Archive for mars, 2009

Olavskilden og lovekirken på Løvøya

mars 2, 2009

(Del 5 i serien Katolske kirker i St. Olav sogn. Publisert i St. Olav. Katolsk Informasjonsblad for Tønsberg og Omegn, nr. 3 – 2008)

Av Sigurd Hareide

 

Et av de mest særpregede middelalderkirkestedene i dagens St. Olav sogn er Løvøya litt nord for Horten sentrum. Her ligger det både en hellig kilde og en spesiell kirke, og både kilden og kirken har en spennende historie å fortelle om katolske røtter i distriktet og om brudd og kontinuitet ved reformasjonen.

 

Først kilde, så kirke

Kirkebygget på Løvøya er første gang nevnt i biskop Eysteins jordebok fra 1398, men man antar det ble bygget på slutten av 1200-tallet. Allerede i 1217 hører man imidlertid om kilden. Da fortelles det at baglerkongen Phillipus med residens i Tønsberg besøkte kilden da han under sykdom ville seile til Oslo. Nå gikk det ikke særlig bra for kongen, han døde ved Løvøya like etter, men hendelsen viser at kilden allerede på begynnelsen av 1200-tallet må ha fått et betydelig ry på seg som helbredende kilde. Kanskje går dette ryktet helt tilbake til førkristen tid slik at en helsebringende ferskvannskilde etter hvert har blitt ”kristnet”. Fra senere skriftlige kilder vet vi at kilden ble knyttet til Olav den hellige, men når dette skjedde er ikke mulig å tidfeste. Kilden er kjent som Olavskilden på Løvøya og må ha vært et betydelig valfartssted med sin fine beliggenhet ved fjorden. I dokumentet fra begynnelsen av 1400-tallet som forteller om valfarten for dronning Margrete til en rekke kjente helligsteder, er kilden nevnt sammen med Borrekorset. I dag er den en av de tjuetre kjente Olavskildene i Norge.

 

Man vet ikke nøyaktig når kirken er bygget eller av hvem, men det finnes flere sagn i folketradisjonen som forklarer kirkebyggingen på en øy som hadde sparsom bebyggelse. I et av sagnene fortelles det om en hollender som etter en storm kom med skipet sitt til Løvøya. Her tok han trevirke til å reparere skipet sitt fra skuret som var satt opp over den hellige kilden. Men da han dro til sjøs igjen, kom en ny storm, og han holdt på å forlise. Skipperen lovet da at om han ble frelst fra stormen, skulle han bygge en kirke ved kilden på Løvøya. Stormen stilnet, og kirken ble bygget, forteller sagnet. Også flere liknende sagn knytter kirkebyggingen på Løvøya til skip som ble reddet fra storm og lovet kirkebygging som takk til Gud. En rekke slike sagn er kjent langs hele norgeskysten for å forklare ulike kirkebyggs spesielle beliggenhet.

 

Når det i Løvøysagnet heter at skipperen var hollender, er det neppe historisk riktig. Først på 1500-tallet var kontakten med hollenderne av betydning, men det viser derimot at sagnet har vært levende tradisjon på en tid da det var naturlig at en utlending var identisk med en hollender. Det er blitt påpekt at kirkens særpregede dobbeltdedikasjon til en norsk helgen, St. Hallvard, og en fransk helgen, St. Martin av Tours, bygger opp under sagnets henvisning til en utenlandsk kirkebygger, men det er selvsagt vanskelig å si noe sikkert om dette.

 

Lovekirke

Betegnelsen ”lovekirke” benyttes på to måter i forbindelse med Løvøy-kapellet: For det første om en kirke bygget etter løfte om bønnhørelse. For det andre om en kirkebygning som holdes ved like ved hjelp av gaver som folk har lovet som svar på bønn. Tross sagnene om kirkens opprinnelse, er det særlig i den siste betydningen Løvøyakapellet omtales som lovekirke. I Norge er det påvist nitten bevarte lovekirker etter reformasjonen, og av disse nitten kirkene lå tre i Vestfold: Vivestad kirke i Ramnes (bygd etter reformasjonen, men med førreformatorisk helligkilde), Skoger gamle kirke (nå i Buskerud, før i Vestfold) og kirken på Løvøya. I lovekirkene ble gaver gitt etter løfte, votivgaver, og gitt som vederlag for at en bestemt bønn var gått i oppfyllelse takket være en bestemt kultbygnings eller -gjenstands kraft. Ved de norske lovekirkene fantes det til langt ut på 1800-tallet detaljert kunnskap om hvordan man gikk frem for å søke Guds hjelp ved en lovekirke.

 

Skikkene knyttet til lovekirkene var en integrert del av Kirkens religiøse univers i middelalderen, selv om man nok også da søkte å regulere folkefromheten i ”sunne” former. Med reformasjonens brudd med katolske helgenforestillinger og fysisk-materielle fromhetsformer mistet lovekirkene sin teologiske basis. Ved lovekirkene fortsatte likevel gavepraksisen. Religionshistoriker Anne Eriksen som har skrevet magistergradsavhandling om norske lovekirker etter reformasjonen, har påpekt hvordan lovekirkene virket utfyllende i forhold til den offisielle lutherske religionsform og gav rom for elementære religiøse behov som den enkelte troende ikke fikk dekket på andre måter. Til tross for den lutherske vektlegging av det allmenne prestedømme, fikk den lutherske presten på 1600-tallet en særlig formidlerrolle mellom Gud og menigheten. Som den statlig og religiøst autoriserte mellommann brakte han menigheten Ordet, mens de gamle katolske andaktsformer og fromhetsøvelser enten falt bort eller ble forbudt. Dette kunne oppleves som en beskjæring av den enkeltes mulighet for direkte og personlig kontakt med Gud, stikk i strid med lutherske teologers vanlige tolkning av reformasjonen.

 

Eriksen legger også vekt på at gaveskikken stemmer overens med et vesentlig prinsipp fra bondesamfunnets økonomi, det såkalte resiprositets- eller gjensidighetsprinsippet, som bl.a. kommer til uttrykk i dugnadsordningene og i matsendingene ved gjestebud. Den retten man hadde til å få gaver i form av tjenester eller varer, svarte til plikten til senere å gi en gjengave. Ved lovekirkene var dette prinsippet overført til de religiøse forhold: Ved å gi Gud en gave, minner man ham om den plikten til hjelp eller gjengave han har påtatt seg overfor menneskene. I gaveskikken ved lovekirkene kunne elementer fra katolske helgenpraksis kombineres med viktige elementer i bondesamfunnets økonomi og bidra til at skikken ble videreført i folkereligiøsiteten tross manglende teologisk legitimering i det nye lutherske trossystemet.

 

Fra ”superstition” til restaurasjon

De lutherske prestenes forhold til lovekirkene og votivgavene har vært noe tvetydig. Offisielt har de bekjempet skikkene som papisme og overtro, men inntektene har ofte vært såpass betydelige at de likevel i praksis har lagt til rette for folkets gaver, f.eks. ved å holde gudstjeneste Sankthansaften da folk særlig gav til lovekirkene. I Vestfolds lovekirker dreide det seg imidlertid ofte for presteskapet om å sikre at kirken og presten fikk inntektene fremfor Jarlsberggreven, datidens store kirkeeier i distriktet.

 

Olavskilden på Løvøya var utvilsomt en viktig helligkilde i middelalderen, men etter reformasjonen forfalt kirken. I den lutherske biskop Jens Nilssøns visitasbok fra 1598 heter det at kapellet ”kalt St. Haldvors kapell … er nu så øde … at der på mange år ikke har vært holdt tjeneste.” Både biskop Nilssøn og andre geistlige som uttaler seg om saken etter reformasjonen er svært opptatt av å understreke at det ikke pågår noen kirkelig aktivitet på øya, og Jan Ingar Hansen som har skrevet den flotte boken om kapellet, utgitt av Løvøy menighetsråd i 1994, skriver at ”det kan virke som om den offisielle kirke vil tie i hjel det gamle kirkestedet på Løvøy”. Likevel har kapellet og kilden åpenbart ikke vært glemt av folket. I 1717 rapporterer overinspektør Mandal til grev Wedel at ”gemene folk af idel superstition pleier visse tider om sommeren i håbetall tilsøge Løvø slet forfalne kirke og give hver nogle skillinger til dessen opbyggelses fortægt.” Anne Eriksen tolker disse gavene like mye som rene votivgaver som bidrag til en planlagt restaurering. Et år senere, i 1718, tok kommandørkaptein Styr på Falkensten gods i nærheten stein fra kirkeruinen for å utbedre hovedbygningen på godset. Da det straks etter brøt ut brann der, ville folkemeningen ha det til at dette var Guds straff for vanhelligelsen av en innviet kirkebygning. Etter denne hendelsen søkte Styr om kongens tillatelse til å restaurere kirken. Det fikk han i 1720, men det er uvisst hvor fullstendig restaurasjonen var. Man regner uansett med at forfallet begynte igjen etter Styrs død i 1723.

 

I forbindelse med dette første restaurasjonsforsøket oppdaget også grevens mann, kirkeinspektør Peter Clausen, i 1721 Løvøykapellets kirkebøsse. Greven eide på den tiden kirkene i Nordre Vestfold og var ansvarlig for vedlikeholdet av dem, men i brevet der de 26 Vestfoldkirkene ble overdratt til greven, var ikke Løvøykapellet nevnt. Greven sørget uansett for at låsen til kirkebøssen ble skiftet til en større lås slik at pengene som ble lagt i bøssen senere var trygge. I regnskapet for 1732 kan man se at det ble det holdt opptelling både 23. juni (Sankthansaften) og 2. juli (Maria besøkelsesdag som ble feiret på den datoen frem til liturgireformen i 1969), de to viktigste valfartsdagene ved mange lovekirker. Fra denne restaurasjonen er det også bevart en meget interessant altertavle som kaster lys over kirkens funksjon som lovekirke. Bildet som er en gave fra skipper Ole Lorentzen i Holmestrand og i dag henger i kirkesalen på Norsk folkemuseum, fremstiller en korsfestelsesscene med et skip og en kirke på en øy, og med en inskripsjon som henviser til frelse fra havsnød: ”Havde Herren ikke været med mig, må jeg sige, da havde jeg omkommet, en strøm havde gået over min sjæl.” Og videre, med en uvanlig tydelig henvisning til votivgaveinstitusjonen: ”Jeg vil ofre Gud mit lovoffer og betale hannem mine løfter”.

 

Pengene fra kirkebøssen ble tross den nye låsen, eller kanskje på grunn av den, ikke brukt på videre restaurasjon av kirken, og i 1743 uttaler sogneprest Brønlund seg om både ”superstitionen” (overtroen) og kirkebyggets forfall og påpeker sammenhengen mellom dem: ”Med denne Superstitions afskaffelse staaer nu og Kirken paa Fald, og som det har været et Huus hvor ret et aandelig Horerie har været øvet, saa ser det nu ud som et ruineret dito.” Sognepresten beklager seg også over restaurasjonsforsøket som han mener ”er vist til Guds største Vanære”. Også overinspektør Clausen som oppdaget den velfylte kirkebøssen i 1721, påpeker i 1743 at ”superstitionen” på Løvøya ”nu efter alvorlig forbud og tilsjun ophører”. Så enkelt har det likevel ikke vært, selv om retorikken er tydelig og inngrepene fra myndighetenes side trolig har vært seriøse nok. Også på 1800-tallet ble kilden besøkt av syke som drakk av vannet og la igjen penger. I 1807 fortelles det om en husmann fra Løvøya, Hans Øya, som var matros i den dansk-norske marine. Sjefen hans, kapteinløytnant Klinck, lå syk til bords ved orlogshavnen i Stavern, og Hans Øya tilbød seg å hente vann fra St. Olavs brønn. Kapteinløytnanten takket ja, og dermed gikk husmannen fra Stavern til Løvøya for å hente helbredende vann fra kilden. Det sier en del om hvordan troen på kildens helbredende egenskaper holdt seg tross forbud. Det fortelles også at det langt inn på 1800-tallet ble solgt flasker med hellig vann fra Løvøya på Bragernes torg i Drammen.

 

Kirkeruinen ble fredet i 1882, og i 1928 ble det tatt initiativ til først å restaurere ruinen og deretter også til å gjenreise den til kirkelig bruk. Da arbeidet begynte, stod kun de to gavlveggene og de delvis sammenraste sideveggene igjen. Arbeidet var i stor grad basert på frivillige gaver, og 27. august 1950 kunne kirken gjenåpnes til kirkelig bruk, denne gangen med den statskirkelige geistlighetens fulle velsignelse. Kirken er dermed en av de få middelalderkirkeruinene i Norge som er gjenreist. Kunstnerparet Brit Bakken og Hans Gerhard Sørensen har stått for det meste av kirkens nye utsmykning: Altertavlen, den dreibare klebersteinsdøpefonten, prekestolen og alterringen. Hortenskunstneren Hans L. Rasmussen har utført glassmaleriene.

 

Kunsten er ny og fin, men på alteret troner den gamle, katolsk vigslede alterplaten som lenge gjorde tjeneste som dørhelle på Falkensten bruk. Nå er den kommet til heder og verdighet igjen i sitt gamle kirkerom. Og den fine, nye klebersteinsdøpefonten som gir assosiasjoner til middelalderske døpefonter i distriktet, kan minne oss om at dåpens kilde tross alt rommer det største underet i Kirken gjennom tidene: Helbredelsen av menneskets grunnskade, arvesynden, og nytt liv i fellesskap med Gud i Kirken og i evigheten. Om dette underet vil miraklene ved enhver annen helligkilde, enten de skjer på Løvøya eller i Lourdes, tross alt bare være et gjenskinn. Men det kan jo være betydelig nok for mennesker på denne siden av evigheten, både den gang og i dag.

 

Kilder:

– Eriksen, Anne: ”Lovekirker i Vestfold” i Bjerva, Knut B. og Jan Ingar Hansen (red.): Fra hammer til kors. 1000 år med kristendom. Brytningstid i Viken. Oslo 1994, Schibsted.

 

– Hansen, Jan Ingar: ”Middelalderkirkene i Borre” i Bjerva, Knut B. og Jan Ingar Hansen (red.): Fra hammer til kors. 1000 år med kristendom. Brytningstid i Viken. Oslo 1994, Schibsted.

 

– Hansen, Jan Ingar: Steinkapellet mellom bergveggene: Løvøy-kapellet fra saga til samtid. Løvøy Menighetsråd 1994.

 

 

 

Reklamer