Katolske kirker i St. Olav sogn

Introduksjonsartikkel: Katolske kirker i St. Olav sogn 

(Del 1 i serien Katolske kirker i St. Olav sogn. Publisert i St. Olav. Katolsk Informasjonsblad for Tønsberg og Omegn, nr. 2 – 2007)

Av Sigurd Hareide

 

Vestfolds vakre middelalderkirker er tittelen på et vakkert, lite hefte som nylig ble utgitt av Vestfold fylkeskommune og Tunsberg bispedømme i Den norske kirke. Jeg vil her gi en presentasjon av heftet som vil være tilgjengelig gratis i våpenhuset i St. Olav kirke. Samtidig vil denne ”bokanmeldelsen” introdusere en ny artikkelserie i menighetsbladet med overskriften ”Katolske kirker i St. Olav sogn”. Planen er å presentere én av de katolske middelalderkirkene i St. Olav sogn i hvert nummer av menighetsbladet en tid fremover. For fra en katolsk synsvinkel er ikke disse kirkene først og fremst gamle eller vakre eller middelalderske. For alle katolikker i Norge bør middelalderkirkene være en stadig påminnelse om Kirkens dype røtter i norsk kultur og historie.

 

22 av Norges 150 bevarte middelalderkirker

I alt kjenner forskningen til 300 middelalderske steinkirker som ble bygget innenfor grensene til dagens Norge. Man regner med at disse utgjorde mellom en fjerdedel og en femtedel av det totale antallet middelalderkirker i landet. Det innebærer at de fleste kirkene i middelalderens Norge var trekirker. Av trekirkene er det i dag bevart 28 stavkirker, mens 150 av steinkirkene fra middelalderen eksisterer, mer eller mindre ombygget. Til sammenligning har Sverige 900 stående steinkirker og en stavkirke, mens Danmark har 1800 stående steinkirker og ingen middelalderske trekirker bevart.

 

I det nylig utgitte heftet fra Tunsberg bispedømme og Fylkeskommunen, blir Vestfolds 22 stående middelalderkirker presentert sammen med de 5 kirkeruinene i Tønsberg (Sta. Maria, St. Mikael, St. Lavrans, St. Olav og St. Peter). Av disse 22 kirkene ligger hele 15 innenfor vår menighets nåværende grenser (de 10 kommunene Andebu, Borre, Hof, Holmestrand, Nøtterøy, Re, Sandefjord, Stokke, Tjøme og Tønsberg). Av de resterende 7 middelalderkirkene i Vestfold fylke tilhører 6 St. Frans menighet (kirkene i Larvik og Lardal kommuner) og én St. Laurentius menighet (Sande kirke). 1100-tallet var den store kirkebyggeperioden i Norge i middelalderen, og nesten alle middelalderkirkene i Vestfold er fra dette århundret, det vil si omkring 8-900 år gamle.

 

Vår Frue, Hellig-Olav og St. Nikolas

I heftet, som for øvrig også er tilgjengelig på hjemmesidene til Tunsberg bispedømme og Vestfold fylkeskommune, presenteres kirkene i alfabetisk rekkefølge, med ruinene samlet til slutt. Hver kirke presenteres på en liten side med tre små bilder øverst og en kort tekst som presenterer kirkens historie, arkitektur og interiør i midten. Nederst på siden oppsummeres de viktigste opplysningene som byggeårhundre og større restaurasjoner, innvielsesdato og skytshelgen, samt interiør av særlig interesse som altertavler, helgenfigurer og gamle døpefonter. Av de stående Vestfoldkirkene fra middelalderen der kirkens skytshelgen er kjent, er 6 viet til Jomfru Maria, 5 til St. Olav, 4 til St. Nikolas og 3 til St. Mikael. Det passer derfor godt at nettopp Vår Frue og St. Olav er representert med flotte skulpturer i dagens katolske sognekirke. De har begge vært æret av våre kristne forfedre i regionen. Nå er disse helgenene så sentrale i norsk, katolsk tradisjon at det knapt kan kalles noen overraskelse at de var godt representert. Mer overraskende for moderne, norske katolikker, for ikke å snakke om for ikke-katolikker, er kanskje tredjeplassen til St. Nikolas, julenissens katolske forløper. De fire kirkene viet til ham er Botne, Nykirke, Løvøya og Borre. Kanskje har han vært spesielt populær i dette strøket? En annen forklaring kan være Borre og Løvøya kirkenes nærhet til sjøen. Fordi St. Nikolas er skytshelgen for sjøfolk, var kirkene viet til ham ofte plassert slik at de kunne sees som landemerker fra sjøen. 

 

Protestantiske prekestoler?

Heftet inneholder stort sett saklig og opplysende informasjon. Ofte gir bilder og tekst lyst til å vite mer, ja, selv ta kirken i øyesyn, og med det er vel heftets viktigste intensjon oppnådd. På ett punkt er imidlertid heftets fremstilling mer preget av gammeldags, antikatolsk propaganda enn av nøktern kunnskapsformidling. Det gjelder fremstillingen av prekestolene. Den etter-reformatoriske prekestolen i Fon kirke med apostelbilder og latinsk bibeltekst om Evangeliets ”kraft til frelse”, omtales f.eks. som ”et kraftig vitnesbyrd fra soknets prest i tida rett etter reformasjonen”, underforstått: ”Nå først hadde man forstått Evangeliets kraft til frelse”. Sitatet bryter med den nøkterne stilen ellers i heftet og må være sakset fra en eller annen ”oppbyggelig” luthersk presentasjonsbrosjyre. For katolske lesere er selvsagt ikke en slik tolkning av reformasjonen like oppbyggelig, men såpass luthersk selvbevissthet får vi tåle i et hefte utgitt av Den norske kirke. Verre er det at også det historiske perspektivet på prekestolene er preget av samme tendens.

 

De mange prekestolene fra sent femtenhundretall, dvs. etter reformasjonen, presenteres under synsvinkelen ”med reformasjonen kom prekestolen inn i kirkene”, og selv om det ikke sies direkte, bygger dette prekestolfokuset opp under den meget utbredte protestantiske myten at de lutherske reformatorene nærmest fant opp prekenen i messen. Det er nok riktig at prekestolen ble et mer dominerende møbel som følge av den lutherske reformasjonen, men at det ikke var prekestoler i middelalderens kirker stemmer kort og godt ikke, og enhver katolsk sogneprest hadde plikt til å preke i høymessen på alle søndager og høytidsdager. Tross disse innvendingene skal Fylkeskommunen og ikke minst våre trossøsken i Den norske kirke ha all mulig ros for å ha utgitt en flott historisk presentasjon av middelalderkirkene, disse høyst konkrete spor av vår felles kristne fortid.

 

Norsk og internasjonal – et økumenisk bidrag

I 2008 har vår egen sognekirke, dagens St. Olav kirke i Tønsberg, 50-årsjubileum. Da kirken ble vigslet i 1958, var det gått 115 år siden Den katolske kirke i 1843 igjen var etablert på norsk jord etter tre hundre års mer eller mindre strengt gjennomførte forbud mot katolisismen som følge av reformasjonen. Fra en side sett er derfor vår norske, katolske historie relativt kort, og mange nordmenn ser nok fortsatt på Den katolske kirke som en fremmed fugl i det norske kirkelandskap, noe utenlandsk og unorsk. En slik måte å betrakte Kirken på sier imidlertid mest om hvor ”vellykket” den lutherske propagandaen var. Som norske katolikker ”av alle nasjoner og stammer, folk og tungemål” (Åp 7,4) skal vi være bevisste på at vi stikk i strid med dette bildet av katolisismen som noe fremmed, representerer de dypeste åndelige røttene i Norges kristne historie. Fortsatt har Norge vært katolsk land lenger enn protestantisk. Samtidig vet vi at det å være kristen er mer enn å være norsk. Gjennom Kirken tilhører vi et stort og forpliktende internasjonalt fellesskap. Vi som er katolikker i Vestfold i dag ikke bare vet dette – vi erfarer det også ukentlig når mennesker fra hele verden samles i St. Olav kirke i Tønsberg for at ”huset av levende stener” (jf. 1 Pet 2,5) kan bygges opp her hvor vi bor. Kanskje er synliggjøringen av denne internasjonale dimensjonen ved kristendommen også vårt viktigste økumeniske bidrag overfor våre trossøsken i Den norske kirke, de som i dag forvalter de gamle katolske kirkene i Norge?

 

Kilder:

Tunsberg bispedømme og Vestfold fylkeskommune: Vestfolds vakre middelalderkirker, http://www.kirken.no/tunsberg/doc/Om%20bisped%C3%B8mmet/Middelalderkirker.pdf

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: