Archive for desember, 2008

Serie om middelalderkirker i St. Olav sogn

desember 27, 2008

Jeg har nå lagt ut de tre første artiklene av i alt seks artikler fra en serie jeg skrev for det lokale katolske menighetsblad i Tønsberg fra 2007-2008. Seriens overskrift var «Katolske kirke i St. Olav sogn» og omhandler utvalgte middelalderkirker i dagens katolske sogn i Tønsberg. Kanskje har tematikken interesse for flere enn menighetsbladets lesere? Jeg legger ut de tre neste artiklene i løpet av januar 2009.

Sem kirke og motreformasjonen i Vestfold

desember 27, 2008

Sem kirke og motreformasjonen i Vestfold

(Del 3 i serien Katolske kirker i St. Olav sogn. Publisert i St. Olav. Katolsk Informasjonsblad for Tønsberg og Omegn, nr. 1 – 2008 )

 

Av Sigurd Hareide

 

Når Sem kirke ved Jarlsberg hovedgård omtales, trekkes ofte kirkens nære forbindelse til de norske middelalderkonger frem. Det er utvilsomt en fascinerende historie. Ved dette kirkestedet knappe tre kilometer utenfor Tønsberg sentrum har norske konger og stormenn gått i messen, og her har de fattet viktige beslutninger. Mer ukjent, men ikke mindre spennende, er historien om den rolle Sem kirke og prestegård spilte som sentrum for den katolske motreformasjonen i Norge omkring hundre år etter at den lutherske reformasjonen offisielt var innført i landet.

 

Reformasjonen i Norge

I motsetning til situasjonen en del andre steder, var det i Norge ingen folkelig reformatorisk bevegelse som hadde forkynt den nye lutherske lære i landet. Etter alt å dømme var nordmenn både lojale og hengivne katolikker da danskekongen Christian III i 1536 avskaffet det norske riksrådet – den siste rest av norsk selvstyre – og vedtok at kirkelivet i Danmark og Norge skulle omorganiseres i tråd med lutherske idealer. Året etter måtte den tidligere lederen av riksrådet, erkebiskop Olav Engelbrektsson av Nidaros (Trondheim), til slutt gi opp kampen for norsk selvstendighet og den katolske tro i Norge. Erkebiskopen seilte fra landet 1. påskedag 1537, og dermed stod kirken i Norge i realiteten uten et handlekraftig katolsk lederskap. Prestene og folket var imidlertid de samme som før innføringen av reformasjonen. Det er derfor ikke til å undres over at kongen i et brev til kommandanten på Bergenhus festning sommeren 1537 befalte at man skulle gå forsiktig frem ved innføringen av den nye lutherske lære og gudstjenesteordning: ”Dere skal la alle kirkenes personer og sogneprester … bli ved deres gamle skikker … slik at det ikke skal volde noen forskrekkelse eller uenighet blant den fattige og uforstandige allmue der ute i landet.”

 

Etter hvert som et nytt, luthersk lederskap var på plass i bispedømmene og en del av de gamle katolske sogneprestene var byttet ut med nyutdannede lutheranere, kunne reformasjonen gjennomføres mer konsekvent. Men at prosessen har tatt lang tid, er åpenbart. Etter at den katolske kirkeorganisasjonen i Norge med erkebiskopen i spissen var knekket og alt kunne legges under Kongen og hans superintendenter (”overinspektører”) som de første lutherske biskopene ble kalt, stod folkets avkatolisering for tur. I motsetning til de katolske biskoper, kunne ikke folket ”avsettes”, men de kunne opplæres i den nye læren, og de kunne straffes og landsforvises om de ikke var lydige mot den. Dobbeltstrategien for å skape et luthersk folk av de norske katolikkene ble derfor opplæring og straff.

 

Vestfolds katolske martyrer

Den organiserte politiske motstanden mot trosskiftet fra katolsk hold forsvant ut av landet med erkebiskopen. Folkets motstand skulle likevel vise seg seigere enn først antatt og mer utbredt enn den tradisjonelle norske reformasjonshistorien har redegjort for, preget som den har vært av de lutherske ”seierherrenes perspektiv.” Et tidlig og talende eksempel på slik motstand er de to Vestfold-bøndene som ble brent på bålet som kjettere i 1555, 18 år etter reformasjonens innføring i Norge.

 

I tråd med katolsk tradisjon ville de to gamle bøndene fra Sandar holde lørdagshelg til ære for Jomfru Maria. De presenterte seg som St. Olav og St. Nikolas, hevdet de var Marias sendebud og formante folket til å ære Gud og holde lørdagen hellig til Marias ære. I følge kildene fikk de stor oppslutning blant folket, som både var ”villige og tilbøyelige” til å ”henfalle til deres gamle og fordum lærdom igjen.” Etter ordre fra lensmannen på Akershus ble de to arrestert og brent som kjettere. Dermed hadde Norge og Vestfold fått sine første katolske martyrer etter reformasjonen. Episoden er ikke unik. Omkring 20 år senere fortelles det om en lignende hendelse i Skiptvet i Østfold, men her nøyde myndighetene seg med pisking som straff.

 

Jesuitten fra Tønsberg

Samtidig med denne folkelige, tradisjonalistiske katolske motstanden som episodene i Sandar og Skiptvet er eksempler på, møter vi fra 1570-tallet av også en organisert katolsk motreformasjon i Norden. I sentrum av denne bevegelsen står Tønsbergmannen Lauritz Nielssøn, kjent som ”Kloster-Lasse.” Lauritz Nielssøn ble født i Tønsberg i 1538 og fikk sin første opplæring av den siste katolske og første ”lutherske” presten i byen. I likhet med de fleste andre steder i Norge var presten i Tønsberg før og etter reformasjonen samme mann, og det er ikke utenkelig at den opplæring han gav lille Lauritz var den samme som han gav sine sognebarn før reformasjonen. Klosterlasse var etter alt å dømme fortrolig med sentrale sider ved katolsk tro og praksis fra barnsben av. I 1550-årene studerte han ved katedralskolen i Oslo, kjent for sitt humanistiske lærdomsmiljø. Deretter dro han til byen Louvain i De spanske nederlandene der han studerte ved byens berømte jesuitt-universitet. En av hans lærere var den store katolske jesuitt-teologen Robert Bellarmin (1542-1621), senere kjent som en av motreformasjonens helgener. Lauritz Nielssøn konverterte til katolisismen under studieoppholdet og gikk inn i jesuittordenen der han fikk en nøkkelrolle i planene om å gjenvinne Norden for den katolske tro.

 

Fra 1576 til 1580 oppholdt Klosterlasse seg i Sverige der han under dekke av å være luthersk prest ledet den nye lutherske presteutdannelsen på Gråmunkeholmen utenfor Stockholm. I hemmelighet var det et jesuittkollegium. I 1580 ble hans egentlige identitet avslørt, og kong Johan III som selv hadde tydelige katolske sympatier, utviste ham fra Sverige sammen med flere andre jesuitter, deriblant en del av de ”lutherske” prestestudentene. Etter at dette misjonsfremstøtet i Sverige hadde mislyktes, ble Danmark-Norge hans nye misjonsmark, men nå med en litt annen og mer forsiktig strategi.

 

Strategien i Danmark-Norge gikk ut på å få unge, dyktige prestestudenter til å studere ved katolske universiteter i utlandet. Når de så var vunnet for katolisismen, kunne de vende tilbake til sitt hjemland og virke som ”undergrunnsagenter” for Den katolske kirke samtidig som de var sogneprester i den lutherske kirken. Det er flere eksempler på at denne strategien lyktes et stykke på vei. Strategien endte i første omgang i en stor rettssak under Herredagene i Gjerpen ved Skien i 1613. Da stod fem sentralt plasserte prester, alle med bakgrunn i landets mest fremtredende familier, tiltalt av Norges høyeste rettsinstans for å være hemmelige katolikker. Tre av de fem var sønner av den tidligere rektoren ved Oslo katedralskole, Rasmus Hjort. Alle hadde studert ved katedralskolen i Oslo og ved forskjellige jesuittuniversiteter i Europa, deriblant universitetet i Braunsberg der Klosterlasse underviste etter at han i 1606 også var blitt landsforvist fra Damark-Norge. Retten mente å ha funnet bevis for at de alle i hemmelighet hadde virket for den katolske sak, og at to av dem endog hadde latt en katolsk misjonær, trønderen og dominikaneren Erland Halldorssøn, bestige prekestolen i sine kirker. En av de fem ble frifunnet, mens de fire andre ble dømt til evig landsforvisning. To av dem ble senere benådet og fikk vende hjem til Norge.    

 

Katolsk undergrunnsvirksomhet fra Sem prestegård

Selv etter Gjerpen-dommen ble ikke forsøkene på å gjenvinne Norge for katolisismen oppgitt. De lutherske myndighetene på sin side skjerpet både straffene for katolisisme og den lutherske opplæringen av folket. I 1613 underskrev kong Christian IV en lov som gjorde det forbudt for enhver katolikk å ha opphold i landet, og som fastslo at den som var ”av den papistiske eller romerske religion” skulle gjøres arveløse uansett sosial status. I 1615 skjerpet man bestemmelsene om kontakt med jesuitter. Enhver som studerte eller besøkte jesuitt-institusjoner, ville miste retten til stillinger innen kirken og utdanningssystemet. Først i 1956 ble de strenge forbudene mot jesuitter og deres virksomhet opphevet i norsk lovgivning, men ikke uten intens debatt på Stortinget om ”den jesuittiske fare”.

 

Det siste kjente motreformatoriske fremstøt i Vestfold fant sted i 1637, hundre år etter den formelle innføring av reformasjonen i Norge. Da ankom to katolske prester i all hemmelighet Larviks havn. Den ene var nordmannen og sekularpresten Hans Mortensen Rygh, eller Johannes Martini Rhugius som han ble kalt på latin. Han hadde vokst opp i Bohuslän noen kilometer nord for Gøteborg. Bohuslän var den gang en del av Norge, men alt tyder på at Johannes Rhugius også hadde røtter i Tønsberg. I alle fall hadde han en onkel her som var sogneprest i Sem kirke, Lauritz Hallvardssøn Stehn. Onkelen som selv klare katolske sympatier og var blitt innkalt til avhør pga. dette ved den kirkelige domstol i Oslo i 1628, hadde i retten fortalt hvor redde professorene i København hadde vært for Klosterlasse, eller ”vår pater Laurentius” som han kalte ham, for ”han var dem alt for voksen.” Som om ikke dette var nok, var onkelen svoger til Hjort-brødrene fra Gjerpen-dommen i 1613.  Hos denne onkelen tok Rhugius inn sammen med sitt reisefølge, den nederlandske dominikaneren Ambrosius van den Baeze. Sammen skulle de oppsøke katolske miljøer som fortsatt skulle finnes i området.

 

Oppdraget var farlig, og allerede ved ankomsten til havnen i Larvik, ble de to forhørt av de lokale myndigheter og rapport sendt til biskopen i Oslo. De måtte derfor raskt finne et annet sted enn prestegården på Sem som base for sin virksomhet. Van den Baeze dro allerede etter seks uker tilbake til Nederlandene. Han kunne ikke norsk, og med trusselen om dødsstraff som etter 1624 lå over katolikker som oppholdt seg i landet, var det neppe særlig fristende å være her. Rhugius ble her likevel i to år og sendte flere rapporter til sin oppdragsgiver, Propagandakongregasjonen i Roma – Kongregasjonen for troens utbredelse (propaganda fide). Her fortalte han hvordan det hadde lyktes ham å oppspore flere mindre grupper i distriktet som holdt fast ved det bøndene selv omtalte som ”den gamle tro”, og hvordan de meget entusiastisk hadde tatt imot en katolsk prest. I en av bygdene hadde han til og med truffet noen bønder som ikke hadde fått med seg at reformasjonen var et nord-europeisk fenomen. De trodde endringene i gudstjenesten og andre forandringer var styrt fra Roma, og de ble svært overrasket da de fikk høre at det i stedet var et brudd med Paven og Den katolske kirke. Også Rhugius ble oppdaget, og han måtte i 1639 dra fra landet under trussel av dødsstraff.  Han foretok senere noen reiser i Sverige og Danmark og slo seg til slutt ned i Nederlandene der han virket som prest blant nordmenn til sin død i 1651.

 

I underkant av 300 år etter dette motreformatoriske misjonsfremstøtet ble den katolske menigheten i Tønsberg gjenetablert. Heldigvis er tonen mellom katolikker og lutheranere en annen i dag enn i reformasjonsårhundret, og vi samtaler som ”adskilte brødre” og søstre. Når vi i 2008 feirer 50-årsjubileet for vår ”nye” sognekirke, kan det kanskje likevel være verdt å minnes de som forsøkte å holde den katolske tro i hevd i distriktet i en tid da katolisismen var forbudt ved lov. Og fortsatt er det nok en stund til Klosterlasse får sitt monument i Tønsberg.

 

Kilder:

Amundsen, Arne Bugge og Henning Laugerud: Norsk fritenkerhistorie 1500-1850. Humanist Forlag, Oslo 2001.

Gran, John W. (red.): Den katolske kirke i Norge. Fra kristningen til i dag. H. Aschehoug & Co. A/S, Oslo 1993.

Sem og Slagen – en bygdebok. 2. bind: Kulturhistorie – første del . Høgskolen i Vestfold, Tønsberg 2001 (Lest på internett 7. desember 2007: http://www-bib.hive.no/tekster/sem_slagen/kulturhistorie2_1/sem_kirke.html)

Om englekirker og englefester

desember 27, 2008

”Med engler og erkeengler…” – om englekirker og englefester

(Del 2 i serien Katolske kirker i St. Olav sogn. Publisert i St. Olav. Katolsk Informasjonsblad for Tønsberg og Omegn, nr. 3 – 2007)

Av Sigurd Hareide

 

Nyheten om prinsesse Märthe Lousies engleskole vakte oppsikt i sommer og ble kommentert flittig i massemedia. Mange kommentatorer reagerte på blandingen av religion, business og prinsessetittel, mens flere teologer og religionsvitere la mest vekt på det nyreligiøse trosuniverset som prinsessens syn på engler preges av. Hendelsen utfordrer oss til å reflektere over hvilken plass englene har i vår katolske tro, ikke minst fordi mange av de som var på banen om engler i sommer, kommenterte ganske ensidig ut fra et protestantisk perspektiv. Det passer derfor fint å vie denne artikkelen i serien ”katolske kirker i St. Olav sogn” til Mikaelskirkene i sognet. Også årstiden, med kirkeårets to englefester i månedsskiftet september-oktober, innbyr til englerefleksjoner.

 

Pilegrimskirken på Mikkelsberget

Når vi er på biltur med familien og nærmer oss Tønsberg med mer eller mindre trøtte barn i baksetet, er det populært med konkurransen ”førstemann til å se Slottsfjellet”. Til tross for at Slottsfjellet ikke er særlig høyt og mange andre steder i landet neppe hadde fortjent betegnelsen ”fjell”, rager det i Vestfoldnaturen. Et annet navn på fjellet er Mikkelsberget, etter kirken fra ca. 1150 viet til erkeengelen Mikael. Kirken ble bygd som del av Tønsberg-festningen, Castrum Tunsbergis. På 1200-tallet ble anlegget på fjellet utbygd til en av Norges største festninger, og Slottsfjellet ble et administrativt sentrum for de norske kongene i denne storhetstiden for det norske riket. I 1503 ble Tønsberg plyndret av svenske soldater som brente borgen, og trolig også Mikaelskirken. I alle fall var kirken redusert til en grushaug da de arkeologiske undersøkelsene tok til i 1878. Dagens kirkeruin er derfor resultat av en ganske omfattende restaurering.  

 

Det er typisk for Mikaelskirker at de ofte ligger på ”ekstreme” geografiske punkter som fjelltopper, huler og øyer, sivilisasjonens ytterpunkter. Man mente det passet at kirker viet til St. Mikael, Kirkens skytsengel og forsvarer, lå på steder som symbolsk uttrykte kampen mellom det gode og det onde, mellom himmelens hær, ”Mikael og hans engler”, og den store Draken og hans engler, for å si det med Åpenbaringsbokens mytiske billedspråk (jf. Åp 12,7ff). En viktig inspirasjonskilde for byggingen av Mikaelskirken på Slottsfjellet har trolig vært Nord-Europas fornemste Mikaelshelligdom, kirken på Mont Saint-Michel (St. Mikaelsfjellet) ved kysten av Normandie i Frankrike. Av de ca. 30 norske Mikaelskirker fra middelalderen, regnes kirken på Slottsfjellet som den viktigste. Og da kirken av kong Håkon V Magnussen (1270-1319) ble opphøyet til ett av 14 kongelige kapeller, ble den regnet som den tredje viktigste etter Mariakirken i Oslo og Apostelkirken i Bergen. Det er med andre ord ikke helt nytt at kongelige er opptatt av engler…

 

Men ikke bare konger var opptatt av Mikaelskirken. I middelalderen hadde den ry som pilegrimskirke langt utenfor Tønsbergs grenser. Ved et pavelig privilegium utstedt i 1308 kunne de som valfartet til Tønsberg få avlat for kirkestraffer: ”Alle oppriktig botferdige som besøkte Mikaelskirken på dens festdag, fikk avlat for 100 dager dersom de kom en gang for alle og oppholdt seg der minst åtte dager.” Da dronning Margrete i 1411 gav den store sum av 2000 mark til pilegrimsferder, var ”St. Mikkels berg” i Tønsberg nevnt blant de 50 helligstedene rundt om i Europa som skulle besøkes på hennes vegne.

 

Innenfor St. Olav sogns grenser er også Fon kirke i Re kommune viet til St. Mikael. Denne lille kirken som også er fra midten av 1100-tallet, har altertavle og prekestol fra 1600-tallet, mens døpefontens omhogde sandsteinskum er fra middelalderen. Utenfor St. Olav sogn finnes det to middelalderkirker til i Vestfold viet til St. Mikael, de store kirkene i Hedrum og Tjølling.

 

Sankte Sålemikkjels festdag

I Vestkirken har erkeengelen Mikaels fest siden 400-tallet blitt feiret 29. september, på innvielsesdagen for kirken S. Michele på Via Salaria i Roma. I Norge var Mikaelsfesten, Mikkelsmess, en stor festdag i middelalderen og beholdt i motsetning til de fleste andre helligdager sin offisielle stilling også etter reformasjon, dog med noe justert innhold. Først ved den såkalte helligdagsreduksjonen i 1770 ble dagen avskaffet som helligdag, men ble likevel regnet som halv-helligdag i mange bygder langt opp på 1900-tallet. I Den norske kirke ble festen gjeninnført i 1999 som valgfri feiring.

 

Mikkelsdagen var avslutningen av høsten og dermed et viktig vendepunkt i året. Ofte gjorde folk avtaler som gjaldt enten til Mikkelsmess eller fra Mikkelsmess. Innhøstningen skulle være ferdig til Mikkelsdagen og dyrene skulle inn i fjøset. Det var derfor ikke unaturlig at man etter reformasjonen i Norge feiret dagen som en høsttakkefest, men også engletemaet ble beholdt i den lutherske kirkeordningen: ”St. Michaels og alle englers dag skal det skje en allmenn takksigelse for årets grøde. (…) Så skal det hele dagen, både om morgenen, formiddagen og ettermiddagen prekes om englene, hva hjelp vi har av deres tjeneste, og hvorfor man alltid skal takke Gud.” (Kirkeordinansen av 1539/42)

 

Merket for mikkelsmesse på den gamle norske kalenderen, primstaven, er en skålvekt. I Draumkevedet, det kjente visjonsdiktet fra Telemark, synges det om ”Sankte Sålemikkjel som bles i luren lange”, og som på dommedag veier syndesjelene ”bort til Jesum Krist”. Også i billedkunsten er skålvekten St. Mikaels attributt. På festen som avsluttet innhøstningen ble man dermed også minnet om ”livets høst”, om døden og dommen, men også det evige livet. Dermed pekte dagen også frem mot Allehelgensdagen 1. november, en drøy måned senere. For middelaldermennesket styrket både Sankte Sålemikkjel og helgenskaren håpet om nådens seier og det evige liv.

 

Verneenglenes minnedag

Opprinnelig ble alle engler minnet sammen med erkeengelen Mikael, men etter hvert fikk både de andre erkeenglene og ulike skytsengler egne fester. Erkeenglene Gabriel og Rafael ble fra 1200-tallet av feiret på forskjellige datoer helt frem til kalenderrevisjonen i 1969 da festene for alle de tre erkeenglene ble slått sammen til én fest 29. september, ”festen for de hellige erkeengler Mikael, Gabriel og Rafael”.

 

Fra 14-1500-tallet av ble det i Østerrike, Spania og Portugal vanlig å holde spesielle fester for skytsenglene, både som beskyttere av det enkelte menneske og som beskyttere av byer eller regioner. I løpet av 1600-tallet ble en felles fest for skytsenglene lagt til 2. oktober og gjort obligatorisk i den universelle Kirke. Med kalenderreformen i 1969 ble festen ”degradert” til minnedag.

 

Festen for verneenglene eller skytsenglene minner oss om at vi etter katolsk tro har vår egen engel. Denne læren bygger bl.a. på Jesu ord om de troendes engler: ”Deres engler i himmelen ser alltid min himmelske Fars åsyn!” (Matt 18,10). I Hebreerbrevet omtales englene som de troendes hjelpere: ”Er ikke alle englene ånder i Guds tjeneste, som sendes ut for å være til hjelp for dem som skal få frelsen?” (Hebr 1,14). I katolsk tradisjon er det i motsetning til protestantisk tradisjon vanlig å påkalle verneengelen, slik det f.eks. gjøres i den gamle bønnen Angele Dei, gjengitt både på latin og folkespråket i det nye kompendiet til Den katolske kirkes katekisme:

Angele Dei, qui custos es mei,

me, tibi, commissum pietate superna,

illumina, custodi, rege et guberna. Amen.

 

Guds engel, du som verner meg,

til deg har den Høyestes omsorg betrodd meg.

Opplys meg, vern meg, styr meg og led meg. Amen.

 

I en annen norsk oversettelse som bedre får frem bønnens ”regleform” lyder bønnen:

Du, Herrens engel, vernet mitt, som Gud i miskunn meg har gitt.

Nå og alltid bli hos meg, opplys, led og vern min vei. Amen.

(En liten katolsk Bønnebok 2)

 

Messe ”med engler og erkeengler”

På spørsmålet ”Hvordan er englene nærværende i Kirkens liv?” svarer katekismekompendiet: ” Kirken slutter seg til englene i tilbedelsen av Gud. Den ber om deres bistand og feirer liturgisk minnet om enkelte engler.” (§61). Englene er med andre ord ikke bare nærværende på de spesielle minnedagene, men kan påkalles til alle dager og tider. På en særlig måte er de likevel nærværende i messefeiringen, ja hele Den hellige messe kan forstås under perspektivet ”himmelen på jorden”. Messen er missa de angelis, englemessen, den himmelske lovsang som vi slutter oss til. I bysantinsk tradisjon omtales derfor messen som Den guddommelige liturgi, et uttrykk som på en fin måte får frem at kristen gudstjenestefeiring dypest sett er å slutte seg til den tilbedelsen som allerede pågår i himmelen.

 

I messen kommer dette til uttrykk ved at englene stadig nevnes i liturgien. Allerede under syndsbekjennelsen i starten av messen ber vi ”den salige Jomfru Maria, alle engler og hellige og dere alle: be for meg til Herren, vår Gud.” I Gloria tar vi del i englenes sang fra Betlehemsmarken: ”Ære være Gud i det høyeste”, og i Credo bekjenner vi troen på Gud som har skapt ”alle synlige og usynlige ting”, visibilium omnium et invisibilium, altså også de usynlige englene. Hele messefeiringen kulminerer i Sanctus der vi ”med engler og erkeengler, med troner og herredømmer, og med hele den himmelske hærskare” lovsynger Gud med ordene fra profeten Jesajas visjon i templet i Jerusalem (Jes 6): ”Hellig, hellig, hellig er Herren, hærskarenes Gud”. I den gamle og første eukaristiske bønn, Den romerske canon, ber presten etter forvandlingen: ”Vi bønnfaller deg, allmektige Gud: La din hellige engel bære dette offer frem til ditt alter i himmelen for din guddommelige majestet.” Og før vi selv trer frem for alteret, ber vi i Fadervår om at Guds vilje må skje ”som i himmelen, så og på jorden”, et tydelig uttrykk for troen på den himmelske virkelighet der englene allerede tjener Gud i lydighet og tilbedelse. Så mottar vi den hellige kommunionen, Panis angelicus, englebrødet, som det heter i en gammel sakramentshymne av St. Thomas Aquinas. Når vi så til slutt sendes tilbake til hverdagen i verden, kalles vi til å vitne om ”det vi har sett og hørt” (jf. 1 Joh 1,3) og arbeide for at Guds vilje også må skje med oss og i vår verden.

 

Midt i Tønsberg ligger Slottsfjellet som et monument over fortiden. Hva om vi også så på det som et monument over troen og fremtiden? Kanskje ser vi da at fjellet ikke bare peker bakover, men også oppover mot himmelen, mot Gud? Mikkelsberget med den åpne kirkeruinen uten annet tak enn himmelen minner oss vår kristne tro som i følge Hebreerbrevets definisjon ”… er sikkerhet for det som håpes, visshet om ting en ikke ser.” (Hebr 11,1). Kanskje kan en besinnelse på englenes plass i vår katolske tro bedre gjøre oss i stand til å møte ”prinsessen og halve kongeriket” og den åndelige lengsel sommerens engledebatt dypest sett er uttrykk for?

 

Kilder:

Luthen, Eivind: Pilegrimsbyen Tønsberg, Stiftelsen Gamle Tønsberg, 1996 (Hele heftet er tilgjengelig på internett: http://www-bib.hive.no/tekster/tunsberg/pilegrimsbyen/)

Odden, Per Einar: ”De hellige erkeengler Mikael, Gabriel og Rafael”, http://www.katolsk.no/biografi/erkenglr.htm

Odden, Per Einar: ”De hellige verneengler”, http://www.katolsk.no/biografi/vernengl.htm

Sivertsen, Birger: Mari Vassause og den hellige Margareta. Gamle norske merkedager. Andresen & Butenschøn, 1998

Katolske kirker i St. Olav sogn

desember 27, 2008

Introduksjonsartikkel: Katolske kirker i St. Olav sogn 

(Del 1 i serien Katolske kirker i St. Olav sogn. Publisert i St. Olav. Katolsk Informasjonsblad for Tønsberg og Omegn, nr. 2 – 2007)

Av Sigurd Hareide

 

Vestfolds vakre middelalderkirker er tittelen på et vakkert, lite hefte som nylig ble utgitt av Vestfold fylkeskommune og Tunsberg bispedømme i Den norske kirke. Jeg vil her gi en presentasjon av heftet som vil være tilgjengelig gratis i våpenhuset i St. Olav kirke. Samtidig vil denne ”bokanmeldelsen” introdusere en ny artikkelserie i menighetsbladet med overskriften ”Katolske kirker i St. Olav sogn”. Planen er å presentere én av de katolske middelalderkirkene i St. Olav sogn i hvert nummer av menighetsbladet en tid fremover. For fra en katolsk synsvinkel er ikke disse kirkene først og fremst gamle eller vakre eller middelalderske. For alle katolikker i Norge bør middelalderkirkene være en stadig påminnelse om Kirkens dype røtter i norsk kultur og historie.

 

22 av Norges 150 bevarte middelalderkirker

I alt kjenner forskningen til 300 middelalderske steinkirker som ble bygget innenfor grensene til dagens Norge. Man regner med at disse utgjorde mellom en fjerdedel og en femtedel av det totale antallet middelalderkirker i landet. Det innebærer at de fleste kirkene i middelalderens Norge var trekirker. Av trekirkene er det i dag bevart 28 stavkirker, mens 150 av steinkirkene fra middelalderen eksisterer, mer eller mindre ombygget. Til sammenligning har Sverige 900 stående steinkirker og en stavkirke, mens Danmark har 1800 stående steinkirker og ingen middelalderske trekirker bevart.

 

I det nylig utgitte heftet fra Tunsberg bispedømme og Fylkeskommunen, blir Vestfolds 22 stående middelalderkirker presentert sammen med de 5 kirkeruinene i Tønsberg (Sta. Maria, St. Mikael, St. Lavrans, St. Olav og St. Peter). Av disse 22 kirkene ligger hele 15 innenfor vår menighets nåværende grenser (de 10 kommunene Andebu, Borre, Hof, Holmestrand, Nøtterøy, Re, Sandefjord, Stokke, Tjøme og Tønsberg). Av de resterende 7 middelalderkirkene i Vestfold fylke tilhører 6 St. Frans menighet (kirkene i Larvik og Lardal kommuner) og én St. Laurentius menighet (Sande kirke). 1100-tallet var den store kirkebyggeperioden i Norge i middelalderen, og nesten alle middelalderkirkene i Vestfold er fra dette århundret, det vil si omkring 8-900 år gamle.

 

Vår Frue, Hellig-Olav og St. Nikolas

I heftet, som for øvrig også er tilgjengelig på hjemmesidene til Tunsberg bispedømme og Vestfold fylkeskommune, presenteres kirkene i alfabetisk rekkefølge, med ruinene samlet til slutt. Hver kirke presenteres på en liten side med tre små bilder øverst og en kort tekst som presenterer kirkens historie, arkitektur og interiør i midten. Nederst på siden oppsummeres de viktigste opplysningene som byggeårhundre og større restaurasjoner, innvielsesdato og skytshelgen, samt interiør av særlig interesse som altertavler, helgenfigurer og gamle døpefonter. Av de stående Vestfoldkirkene fra middelalderen der kirkens skytshelgen er kjent, er 6 viet til Jomfru Maria, 5 til St. Olav, 4 til St. Nikolas og 3 til St. Mikael. Det passer derfor godt at nettopp Vår Frue og St. Olav er representert med flotte skulpturer i dagens katolske sognekirke. De har begge vært æret av våre kristne forfedre i regionen. Nå er disse helgenene så sentrale i norsk, katolsk tradisjon at det knapt kan kalles noen overraskelse at de var godt representert. Mer overraskende for moderne, norske katolikker, for ikke å snakke om for ikke-katolikker, er kanskje tredjeplassen til St. Nikolas, julenissens katolske forløper. De fire kirkene viet til ham er Botne, Nykirke, Løvøya og Borre. Kanskje har han vært spesielt populær i dette strøket? En annen forklaring kan være Borre og Løvøya kirkenes nærhet til sjøen. Fordi St. Nikolas er skytshelgen for sjøfolk, var kirkene viet til ham ofte plassert slik at de kunne sees som landemerker fra sjøen. 

 

Protestantiske prekestoler?

Heftet inneholder stort sett saklig og opplysende informasjon. Ofte gir bilder og tekst lyst til å vite mer, ja, selv ta kirken i øyesyn, og med det er vel heftets viktigste intensjon oppnådd. På ett punkt er imidlertid heftets fremstilling mer preget av gammeldags, antikatolsk propaganda enn av nøktern kunnskapsformidling. Det gjelder fremstillingen av prekestolene. Den etter-reformatoriske prekestolen i Fon kirke med apostelbilder og latinsk bibeltekst om Evangeliets ”kraft til frelse”, omtales f.eks. som ”et kraftig vitnesbyrd fra soknets prest i tida rett etter reformasjonen”, underforstått: ”Nå først hadde man forstått Evangeliets kraft til frelse”. Sitatet bryter med den nøkterne stilen ellers i heftet og må være sakset fra en eller annen ”oppbyggelig” luthersk presentasjonsbrosjyre. For katolske lesere er selvsagt ikke en slik tolkning av reformasjonen like oppbyggelig, men såpass luthersk selvbevissthet får vi tåle i et hefte utgitt av Den norske kirke. Verre er det at også det historiske perspektivet på prekestolene er preget av samme tendens.

 

De mange prekestolene fra sent femtenhundretall, dvs. etter reformasjonen, presenteres under synsvinkelen ”med reformasjonen kom prekestolen inn i kirkene”, og selv om det ikke sies direkte, bygger dette prekestolfokuset opp under den meget utbredte protestantiske myten at de lutherske reformatorene nærmest fant opp prekenen i messen. Det er nok riktig at prekestolen ble et mer dominerende møbel som følge av den lutherske reformasjonen, men at det ikke var prekestoler i middelalderens kirker stemmer kort og godt ikke, og enhver katolsk sogneprest hadde plikt til å preke i høymessen på alle søndager og høytidsdager. Tross disse innvendingene skal Fylkeskommunen og ikke minst våre trossøsken i Den norske kirke ha all mulig ros for å ha utgitt en flott historisk presentasjon av middelalderkirkene, disse høyst konkrete spor av vår felles kristne fortid.

 

Norsk og internasjonal – et økumenisk bidrag

I 2008 har vår egen sognekirke, dagens St. Olav kirke i Tønsberg, 50-årsjubileum. Da kirken ble vigslet i 1958, var det gått 115 år siden Den katolske kirke i 1843 igjen var etablert på norsk jord etter tre hundre års mer eller mindre strengt gjennomførte forbud mot katolisismen som følge av reformasjonen. Fra en side sett er derfor vår norske, katolske historie relativt kort, og mange nordmenn ser nok fortsatt på Den katolske kirke som en fremmed fugl i det norske kirkelandskap, noe utenlandsk og unorsk. En slik måte å betrakte Kirken på sier imidlertid mest om hvor ”vellykket” den lutherske propagandaen var. Som norske katolikker ”av alle nasjoner og stammer, folk og tungemål” (Åp 7,4) skal vi være bevisste på at vi stikk i strid med dette bildet av katolisismen som noe fremmed, representerer de dypeste åndelige røttene i Norges kristne historie. Fortsatt har Norge vært katolsk land lenger enn protestantisk. Samtidig vet vi at det å være kristen er mer enn å være norsk. Gjennom Kirken tilhører vi et stort og forpliktende internasjonalt fellesskap. Vi som er katolikker i Vestfold i dag ikke bare vet dette – vi erfarer det også ukentlig når mennesker fra hele verden samles i St. Olav kirke i Tønsberg for at ”huset av levende stener” (jf. 1 Pet 2,5) kan bygges opp her hvor vi bor. Kanskje er synliggjøringen av denne internasjonale dimensjonen ved kristendommen også vårt viktigste økumeniske bidrag overfor våre trossøsken i Den norske kirke, de som i dag forvalter de gamle katolske kirkene i Norge?

 

Kilder:

Tunsberg bispedømme og Vestfold fylkeskommune: Vestfolds vakre middelalderkirker, http://www.kirken.no/tunsberg/doc/Om%20bisped%C3%B8mmet/Middelalderkirker.pdf