Sem kirke og motreformasjonen i Vestfold

Sem kirke og motreformasjonen i Vestfold

(Del 3 i serien Katolske kirker i St. Olav sogn. Publisert i St. Olav. Katolsk Informasjonsblad for Tønsberg og Omegn, nr. 1 – 2008 )

 

Av Sigurd Hareide

 

Når Sem kirke ved Jarlsberg hovedgård omtales, trekkes ofte kirkens nære forbindelse til de norske middelalderkonger frem. Det er utvilsomt en fascinerende historie. Ved dette kirkestedet knappe tre kilometer utenfor Tønsberg sentrum har norske konger og stormenn gått i messen, og her har de fattet viktige beslutninger. Mer ukjent, men ikke mindre spennende, er historien om den rolle Sem kirke og prestegård spilte som sentrum for den katolske motreformasjonen i Norge omkring hundre år etter at den lutherske reformasjonen offisielt var innført i landet.

 

Reformasjonen i Norge

I motsetning til situasjonen en del andre steder, var det i Norge ingen folkelig reformatorisk bevegelse som hadde forkynt den nye lutherske lære i landet. Etter alt å dømme var nordmenn både lojale og hengivne katolikker da danskekongen Christian III i 1536 avskaffet det norske riksrådet – den siste rest av norsk selvstyre – og vedtok at kirkelivet i Danmark og Norge skulle omorganiseres i tråd med lutherske idealer. Året etter måtte den tidligere lederen av riksrådet, erkebiskop Olav Engelbrektsson av Nidaros (Trondheim), til slutt gi opp kampen for norsk selvstendighet og den katolske tro i Norge. Erkebiskopen seilte fra landet 1. påskedag 1537, og dermed stod kirken i Norge i realiteten uten et handlekraftig katolsk lederskap. Prestene og folket var imidlertid de samme som før innføringen av reformasjonen. Det er derfor ikke til å undres over at kongen i et brev til kommandanten på Bergenhus festning sommeren 1537 befalte at man skulle gå forsiktig frem ved innføringen av den nye lutherske lære og gudstjenesteordning: ”Dere skal la alle kirkenes personer og sogneprester … bli ved deres gamle skikker … slik at det ikke skal volde noen forskrekkelse eller uenighet blant den fattige og uforstandige allmue der ute i landet.”

 

Etter hvert som et nytt, luthersk lederskap var på plass i bispedømmene og en del av de gamle katolske sogneprestene var byttet ut med nyutdannede lutheranere, kunne reformasjonen gjennomføres mer konsekvent. Men at prosessen har tatt lang tid, er åpenbart. Etter at den katolske kirkeorganisasjonen i Norge med erkebiskopen i spissen var knekket og alt kunne legges under Kongen og hans superintendenter (”overinspektører”) som de første lutherske biskopene ble kalt, stod folkets avkatolisering for tur. I motsetning til de katolske biskoper, kunne ikke folket ”avsettes”, men de kunne opplæres i den nye læren, og de kunne straffes og landsforvises om de ikke var lydige mot den. Dobbeltstrategien for å skape et luthersk folk av de norske katolikkene ble derfor opplæring og straff.

 

Vestfolds katolske martyrer

Den organiserte politiske motstanden mot trosskiftet fra katolsk hold forsvant ut av landet med erkebiskopen. Folkets motstand skulle likevel vise seg seigere enn først antatt og mer utbredt enn den tradisjonelle norske reformasjonshistorien har redegjort for, preget som den har vært av de lutherske ”seierherrenes perspektiv.” Et tidlig og talende eksempel på slik motstand er de to Vestfold-bøndene som ble brent på bålet som kjettere i 1555, 18 år etter reformasjonens innføring i Norge.

 

I tråd med katolsk tradisjon ville de to gamle bøndene fra Sandar holde lørdagshelg til ære for Jomfru Maria. De presenterte seg som St. Olav og St. Nikolas, hevdet de var Marias sendebud og formante folket til å ære Gud og holde lørdagen hellig til Marias ære. I følge kildene fikk de stor oppslutning blant folket, som både var ”villige og tilbøyelige” til å ”henfalle til deres gamle og fordum lærdom igjen.” Etter ordre fra lensmannen på Akershus ble de to arrestert og brent som kjettere. Dermed hadde Norge og Vestfold fått sine første katolske martyrer etter reformasjonen. Episoden er ikke unik. Omkring 20 år senere fortelles det om en lignende hendelse i Skiptvet i Østfold, men her nøyde myndighetene seg med pisking som straff.

 

Jesuitten fra Tønsberg

Samtidig med denne folkelige, tradisjonalistiske katolske motstanden som episodene i Sandar og Skiptvet er eksempler på, møter vi fra 1570-tallet av også en organisert katolsk motreformasjon i Norden. I sentrum av denne bevegelsen står Tønsbergmannen Lauritz Nielssøn, kjent som ”Kloster-Lasse.” Lauritz Nielssøn ble født i Tønsberg i 1538 og fikk sin første opplæring av den siste katolske og første ”lutherske” presten i byen. I likhet med de fleste andre steder i Norge var presten i Tønsberg før og etter reformasjonen samme mann, og det er ikke utenkelig at den opplæring han gav lille Lauritz var den samme som han gav sine sognebarn før reformasjonen. Klosterlasse var etter alt å dømme fortrolig med sentrale sider ved katolsk tro og praksis fra barnsben av. I 1550-årene studerte han ved katedralskolen i Oslo, kjent for sitt humanistiske lærdomsmiljø. Deretter dro han til byen Louvain i De spanske nederlandene der han studerte ved byens berømte jesuitt-universitet. En av hans lærere var den store katolske jesuitt-teologen Robert Bellarmin (1542-1621), senere kjent som en av motreformasjonens helgener. Lauritz Nielssøn konverterte til katolisismen under studieoppholdet og gikk inn i jesuittordenen der han fikk en nøkkelrolle i planene om å gjenvinne Norden for den katolske tro.

 

Fra 1576 til 1580 oppholdt Klosterlasse seg i Sverige der han under dekke av å være luthersk prest ledet den nye lutherske presteutdannelsen på Gråmunkeholmen utenfor Stockholm. I hemmelighet var det et jesuittkollegium. I 1580 ble hans egentlige identitet avslørt, og kong Johan III som selv hadde tydelige katolske sympatier, utviste ham fra Sverige sammen med flere andre jesuitter, deriblant en del av de ”lutherske” prestestudentene. Etter at dette misjonsfremstøtet i Sverige hadde mislyktes, ble Danmark-Norge hans nye misjonsmark, men nå med en litt annen og mer forsiktig strategi.

 

Strategien i Danmark-Norge gikk ut på å få unge, dyktige prestestudenter til å studere ved katolske universiteter i utlandet. Når de så var vunnet for katolisismen, kunne de vende tilbake til sitt hjemland og virke som ”undergrunnsagenter” for Den katolske kirke samtidig som de var sogneprester i den lutherske kirken. Det er flere eksempler på at denne strategien lyktes et stykke på vei. Strategien endte i første omgang i en stor rettssak under Herredagene i Gjerpen ved Skien i 1613. Da stod fem sentralt plasserte prester, alle med bakgrunn i landets mest fremtredende familier, tiltalt av Norges høyeste rettsinstans for å være hemmelige katolikker. Tre av de fem var sønner av den tidligere rektoren ved Oslo katedralskole, Rasmus Hjort. Alle hadde studert ved katedralskolen i Oslo og ved forskjellige jesuittuniversiteter i Europa, deriblant universitetet i Braunsberg der Klosterlasse underviste etter at han i 1606 også var blitt landsforvist fra Damark-Norge. Retten mente å ha funnet bevis for at de alle i hemmelighet hadde virket for den katolske sak, og at to av dem endog hadde latt en katolsk misjonær, trønderen og dominikaneren Erland Halldorssøn, bestige prekestolen i sine kirker. En av de fem ble frifunnet, mens de fire andre ble dømt til evig landsforvisning. To av dem ble senere benådet og fikk vende hjem til Norge.    

 

Katolsk undergrunnsvirksomhet fra Sem prestegård

Selv etter Gjerpen-dommen ble ikke forsøkene på å gjenvinne Norge for katolisismen oppgitt. De lutherske myndighetene på sin side skjerpet både straffene for katolisisme og den lutherske opplæringen av folket. I 1613 underskrev kong Christian IV en lov som gjorde det forbudt for enhver katolikk å ha opphold i landet, og som fastslo at den som var ”av den papistiske eller romerske religion” skulle gjøres arveløse uansett sosial status. I 1615 skjerpet man bestemmelsene om kontakt med jesuitter. Enhver som studerte eller besøkte jesuitt-institusjoner, ville miste retten til stillinger innen kirken og utdanningssystemet. Først i 1956 ble de strenge forbudene mot jesuitter og deres virksomhet opphevet i norsk lovgivning, men ikke uten intens debatt på Stortinget om ”den jesuittiske fare”.

 

Det siste kjente motreformatoriske fremstøt i Vestfold fant sted i 1637, hundre år etter den formelle innføring av reformasjonen i Norge. Da ankom to katolske prester i all hemmelighet Larviks havn. Den ene var nordmannen og sekularpresten Hans Mortensen Rygh, eller Johannes Martini Rhugius som han ble kalt på latin. Han hadde vokst opp i Bohuslän noen kilometer nord for Gøteborg. Bohuslän var den gang en del av Norge, men alt tyder på at Johannes Rhugius også hadde røtter i Tønsberg. I alle fall hadde han en onkel her som var sogneprest i Sem kirke, Lauritz Hallvardssøn Stehn. Onkelen som selv klare katolske sympatier og var blitt innkalt til avhør pga. dette ved den kirkelige domstol i Oslo i 1628, hadde i retten fortalt hvor redde professorene i København hadde vært for Klosterlasse, eller ”vår pater Laurentius” som han kalte ham, for ”han var dem alt for voksen.” Som om ikke dette var nok, var onkelen svoger til Hjort-brødrene fra Gjerpen-dommen i 1613.  Hos denne onkelen tok Rhugius inn sammen med sitt reisefølge, den nederlandske dominikaneren Ambrosius van den Baeze. Sammen skulle de oppsøke katolske miljøer som fortsatt skulle finnes i området.

 

Oppdraget var farlig, og allerede ved ankomsten til havnen i Larvik, ble de to forhørt av de lokale myndigheter og rapport sendt til biskopen i Oslo. De måtte derfor raskt finne et annet sted enn prestegården på Sem som base for sin virksomhet. Van den Baeze dro allerede etter seks uker tilbake til Nederlandene. Han kunne ikke norsk, og med trusselen om dødsstraff som etter 1624 lå over katolikker som oppholdt seg i landet, var det neppe særlig fristende å være her. Rhugius ble her likevel i to år og sendte flere rapporter til sin oppdragsgiver, Propagandakongregasjonen i Roma – Kongregasjonen for troens utbredelse (propaganda fide). Her fortalte han hvordan det hadde lyktes ham å oppspore flere mindre grupper i distriktet som holdt fast ved det bøndene selv omtalte som ”den gamle tro”, og hvordan de meget entusiastisk hadde tatt imot en katolsk prest. I en av bygdene hadde han til og med truffet noen bønder som ikke hadde fått med seg at reformasjonen var et nord-europeisk fenomen. De trodde endringene i gudstjenesten og andre forandringer var styrt fra Roma, og de ble svært overrasket da de fikk høre at det i stedet var et brudd med Paven og Den katolske kirke. Også Rhugius ble oppdaget, og han måtte i 1639 dra fra landet under trussel av dødsstraff.  Han foretok senere noen reiser i Sverige og Danmark og slo seg til slutt ned i Nederlandene der han virket som prest blant nordmenn til sin død i 1651.

 

I underkant av 300 år etter dette motreformatoriske misjonsfremstøtet ble den katolske menigheten i Tønsberg gjenetablert. Heldigvis er tonen mellom katolikker og lutheranere en annen i dag enn i reformasjonsårhundret, og vi samtaler som ”adskilte brødre” og søstre. Når vi i 2008 feirer 50-årsjubileet for vår ”nye” sognekirke, kan det kanskje likevel være verdt å minnes de som forsøkte å holde den katolske tro i hevd i distriktet i en tid da katolisismen var forbudt ved lov. Og fortsatt er det nok en stund til Klosterlasse får sitt monument i Tønsberg.

 

Kilder:

Amundsen, Arne Bugge og Henning Laugerud: Norsk fritenkerhistorie 1500-1850. Humanist Forlag, Oslo 2001.

Gran, John W. (red.): Den katolske kirke i Norge. Fra kristningen til i dag. H. Aschehoug & Co. A/S, Oslo 1993.

Sem og Slagen – en bygdebok. 2. bind: Kulturhistorie – første del . Høgskolen i Vestfold, Tønsberg 2001 (Lest på internett 7. desember 2007: http://www-bib.hive.no/tekster/sem_slagen/kulturhistorie2_1/sem_kirke.html)

Advertisements

5 kommentar to “Sem kirke og motreformasjonen i Vestfold”

  1. ChristianS (uvnorway) Says:

    Veldig interessant lesing. Er det skrevet mye om motreformasjonen i Norge?

  2. sigurdhareide Says:

    Takk! Ja, det er en interessant historie! Den store forskeren på området var Oskar Garstein. Han har skrevet kapitlet «Undergrunnskirken 1537-1814» i Gran: «Den katolske kirke i Norge» som jeg brukte i artikkelen. Her er en liste over noen av hans bøker: http://home.chello.no/~alangang/garstein.htm

  3. ChristianS (uvnorway) Says:

    Takk for link Siggurd. Var overraskende for meg hvor mye ressurser som allerede finnes der ute. Vet du forresten om Norsk homiliebok finnes i en utgave som er oversatt til nyere norsk, og ikke norrønt? Finnes mye av orginalkildene forsatt fra tiden da Norge var Katolsk? Har du også peiling på Katolsk historie i nyere tid. Lurer spesielt på hvilke bønner som var ekstra i breviaret for prester i Norge.

  4. Ola I. Breivega Says:

    Homilieboka er omsett til nynorsk og er truleg framleis å få tak i antikvarisk.
    Ola Ireneus

  5. sigurdhareide Says:

    Takk til Ola Ireneus for påminnelsen om en sak jeg hadde oversett (mea culpa …)! Boken er oversatt både til nynorsk og bokmål. Her er lenker til noen av de viktigste utgavene, flere av dem ligger som ebøker: http://ask.bibsys.no/ask/action/result?cmd=&kilde=biblio&q=gamal+norsk+homiliebok

    http://ask.bibsys.no/ask/action/result?cmd=&kilde=biblio&q=gamalnorsk+homiliebok

    Det er ellers en god del sekundærlitteratur om homilieboken.

    Jeg poster dette under mottoet «bedre sent enn aldri» – håper det duger når boken er så gammel …

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: