Om englekirker og englefester

”Med engler og erkeengler…” – om englekirker og englefester

(Del 2 i serien Katolske kirker i St. Olav sogn. Publisert i St. Olav. Katolsk Informasjonsblad for Tønsberg og Omegn, nr. 3 – 2007)

Av Sigurd Hareide

 

Nyheten om prinsesse Märthe Lousies engleskole vakte oppsikt i sommer og ble kommentert flittig i massemedia. Mange kommentatorer reagerte på blandingen av religion, business og prinsessetittel, mens flere teologer og religionsvitere la mest vekt på det nyreligiøse trosuniverset som prinsessens syn på engler preges av. Hendelsen utfordrer oss til å reflektere over hvilken plass englene har i vår katolske tro, ikke minst fordi mange av de som var på banen om engler i sommer, kommenterte ganske ensidig ut fra et protestantisk perspektiv. Det passer derfor fint å vie denne artikkelen i serien ”katolske kirker i St. Olav sogn” til Mikaelskirkene i sognet. Også årstiden, med kirkeårets to englefester i månedsskiftet september-oktober, innbyr til englerefleksjoner.

 

Pilegrimskirken på Mikkelsberget

Når vi er på biltur med familien og nærmer oss Tønsberg med mer eller mindre trøtte barn i baksetet, er det populært med konkurransen ”førstemann til å se Slottsfjellet”. Til tross for at Slottsfjellet ikke er særlig høyt og mange andre steder i landet neppe hadde fortjent betegnelsen ”fjell”, rager det i Vestfoldnaturen. Et annet navn på fjellet er Mikkelsberget, etter kirken fra ca. 1150 viet til erkeengelen Mikael. Kirken ble bygd som del av Tønsberg-festningen, Castrum Tunsbergis. På 1200-tallet ble anlegget på fjellet utbygd til en av Norges største festninger, og Slottsfjellet ble et administrativt sentrum for de norske kongene i denne storhetstiden for det norske riket. I 1503 ble Tønsberg plyndret av svenske soldater som brente borgen, og trolig også Mikaelskirken. I alle fall var kirken redusert til en grushaug da de arkeologiske undersøkelsene tok til i 1878. Dagens kirkeruin er derfor resultat av en ganske omfattende restaurering.  

 

Det er typisk for Mikaelskirker at de ofte ligger på ”ekstreme” geografiske punkter som fjelltopper, huler og øyer, sivilisasjonens ytterpunkter. Man mente det passet at kirker viet til St. Mikael, Kirkens skytsengel og forsvarer, lå på steder som symbolsk uttrykte kampen mellom det gode og det onde, mellom himmelens hær, ”Mikael og hans engler”, og den store Draken og hans engler, for å si det med Åpenbaringsbokens mytiske billedspråk (jf. Åp 12,7ff). En viktig inspirasjonskilde for byggingen av Mikaelskirken på Slottsfjellet har trolig vært Nord-Europas fornemste Mikaelshelligdom, kirken på Mont Saint-Michel (St. Mikaelsfjellet) ved kysten av Normandie i Frankrike. Av de ca. 30 norske Mikaelskirker fra middelalderen, regnes kirken på Slottsfjellet som den viktigste. Og da kirken av kong Håkon V Magnussen (1270-1319) ble opphøyet til ett av 14 kongelige kapeller, ble den regnet som den tredje viktigste etter Mariakirken i Oslo og Apostelkirken i Bergen. Det er med andre ord ikke helt nytt at kongelige er opptatt av engler…

 

Men ikke bare konger var opptatt av Mikaelskirken. I middelalderen hadde den ry som pilegrimskirke langt utenfor Tønsbergs grenser. Ved et pavelig privilegium utstedt i 1308 kunne de som valfartet til Tønsberg få avlat for kirkestraffer: ”Alle oppriktig botferdige som besøkte Mikaelskirken på dens festdag, fikk avlat for 100 dager dersom de kom en gang for alle og oppholdt seg der minst åtte dager.” Da dronning Margrete i 1411 gav den store sum av 2000 mark til pilegrimsferder, var ”St. Mikkels berg” i Tønsberg nevnt blant de 50 helligstedene rundt om i Europa som skulle besøkes på hennes vegne.

 

Innenfor St. Olav sogns grenser er også Fon kirke i Re kommune viet til St. Mikael. Denne lille kirken som også er fra midten av 1100-tallet, har altertavle og prekestol fra 1600-tallet, mens døpefontens omhogde sandsteinskum er fra middelalderen. Utenfor St. Olav sogn finnes det to middelalderkirker til i Vestfold viet til St. Mikael, de store kirkene i Hedrum og Tjølling.

 

Sankte Sålemikkjels festdag

I Vestkirken har erkeengelen Mikaels fest siden 400-tallet blitt feiret 29. september, på innvielsesdagen for kirken S. Michele på Via Salaria i Roma. I Norge var Mikaelsfesten, Mikkelsmess, en stor festdag i middelalderen og beholdt i motsetning til de fleste andre helligdager sin offisielle stilling også etter reformasjon, dog med noe justert innhold. Først ved den såkalte helligdagsreduksjonen i 1770 ble dagen avskaffet som helligdag, men ble likevel regnet som halv-helligdag i mange bygder langt opp på 1900-tallet. I Den norske kirke ble festen gjeninnført i 1999 som valgfri feiring.

 

Mikkelsdagen var avslutningen av høsten og dermed et viktig vendepunkt i året. Ofte gjorde folk avtaler som gjaldt enten til Mikkelsmess eller fra Mikkelsmess. Innhøstningen skulle være ferdig til Mikkelsdagen og dyrene skulle inn i fjøset. Det var derfor ikke unaturlig at man etter reformasjonen i Norge feiret dagen som en høsttakkefest, men også engletemaet ble beholdt i den lutherske kirkeordningen: ”St. Michaels og alle englers dag skal det skje en allmenn takksigelse for årets grøde. (…) Så skal det hele dagen, både om morgenen, formiddagen og ettermiddagen prekes om englene, hva hjelp vi har av deres tjeneste, og hvorfor man alltid skal takke Gud.” (Kirkeordinansen av 1539/42)

 

Merket for mikkelsmesse på den gamle norske kalenderen, primstaven, er en skålvekt. I Draumkevedet, det kjente visjonsdiktet fra Telemark, synges det om ”Sankte Sålemikkjel som bles i luren lange”, og som på dommedag veier syndesjelene ”bort til Jesum Krist”. Også i billedkunsten er skålvekten St. Mikaels attributt. På festen som avsluttet innhøstningen ble man dermed også minnet om ”livets høst”, om døden og dommen, men også det evige livet. Dermed pekte dagen også frem mot Allehelgensdagen 1. november, en drøy måned senere. For middelaldermennesket styrket både Sankte Sålemikkjel og helgenskaren håpet om nådens seier og det evige liv.

 

Verneenglenes minnedag

Opprinnelig ble alle engler minnet sammen med erkeengelen Mikael, men etter hvert fikk både de andre erkeenglene og ulike skytsengler egne fester. Erkeenglene Gabriel og Rafael ble fra 1200-tallet av feiret på forskjellige datoer helt frem til kalenderrevisjonen i 1969 da festene for alle de tre erkeenglene ble slått sammen til én fest 29. september, ”festen for de hellige erkeengler Mikael, Gabriel og Rafael”.

 

Fra 14-1500-tallet av ble det i Østerrike, Spania og Portugal vanlig å holde spesielle fester for skytsenglene, både som beskyttere av det enkelte menneske og som beskyttere av byer eller regioner. I løpet av 1600-tallet ble en felles fest for skytsenglene lagt til 2. oktober og gjort obligatorisk i den universelle Kirke. Med kalenderreformen i 1969 ble festen ”degradert” til minnedag.

 

Festen for verneenglene eller skytsenglene minner oss om at vi etter katolsk tro har vår egen engel. Denne læren bygger bl.a. på Jesu ord om de troendes engler: ”Deres engler i himmelen ser alltid min himmelske Fars åsyn!” (Matt 18,10). I Hebreerbrevet omtales englene som de troendes hjelpere: ”Er ikke alle englene ånder i Guds tjeneste, som sendes ut for å være til hjelp for dem som skal få frelsen?” (Hebr 1,14). I katolsk tradisjon er det i motsetning til protestantisk tradisjon vanlig å påkalle verneengelen, slik det f.eks. gjøres i den gamle bønnen Angele Dei, gjengitt både på latin og folkespråket i det nye kompendiet til Den katolske kirkes katekisme:

Angele Dei, qui custos es mei,

me, tibi, commissum pietate superna,

illumina, custodi, rege et guberna. Amen.

 

Guds engel, du som verner meg,

til deg har den Høyestes omsorg betrodd meg.

Opplys meg, vern meg, styr meg og led meg. Amen.

 

I en annen norsk oversettelse som bedre får frem bønnens ”regleform” lyder bønnen:

Du, Herrens engel, vernet mitt, som Gud i miskunn meg har gitt.

Nå og alltid bli hos meg, opplys, led og vern min vei. Amen.

(En liten katolsk Bønnebok 2)

 

Messe ”med engler og erkeengler”

På spørsmålet ”Hvordan er englene nærværende i Kirkens liv?” svarer katekismekompendiet: ” Kirken slutter seg til englene i tilbedelsen av Gud. Den ber om deres bistand og feirer liturgisk minnet om enkelte engler.” (§61). Englene er med andre ord ikke bare nærværende på de spesielle minnedagene, men kan påkalles til alle dager og tider. På en særlig måte er de likevel nærværende i messefeiringen, ja hele Den hellige messe kan forstås under perspektivet ”himmelen på jorden”. Messen er missa de angelis, englemessen, den himmelske lovsang som vi slutter oss til. I bysantinsk tradisjon omtales derfor messen som Den guddommelige liturgi, et uttrykk som på en fin måte får frem at kristen gudstjenestefeiring dypest sett er å slutte seg til den tilbedelsen som allerede pågår i himmelen.

 

I messen kommer dette til uttrykk ved at englene stadig nevnes i liturgien. Allerede under syndsbekjennelsen i starten av messen ber vi ”den salige Jomfru Maria, alle engler og hellige og dere alle: be for meg til Herren, vår Gud.” I Gloria tar vi del i englenes sang fra Betlehemsmarken: ”Ære være Gud i det høyeste”, og i Credo bekjenner vi troen på Gud som har skapt ”alle synlige og usynlige ting”, visibilium omnium et invisibilium, altså også de usynlige englene. Hele messefeiringen kulminerer i Sanctus der vi ”med engler og erkeengler, med troner og herredømmer, og med hele den himmelske hærskare” lovsynger Gud med ordene fra profeten Jesajas visjon i templet i Jerusalem (Jes 6): ”Hellig, hellig, hellig er Herren, hærskarenes Gud”. I den gamle og første eukaristiske bønn, Den romerske canon, ber presten etter forvandlingen: ”Vi bønnfaller deg, allmektige Gud: La din hellige engel bære dette offer frem til ditt alter i himmelen for din guddommelige majestet.” Og før vi selv trer frem for alteret, ber vi i Fadervår om at Guds vilje må skje ”som i himmelen, så og på jorden”, et tydelig uttrykk for troen på den himmelske virkelighet der englene allerede tjener Gud i lydighet og tilbedelse. Så mottar vi den hellige kommunionen, Panis angelicus, englebrødet, som det heter i en gammel sakramentshymne av St. Thomas Aquinas. Når vi så til slutt sendes tilbake til hverdagen i verden, kalles vi til å vitne om ”det vi har sett og hørt” (jf. 1 Joh 1,3) og arbeide for at Guds vilje også må skje med oss og i vår verden.

 

Midt i Tønsberg ligger Slottsfjellet som et monument over fortiden. Hva om vi også så på det som et monument over troen og fremtiden? Kanskje ser vi da at fjellet ikke bare peker bakover, men også oppover mot himmelen, mot Gud? Mikkelsberget med den åpne kirkeruinen uten annet tak enn himmelen minner oss vår kristne tro som i følge Hebreerbrevets definisjon ”… er sikkerhet for det som håpes, visshet om ting en ikke ser.” (Hebr 11,1). Kanskje kan en besinnelse på englenes plass i vår katolske tro bedre gjøre oss i stand til å møte ”prinsessen og halve kongeriket” og den åndelige lengsel sommerens engledebatt dypest sett er uttrykk for?

 

Kilder:

Luthen, Eivind: Pilegrimsbyen Tønsberg, Stiftelsen Gamle Tønsberg, 1996 (Hele heftet er tilgjengelig på internett: http://www-bib.hive.no/tekster/tunsberg/pilegrimsbyen/)

Odden, Per Einar: ”De hellige erkeengler Mikael, Gabriel og Rafael”, http://www.katolsk.no/biografi/erkenglr.htm

Odden, Per Einar: ”De hellige verneengler”, http://www.katolsk.no/biografi/vernengl.htm

Sivertsen, Birger: Mari Vassause og den hellige Margareta. Gamle norske merkedager. Andresen & Butenschøn, 1998

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: