Sognets stavkirke – Norges sydligste

(Del 6 i serien Katolske kirker i St. Olav sogn. Publisert i St. Olav. Katolsk Informasjonsblad for Tønsberg og Omegn, nr. 4 – 2008)
Av Sigurd Hareide

Våre norske stavkirker er en unik arv fra middelalderens katolske Norge. På verdensbasis finnes det kun 30 bevarte stavkirker fra middelalderen, romslig regnet. 28 av dem er i Norge, én ble på 1840-tallet importert fra Norge til Karpacz i dagens Polen, og én er bevart i Sverige. Vi i St. Olav menighet er derfor privilegerte når vi har ”vår egen” stavkirke i sognet, Høyjord stavkirke i Andebu.

Et byggesett i tre
Hvis man hadde kommet forbi Høyjord kirke for hundre år siden, ville man neppe lagt særlig merke til kirken der den stod ”bordkledd og pietistisk hvitmalt” som Eva Valebrokk og Thomas Thiis-Evensen sier det i sin bok om stavkirkene. Men under bordkledningen kom det i 1904 en stavkirke til syne i forbindelse med en oppmåling Riksantikvaren foretok. Først i 1948 kom restaureringen i gang, og den var så omfattende at den har blitt omtalt som en ombygging. Under restaureringen, som varte til 1953, ble kirken klassifisert som en av tre gjenværende midtmastkirker i Norge, men det er usikkert om dette er den opprinnelige bygningsløsningen. I en kirketaksering fra 1689 omtales en mast til tårnet ”24 alen lang” (dvs. ca. 15 meter), og blant annet i tråd med dette fikk kirken en lang mast midt i kirkerommet under restaureringen. De andre to midtmastkirkene er kirkene i Nore og i Uvdal i ”stavkirkedalen” Numedal.

Man regner ellers med tre andre kategorier stavkirke utenom midtmasttypen; enkle stavkirker, Møre-kirker og midtromskirker. Stavkirkene har navn etter ordet stav, det gammelnorske ordet for en stolpe. Et stavbygg er i prinsippet et rammebygg av vannrette og loddrette elementer plassert på steinfyllinger oppå bakken. Denne konstruksjonen har vist seg å være svært holdbar, og det skyldes særlig to forhold: For det første den luftige steinmuren som hevet bygningen opp fra bakken. I eldre trekirker var stolpene/stavene og veggplankene gravd rett ned i jorda. Det er ikke vanskelig å forestille seg hvor lite holdbart det var! Det andre forholdet som bidro til holdbarheten, var måten man sammenføyde stolper, bord og avstivere på. Man brukte aldri spiker eller lim for å holde bygningen sammen, og dermed var konstruksjonen fullt bevegelig alt etter tørt og fuktig vær, vindstille eller storm.

Lorentz Dietrichson, Norges første professor i kunsthistorie og forfatter av det første større arbeidet om stavkirkene fra 1892, beskrev på mesterlig vis stavkirkens bevegelighet: ”Men ud paa Formiddagen slog Veiret om, og pludselig rasede en hel Storm udenfor. Det knagede i den gamle Kirkes Vægge, som om de skulde styrte sammen, det var som om hvert enkelt av de sammenfalsede planker i Stavverket vilde slide sig ud af sitt Leie, bryde sin faste ramme af Stolper og Sviller og begrave alt under de vaklende Søiler … men efterhaanden kom den knagende lyd stødvis, ble taktfast … skjønt Stormen snarere steg end tog af, hørtes der snart neppe en Lyd i Kirkevæggen, det hele Byggverk havde satt sig og stod nu fast og herdet midt i Stormen.” Slik har stavkirken, dette byggesettet i tre, kunnet bli stående gjennom århundrene.

Dagens bevarte stavkirker utgjør likevel bare ca. 3 prosent av et minimumsanslag for antallet stavkirker rundt 1350. Til sammenligning er omtrent halvparten av middelalderens 300 steinkirker i større eller mindre grad bevart. Trolig var det kort før Svartedauden ca. 1000 stavkirker i Norge. Tre hundre år senere, i 1650, var omkring 270 tilbake, og i løpet av de neste hundre år ble antallet halvert. De fleste ble revet, andre brant ned, mens atter andre ble tatt av ras eller blåste ned. Da kirkeloven av 1851 krevde at Statens kirker skulle ha plass til tre tideler av menigheten, var det ca. 60 stavkirker tilbake. Loven er blitt karakterisert som ”en dødsdom over stavkirkene”, og de neste tretti årene forsvant halvparten av de gjenstående kirkene. Ikke minst takket være Fortidsminneforeningen, stiftet på initiativ av maleren Johan Christian Dahl i 1844, ble det etter hvert en økende erkjennelse av betydningen av bevaring fremfor riving. I dag står ”stavkirkenes dronning”, Urnes stavkirke i Sogn og Fjordane, på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder sammen med Den kinesiske mur og Kheopspyramiden, og få er vel lenger i tvil om betydningen av å bevare disse unike kirkebyggene.

Norges sydligste stavkirke
Høyjord stavkirke skiller seg ut, ikke bare ved å tilhøre en sjelden type stavkirker, men også ved sin beliggenhet. Den er Norges sydligste stavkirke og den eneste bevarte stavkirke på Østlandets flatbygder, unntaket som bekrefter regelen om at stavkirkene kun er bevart i innlandsdalene og de indre fjordstrøk i Sør-Norge. Høyjord stavkirke skiller seg dessuten ut som stavkirke i Vestfold, steinkirkefylket fremfor noen. Og som om ikke dette var nok, er det i kirken også bevart en forgylt vindfløy datert til 1250 som har hengt på toppen av kirkespiret. Høyjordvindfløyen er én av åtte slike som er bevart i Norden. Den ble i 1927 tatt ned og erstattet av en kopi. Det er ellers i kirken funnet en runestav med innskriften ”Ave Maria gratia plena” (Hill deg, Maria, full av nåde!) og med 51 hakk, samt et røkelseskar i bronse, to tydelige vitnesbyrd om middelalderens katolske fromhetsliv i vårt distrikt.

Kirken er bygget i to perioder: Det romanske koret er fra slutten av 1100-tallet, mens det gotiske skipet er bygget ca. hundre år senere. På kirkeveggene er flere av innvielseskorsene fortsatt synlige. Her har en av biskop Eidsvigs forløpere på Oslo bispestol salvet kirken med hellig krisma en høytidsdag for 7-800 år siden, og lysene er blitt tent ved hvert av de tolv korsene som et tegn på hvordan evangeliets lys ved de tolv apostlenes forkynnelse opplyser hele verden. Også de tolv stolpene i kirkens konstruksjon er sammen med midtstolpen blitt tolket som bilde på de tolv apostler og Kristus, en slags lokal tilpasning av tempelbildet i Paulus’ brev til Efeserne: ”Dere er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, med Kristus Jesus selv som hjørnesteinen. Han holder hele bygningen sammen, så den i Herren vokser til et hellig tempel, og gjennom ham blir også dere bygd opp til en bolig for Gud i Ånden.” (Ef 2, 20-22).

En preken for kirkefesten
I den såkalte stavkirkeprekenen fra Gammelnorsk homiliebok – en samling prekener på gammelnorsk fra samme tid som den eldste delen av Høyjord kirke – tolkes alle de ulike delene av kirken allegorisk, som bilder på åndelige ting. Først ”hvordan kirken kan være et bilde på kristenheten og hvordan kristenheten kan kalles Guds hall.” Deretter hvordan kirken kan være ”et bilde på hver enkelt kristen, som ved å leve i renhet gjør seg til et sant tempel for Den Hellige Ånd. For,” heter det, ”hvert menneske skal bygge en åndelig kirke i seg selv, ikke av tre eller sten, men med gode gjerninger.”

Prekenen er skrevet for å holdes på den årlige feiringen av kirkevigslingsdagen, en stor fest i middelalderens samfunn, og en tradisjon de lutherske biskopene på 15-1600-tallet strevde fælt for å bli kvitt. Folk ville gjerne feire kirken sin, ja, de ville i alle fall gjerne feire og feste! Selv om tilnærmingen til fenomenet er svært ulikt i stavkirkeprekenen og hos de lutherske biskoper, er det tydelig at også stavkirkeprekenens forfatter ser en fare i en rent ytre feiring av festen: ”Likesom vi nærer legemet med finere kost ved høytidene, slik skal vi også nære sjelen med høytidskost, det er med Guds ord. (…) Det hjelper ikke at vi kommer pyntet til den ytre kirkedag, hvis vi vanrøkter den indre kirkehelg, og det vil si stadig å tenke på å gjøre godt. For når vi hvert år og til samme tid feirer kirkedagen her på jorden, er det for at vi skal få feire den evige kirkedag, som er den sanne salighet blant de hellige i himmelen.” Misbruket av kirkefesten avskaffer altså ikke den rette bruk i katolsk tid! På kirkens vigselsdag ”må vi først gjøre klart for oss all den nåde vi mottar i kirken” (…) ” for vi søker dit for å få Guds nåde når vi kommer inn i verden, mens vi er i verden og når vi drar ut av verden.” Prekenen kan være vel verdt å reflektere over når vi selv feirer vår sognekirkes 50-årsjubileum i år!

En norsk stavkirke i Polen
Med temaet stavkirke i et katolsk menighetsblad synes jeg ellers det er verdt å ta med fortellingen om Vang stavkirke. I 1840 ble kirken i Vang øverst i Valdres tatt ut av tjeneste fordi den var for liten og en ny kirke var innviet vegg i vegg. Maleren J. C. Dahl engasjerte seg for å bevare kirken, og det hele endte – etter en del om og men – med at kirken ved hjelp av kongen av Preussen, Fredrik Vilhelm 4., havnet i Karpacz i Karkonosze-fjellene i landskapet Śląsk, siden 1946 en del av Polen. Dit ble den fraktet, først med hest og kjerre over Fillefjell og til Lærdal. Derfra med skip til Stettin, dagens Szczecin, en seilas som pga. flere uvær tok hele to måneder. Om vinteren var kirkedelene lagret i Berlin, men til slutt havnet kirken i Karpacz i en protestantisk menighet med lang kirkevei. Der ble den innviet 28. juli 1844 med kongelige og andre ærverdige gjester tilstede. Det er paradoksalt at en katolsk middelalderkirke fra Norge har havnet i en luthersk menighet i det katolske Polen, men det skyldes selvsagt at både Norge og landområdet den ble flyttet til var lutherske områder på den tiden.  

En moderne ”stavkirke” i Porsgrunn
Året før Vang kirke ble innviet i Preussen hadde Den katolske kirke vendt tilbake til Norge og etablert St. Olav menighet i Christiania – uten sammenheng for øvrig. Da det skulle bygges kirke til den nyopprettede menigheten i Porsgrunn drøye femti år senere, lot biskop Fallize reise en kirke i den stavkirkeinspirerte middelalderstilen kalt ”dragestil”. Denne stilen var utbredt i Norge rundt århundreskiftet, men ikke desto mindre var byggingen av en katolsk kirke i denne stilen, en tydelig markering av katolisismens røtter i Norge i en tid da mange nordmenn så på alt katolsk som noe fremmed og utenlandsk.

I dag har heldigvis synet på både det katolske og det utenlandske endret seg betraktelig i Norge, men kanskje kan flere katolske messer i norske stavkirker i tiden fremover minne både oss selv og våre nye og gamle landsmenn om at den internasjonale kristne Kirken har dype røtter i norsk kultur. Med dette avslutter jeg serien ”Katolske kirker i St. Olav sogn” i denne omgang.

Kilder:
Anker, Leif og Jiri Havran (foto): Middelalder i tre. Stavkirker. Bind 4 i serien Kirker i Norge. Arfo forlag, Oslo 2005

Gran, John W. (red.): Den katolske kirke i Norge. Fra kristningen til i dag. H. Aschehoug & Co. A/S, Oslo 1993.

”Høyjord stavkirke”, oppslag på www.andebu.kommune.no (lest 5. september 2008)

Valebrokk, Eva og Thomas Thiis-Evensen: De utrolige stavkirkene. Vår levende fortid. Boksenteret A/S, 1993, 3. opplag 2004.

Steinsland, Gro (red.): Draumkvedet og tekster fra norrøn middelalder. Bind i serien Verdens hellige skrifter. De norske bokklubbene, Oslo 2004.

Tunsberg bispedømme og Vestfold fylkeskommune: Vestfolds vakre middelalderkirker, http://www.kirken.no/tunsberg/doc/Om%20bisped%C3%B8mmet/Middelalderkirker.pdf

Vang kirke i Polen: Flott nettsted med polsk/tysk/engelsk tekst og mange bilder: http://www.wang.com.pl/

Advertisements

Én kommentar to “Sognets stavkirke – Norges sydligste”

  1. Stavkirke i topp ti-kåring av fineste kirker i verden « Sigurd Hareide – Weblog Says:

    […] norsk i dag. Jeg har skrevet to saker om stavkirker på bloggen tidligere, en artikkel om Høyjord, Norges sydligste stavkirke og en bokanmeldelse av boken om Eidsborg […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: