medkristne i menigheten og sammen med dem si ’Fader vår’?”

I Joseph Ratzingers senere kritikk av versus populum-feiringen påpeker han at det ikke bare er presten som kommer uforholdsmessig mye i fokus, men også menigheten selv. Den blir en krets ”som er lukket i seg selv … ikke lenger rettet fremover og brutt lengst fremme”, skriver han i boken Liturgiens ånd fra år 2000 og fortsetter: ”Den felles vending mot øst var ikke ’feiring mot veggen’, og betydde ikke at presten ’vendte ryggen til folket’: Så viktig ble han slett ikke oppfattet. Slik man i synagogen så i fellesskap mot Jerusalem, slik ser man her i fellesskap ’mot Herren’.” Å feire nattverden vendt mot øst er uttrykk for at menighet og prest sammen er ”et vandrende Guds folk i oppbrudd mot øst, mot den kommende Kristus, som går oss i møte.”

Liturgiens kosmiske dimensjon
Vendingen mot øst svarer i følge kardinal Ratzinger til nattverdens ”eksplosive trinitariske dynamikk”. Gjennom feiringen av nattverden bringes liturg og menighet ut over seg selv og sin lukkede krets til Faderen, ved Sønnen, forsamlet i Den Hellige Ånd. Dette trinitariske mønsteret kjennetegner også de klassiske nattverdbønnene som Den norske kirke et stykke på vei restaurerer i forslaget til ny nattverdliturgi. Når nattverden forrettes vendt mot øst, bringes både fremtiden i Guds rike og hele skaperverket inn i menighetens feiring. Det er derfor i følge Ratzinger paradoksalt at man i en tid hvor man gjenoppdager skaperverkets betydning, samtidig avsvekker betydningen av at kirkebygget står midt i kosmos, vendt mot øst, og på den måten ”inviterer solen til å være et tegn for menigheten på lovsangen til Gud og Kristi mysterium.”

Denne bevisstheten om liturgiens kosmiske dimensjon er også typisk for de ortodokse kirkenes gudstjenestefeiring hvor tanken om feiring vendt mot folket er fullstendig fremmed. Innad i Den katolske kirke har det i tråd med dette blitt advart mot at versus populum-feiringen skal spre seg til de katolske kirker med østlig gudstjenesteordning. I stedet skal tradisjonen med å vende seg i bønn mot øst ”ivaretas som et sant uttrykk for den østlige liturgiske spiritualitet”, heter det i et skriv fra 1996 fra Vatikanets kongregasjon for østkirkene. 

Versus populum og ordets liturgi
I argumentasjonen for å feire messen vendt mot folket har det ofte blitt fokusert på betydningen for nattverdfeiringen. I en bok om liturgi og arkitektur fra 1967 hevdet imidlertid Louis Bouyer, en av de første talsmennene i Frankrike for versus populum-feiringen, at det ikke var messens nattverddel som var den viktigste årsaken til at den liturgiske bevegelse helt fra 1920-tallet promoterte og praktiserte skikken. I den gamle messeboken krevde nemlig forskriftene at tekstlesningene i en enkel messe uten diakon og subdiakon skulle skje fra en bok som lå på alteret, det ville vanligvis si; vendt fra folket. Men ved å feire hele messen vendt mot folket – slik den gamle messeboken faktisk gav anledning til pga. de romerske basilikaene (Peterskirken o.a.) som i motsetning til de fleste andre kirker ikke var vendt mot øst – kunne tekstlesningene tydeligere fremstå som tiltale til folket samtidig som man leste fra boken som lå på alteret slik det var foreskrevet. Etter 2. Vatikankonsil skulle lesningene skje fra en lesepult, og dermed var i følge Bouyer det viktigste argumentet for den moderne versus populum-feiringen borte.

Denne begrunnelsen for feiring av messen vendt mot folket er interessant med tanke på de foreslåtte endringer i Den norske kirkes liturgiske praksis. For helt siden reformasjonen på 1500-tallet har nettopp tekstlesningene i den lutherske liturgien blitt lest vendt mot folket. I en bok fra 1981 uttrykte kardinal Ratzinger at det alltid imponerte ham hvordan ”våre protestantiske brødre i omformingen av middelalderens liturgiske former har fått til en ekte balanse” mellom på den ene side fellesskapets relasjon til gudstjenestelederen og på den annen side deres felles bønneretning vendt mot korset og alteret i øst. Dette bør vi ”virkelig prøve å lære av”, skriver han, og foreslår en tilsvarende skjelning i den katolske liturgien mellom bønn og tekstlesning.

Konkret har Ratzinger argumentert for at ordets liturgi skal forrettes vendt mot folket, mens nattverdens liturgi burde forrettes slik at liturg og menighet sammen vender seg i bønn mot alteret. Det vakte en viss oppsikt da pave Benedikt i januar i år forrettet messen slik i Det sixtinske kapell. I stedet for å bruke det lille frittstående alteret som har vært satt inn tidligere, ledet han ordets liturgi fra sin stol med tekstlesningene lest fra lesepulten vendt mot folket, mens han under nattverdens liturgi forrettet vendt mot det gamle, veggfaste høyalteret.

Alterkorset – det ”indre troens øst”
Vanligvis har pave Benedikt likevel valgt en mellomløsning i forhold til idealet om felles bønneretning. Ved å plassere alterkorset – som ofte har vært satt til side de siste tiårene – midt på alteret igjen, får prest og menighet et felles referansepunkt uten at nye ombygginger er nødvendig. I oldkirken var retningen mot øst blitt forbundet med korset, ”Menneskesønnens tegn”, som forkynner Kristi gjenkomst, og som gjerne var avbildet på veggen helt øst i kirkerommet. Derfor kan alterkorset i følge Ratzinger ”tjene som et indre troens øst”. Slik understrekes det at messens indre retning alltid er til Faderen, ved Sønnen, uansett feiringens ytre retning. 

Når Den norske kirke fremover skal vurdere om middelalderkirkene og andre gamle kirker skal ombygges, håper jeg gudstjenestereformens prinsipp om lokal tilpasning gjøres gjeldende. Det vil være et godt økumenisk bidrag om Den norske kirke i alle fall i disse kirkene fortsatt bevarer feiringen av gudstjenesten vendt mot folket under ordets liturgi og vendt mot øst under nattverdens liturgi slik det har vært siden reformasjonstiden.