Archive for januar, 2009

Det hellige kors i Borre

januar 30, 2009

(Del 4 i serien Katolske kirker i St. Olav sogn. Publisert i St. Olav. Katolsk Informasjonsblad for Tønsberg og Omegn, nr. 2 – 2008.)

Av Sigurd Hareide

Når man kommer inn i den praktfullt beliggende Borre kirke, er det særlig to ting som påkaller oppmerksomheten. Det ene er den barokke gullaltertavlen fra 1665, et sjeldent frodig smykke av en altertavle. Det andre er det store korset mellom vinduene på kirkens sydvegg. Korset er tre meter høyt og over to meter bredt. Størrelsen gjør inntrykk, men også den vakre utformingen. Borrekorset troner imidlertid ikke bare på Borre kirkes sydvegg, der kopien i dag henger. I Middelaldersalen ved Historisk museum i Oslo domineres den største av salene av det originale Borrekorset, gitt som gave til museet i 1872 av kirkens daværende eier, grev Peder Anker Wedel Jarlsberg. Men Borrekorset er ikke bare stort og fint, det omtales også som ”hellig”. Hvorfor?

Valfartsstedet Borre
Korset nevnes første gang i et dokument fra 1350. Da testamenterte en mann ved navn Torbjørn Steinarson en sum penger til lys til ”Krossen” – trolig for å tennes på årsdagen for hans død. I biskop Eystein Aslaksons oversikt over kirkelige eiendommer i Oslo bispedømme fra 1398 har ”Krossen” egne jordeiendommer, separate fra Borre kirkes eiendommer. Blant annet av denne grunn har enkelte forskere gått ut fra at korset opprinnelig stod et annet sted enn i Borre kirke, kanskje ute.

Også korsets plassering i Borre kirke er usikker. Professor Erla Bergendahl Hohler argumenterer for at det har vært plassert i korbuen på en lav fot eller et lite alter nede på kirkegulvet slik at korsstammen har delt koråpningen i to deler. Denne plasseringen begrunner hun med korsets størrelse og med malingrester på korsets bakside, noe som var unødvendig om det hang på veggen over koråpningen, slik triumfkrusifikset i middelalderkirkene ellers gjør. Hun viser også til at det finnes eksempler på en slik plassering i noen få kirker på Jylland og Gotland.

Uansett plassering; korset har vært kjent som et hellig kors, og det ble av historieprofessor Ludvig Daae (1834- 1910) betegnet som det hyppigst besøkte valfartssted i hele Norden etter Kristkirken i Nidaros. Muligens tok Daae litt hardt i, men en kilde fra 1405 vitner om Borrekorsets store betydning i senmiddelalderen. I april 1405 fikk abbedene ved Esrom og Sorø kloster i Danmark låne ett tusen rubler av den mektige dronning Margrete som på den tiden regjerte både Danmark, Sverige og Norge. I gjeldsbrevet underskrev låntakerne på at de eller deres etterfølgere, dersom dronningen skulle dø før pengene ble tilbakebetalt, straks skulle sende ut menn på pilegrimsreiser. Pilegrimene, som nok skulle be for dronningens sjel, skulle sendes til en rekke prominente pilegrimsmål over hele den kristne verden. Noen skulle dra til Det hellige land, andre til St. Jakob i Compostela og St. Thomas i Canterbury, og noen til St. Olav i Nidaros og Mikkelsberget i Tønsberg. I alt skulle 70-80 menn sendes av gårde i dronningens sted, og blant dem skulle én mann få i oppdrag å besøke Det hellige kors i Solna (nær Stockholm), én Det hellige kors i Hattula (Finland) og én Det hellige kors i Borre. Dronningen døde allerede sju år senere, i 1412, og ble gravlagt i Sorø klosterkirke. Det er derfor grunn til å anta at pengene ikke var betalt tilbake, at pilegrimene etter avtalen måtte sendes ut, og at én av dem knelte ned ved Borrekorset en tid etterpå. I 1423 ble liket hennes overført til Roskilde domkirke der dronningens sarkofag fortsatt står bak høyalteret.

Korsrelikvien fra Storgaten
Det er usikkert hva som var opphavet til Borrekorsets hellighet. Kanskje har det skjedd et mirakel etter bønn ved korset. Flere slike mirakelkors er kjent fra norsk middelalder. Mest kjent er det undergjørende krusifikset i Røldal stavkirke som tiltrakk seg skarer av pilegrimer hver St. Hansaften, fra middelalderen av helt til en nidkjær, luthersk prost fikk satt en stopper for tilstrømningen i 1835, tre hundre år etter reformasjonen, åtte år før Den katolske kirkes tilbakekomst i 1843. Også i Fana kirke utenfor Bergen var det et krusfiks med samme ry for hellighet. Også der fortsatte pilegrimer å søke krusifikset etter reformasjonen, til tross for at det opprinnelige sølvkrusifikset var fjernet og smeltet om i Danmark.

Men kanskje var det ikke slike hendelser ved Borrekorset som begrunnet hellighetsryktet. Kanskje var det rett og slett et hellig kors fordi det hadde festet til seg en relikvie av Det hellige kors, Jesu eget kors, som etter tradisjonen ble gjenfunnet 14. september 330 av keiser Konstantins mor, den hellige keiserinne Helena. På Borrekorset ble det ved grundige undersøkelser i 1994 oppdaget noen små spikerhull midt i selve krysset der korsarmene møtes. Stedet ble undersøkt fordi korsets utsmykning her er flatere enn ellers, og man hadde en teori om at en gjenstand kunne ha vært festet her. Kanskje var det en korsrelikvie.

Mange kirker hadde korsrelikvier i eie, bl.a. Nidarosdomen og St. Mikaelskirken på berget i Tønsberg. Det fortelles at den gamle keiserinne Helena tok med seg noen biter av korset til den nye imperiehovedstaden Konstantinopel, mens hoveddelen av korset ble igjen i Jerusalem. Den hellige biskop Kyrillos av Jerusalem skrev i 346 at ”korsets frelsende tre ble funnet i Jerusalem i Konstantins tid og at det ble delt ut fragment for fragment fra dette stedet.” Av andre er det senere litt spydig blitt sagt at om man la alle korsrelikvier sammen, ville man få en hel skog. Kyrillos perspektiv var et annet enn dette da han sammenliknet utdelingen av fragmenter fra det hellige kors med fortellingen om brødunderet.

Norges eneste bevarte korsrelikvie er funnet i Storgaten i Tønsberg. Også den oppbevares og kan sees ved Historisk museum i Oslo (Åpent tirsdag til søndag 11-16 året rundt, litt lenger om sommeren. Gratis adgang.). Korsrelikvien fra Storgaten er et brystkors av forgylt sølv med ametyster. Den hellige korssplinten er innebygd, men synlig gjennom en smal slisse i korset. Tunsberg bispedømme i Den norske kirke har tatt korset som forbilde for sitt embetssegl og som modell for tjenestekorset prostene får av den lutherske biskopen.

Livets tre
Det var ikke bare korsrelikvier som fant veien fra Jerusalem til resten av kristenheten etter gjenfinningen av Det hellige kors. Også selve feiringen av liturgien ble varig påvirket av den nye interessen for de historiske helligstedene som fulgte i kjølvannet av keiserinne Helenas reiser. Den stille ukes ritualer har bakgrunn i trehundretallets omfattende liturgiske feiringer i Jerusalem. I tillegg til biskop Kyrillos’ egne forklaringer av ritene for dåpskandidatene, er det bevart en enestående øyenvitneskildring fra den spanske pilegrimen Egeria. Hun besøkte byen på en omfattende reise til de bibelske steder en gang på begynnelsen av 380-tallet. Med stor detaljrikdom skildrer hun hvordan alle hendelser i Jesu påske i Jerusalem ble markert på sitt sted og til sin tid.

På Langfredagen forteller hun således hvordan Jesu kors ble hentet frem fra en sølvkiste og lagt på et bord foran biskopen mens diakonene holdt vakt: ”Det blir holdt vakt fordi hele menigheten og katekumenene nå skal komme frem én for én, bøye seg foran bordet, kysse det hellige tre og gå videre. Og fordi det sies at en – jeg vet ikke når – satte tennene i det hellige tre og stjal et stykke av det, holder diakonene vakt for at ingen av dem som kommer, skal våge å gjøre det samme.” Selv om det altså har vært unntak fra regelen, er det tydelig at alt skjer med stor ærbødighet og ærefrykt, og når det senere leses fra lidelseshistorien, forteller hun hvordan folket blir ”så beveget og … utstøter slike klagerop at det gjør dypt inntrykk. For på den dagen gråter de alle, barn og voksne, over alt det Herren måtte lide for vår skyld.”

Det er ikke vanskelig å se linjene fra korshyldningen i Jerusalem på 300-tallet til dagens Langfredagsliturgi. I liturgien Den stille uke blir sognekirken vårt Jerusalem, og korset som tilbes Jesu kors: ”Se korsets tre, på det hang verdens frelser. Kom, la oss tilbe ham.” Langfredagsliturgien er fortsatt preget av et alvor som kan gjøre ”dypt inntrykk”. Samtidig er oppstandelsen allerede nærværende i tekstene: ”Ditt kors tilber vi, Herre, og din oppstandelse lovpriser vi, for se, ved korset er gleden kommet til verden.” (Første antifon under tilbedelsen av korset.)

Den samme tilnærmingen til korsets mysterium preger Borrekorset. Det er formet som et frodig tre med grener som sprer seg ut fra stammen. Utformingen av korset som ”Livets tre” (jf. Johannes’ åpenbaring 22, 2) er et gammelt og utbredt motiv i kristen kunst. På Borrekorset er det evangelistsymboler ytterst på tre av armene; oksen (Markus), løven (Lukas) og ørnen (Johannes). Men i stedet for det fjerde evangelistsymbolet (engelen, Markus), er Jesu nedstigning til Dødsriket avbildet på korsfoten. Med seiersfanen hevet drar Kristus menneskene opp av Dødsriket som er fremstilt som en udyrkjeft. Fra dette bunnpunktet på Borrekorset, ja, dypest sett fra dette bunnpunktet i den menneskelige tilværelsen, vokser Livets tre, korset, som har brakt gleden til verden. Borrekorset vitner om korsets gåte. Døden er blitt til liv. Torturredskapet er blitt Livets tre:

Kross, du sterke, du det eine
Edle tre av alle var.
Ingen skog vel slike reine
blomar, blad og frukter bar.
Sæle kross, so sæle naglar
og so sæl ei byrd det var!
(Lov Herren – Katolsk salmebok, nr. 467)

Kilder:
– Bergendahl Hohler, Erla: ”Borre-korset” i Bjerva, Knut B. og Jan Ingar Hansen (red.): Fra hammer til kors. 1000 år med kristendom. Brytningstid i Viken, Oslo 1994, Schibsted.
– Egerias reise til Det hellige land, oversatt av Else Schjøth, med forord, innledninger og noter av Ellert Dahl, Oslo 1991, H. Aschehoug & Co.
– Luthen, Eivind: I pilegrimenes fotspor til Nidaros, Oslo 1992, J. W. Cappelens Forlag.
– Luthen, Eivind: Pilegrimsbyen Tønsberg, Tønsberg 1996, Stiftelsen Gamle Tønsberg.
– Odden, Per Einar: ”Korsets opphøyelse”, http://www.katolsk.no/biografi/sep14.htm (lest 15.02.08).

Advertisements