Archive for september, 2008

Med ryggen mot menigheten?

september 2, 2008

Kronikk i Vårt Land 1. september 2008. Se ellers bilder i tidligere innlegg på bloggen for å se noen av endringene jeg omtaler:

 

Ryggen mot menigheten

 

Står presten med ryggen mot menigheten eller vendt mot Gud?

 

I dag starter høringen for utkast til ny hovedgudstjeneste for Den norske kirke. En av de største endringene er forslaget om ”gjennomført bruk av frittstående alter” slik at presten kan forrette nattverden vendt mot menigheten (latin: versus populum, mot folket) i alle kirkerom. I eldre kirker skal dette skje enten ved at det veggfaste alteret flyttes frem mot menigheten eller ved at et nytt alterbord settes inn i tillegg til det gamle alteret. Ominnredningen begrunnes med at den skal ”styrke menigheten som fellesskap og aktivt handlende forsamling.” For å fremme den nye praksisen, er liturgens tradisjonelle vending mot alteret i øst blitt beskrevet som ”å stå med ryggen mot menigheten.”

 

Drøye førti år etter at denne endringen av kirkerommet og liturgien ble gjennomført nesten over alt i Den katolske kirke under henvisning til 2. Vatikankonsils prinsipp om lekfolkets aktive deltagelse i liturgien, pågår det for tiden en spennende debatt om bønneretningen i messen, ledet an av ingen ringere enn pave Benedikt XVI. Kanskje kan denne debatten bidra til en mer nyansert samtale og praksis også i Den norske kirke, enn ”ryggen-mot-menigheten-retorikken” så langt bærer bud om?

 

Til tross for at feiring av messen versus populum har blitt offisielt oppmuntret av Vatikanets sakraments- og gudstjenestekongregasjon siden 1964, forutsatte rettledningen underveis i den nye messeboken fra 1970 at prestens normale bønneretning var vendt mot alteret. Dette er likevel blitt en sjeldenhet, og for mange er feiringen vendt mot folket blitt et symbol for liturgireformen med dialog mellom prest og lekfolk på folkespråket. Allerede på 1960-tallet fantes det imidlertid teologer som fullt ut identifiserte seg med konsilets idealer samtidig som de var kritiske til den universelle utbredelsen av versus populum-feiringen og de ofte brutale kirkeombyggingene. Den i ettertid mest kjente er professor Joseph Ratzinger, dagens pave. Under et foredrag i Tyskland i 1966 stilte han spørsmål ved den nye måten å feire messen på: ”Må enhver messe … bli feiret vendt mot folket? Er det så absolutt nødvendig å kunne se presten i ansiktet, eller kunne det ikke ofte være svært gagnlig å reflektere over at han også er en kristen, og at han har all grunn til å vende seg til Gud sammen med alle sine medkristne i menigheten og sammen med dem si ’Fader vår’?”

 

I Joseph Ratzingers senere kritikk av versus populum-feiringen påpeker han at det ikke bare er presten som kommer uforholdsmessig mye i fokus, men også menigheten selv. Den blir en krets ”som er lukket i seg selv … ikke lenger rettet fremover og brutt lengst fremme”, skriver han i boken Liturgiens ånd fra år 2000 og fortsetter: ”Den felles vending mot øst var ikke ’feiring mot veggen’, og betydde ikke at presten ’vendte ryggen til folket’: Så viktig ble han slett ikke oppfattet. Slik man i synagogen så i fellesskap mot Jerusalem, slik ser man her i fellesskap ’mot Herren’.” Å feire nattverden vendt mot øst er uttrykk for at menighet og prest sammen er ”et vandrende Guds folk i oppbrudd mot øst, mot den kommende Kristus, som går oss i møte.”

 

Vendingen mot øst svarer i følge kardinal Ratzinger til nattverdens ”eksplosive trinitariske dynamikk”. Gjennom feiringen av nattverden bringes liturg og menighet ut over seg selv og sin lukkede krets til Faderen, ved Sønnen, forsamlet i Den Hellige Ånd. Dette trinitariske mønsteret kjennetegner også de klassiske nattverdbønnene som Den norske kirke et stykke på vei restaurerer i forslaget til ny nattverdliturgi. Når nattverden forrettes vendt mot øst, bringes både fremtiden i Guds rike og hele skaperverket inn i menighetens feiring. Det er derfor i følge Ratzinger paradoksalt at man i en tid hvor man gjenoppdager skaperverkets betydning, samtidig avsvekker betydningen av at kirkebygget står midt i kosmos, vendt mot øst, og på den måten ”inviterer solen til å være et tegn for menigheten på lovsangen til Gud og Kristi mysterium.”

 

Denne bevisstheten om liturgiens kosmiske dimensjon er også typisk for de ortodokse kirkenes gudstjenestefeiring hvor tanken om feiring vendt mot folket er fullstendig fremmed. Innad i Den katolske kirke har det i tråd med dette blitt advart mot at versus populum-feiringen skal spre seg til de katolske kirker med østlig gudstjenesteordning. I stedet skal tradisjonen med å vende seg i bønn mot øst ”ivaretas som et sant uttrykk for den østlige liturgiske spiritualitet”, heter det i et skriv fra 1996 fra Vatikanets kongregasjon for østkirkene.  

 

I argumentasjonen for å feire messen vendt mot folket har det ofte blitt fokusert på betydningen for nattverdfeiringen. I en bok om liturgi og arkitektur fra 1967 hevdet imidlertid Louis Bouyer, en av de første talsmennene i Frankrike for versus populum-feiringen, at det ikke var messens nattverddel som var den viktigste årsaken til at den liturgiske bevegelse helt fra 1920-tallet promoterte og praktiserte skikken. I den gamle messeboken krevde nemlig forskriftene at tekstlesningene i en enkel messe uten diakon og subdiakon skulle skje fra en bok som lå på alteret, det ville vanligvis si; vendt fra folket. Men ved å feire hele messen vendt mot folket – slik den gamle messeboken faktisk gav anledning til pga. de romerske basilikaene (Peterskirken o.a.) som i motsetning til de fleste andre kirker ikke var vendt mot øst – kunne tekstlesningene tydeligere fremstå som tiltale til folket samtidig som man leste fra boken som lå på alteret slik det var foreskrevet. Etter 2. Vatikankonsil skulle lesningene skje fra en lesepult, og dermed var i følge Bouyer det viktigste argumentet for den moderne versus populum-feiringen borte.

 

Denne begrunnelsen for feiring av messen vendt mot folket er interessant med tanke på de foreslåtte endringer i Den norske kirkes liturgiske praksis. For helt siden reformasjonen på 1500-tallet har nettopp tekstlesningene i den lutherske liturgien blitt lest vendt mot folket. I en bok fra 1981 uttrykte kardinal Ratzinger at det alltid imponerte ham hvordan ”våre protestantiske brødre i omformingen av middelalderens liturgiske former har fått til en ekte balanse” mellom på den ene side fellesskapets relasjon til gudstjenestelederen og på den annen side deres felles bønneretning vendt mot korset og alteret i øst. Dette bør vi ”virkelig prøve å lære av”, skriver han, og foreslår en tilsvarende skjelning i den katolske liturgien mellom bønn og tekstlesning.

 

Konkret har Ratzinger argumentert for at ordets liturgi skal forrettes vendt mot folket, mens nattverdens liturgi burde forrettes slik at liturg og menighet sammen vender seg i bønn mot alteret. Det vakte en viss oppsikt da pave Benedikt i januar i år forrettet messen slik i Det sixtinske kapell. I stedet for å bruke det lille frittstående alteret som har vært satt inn tidligere, ledet han ordets liturgi fra sin stol med tekstlesningene lest fra lesepulten vendt mot folket, mens han under nattverdens liturgi forrettet vendt mot det gamle, veggfaste høyalteret.

 

Vanligvis har pave Benedikt likevel valgt en mellomløsning i forhold til idealet om felles bønneretning. Ved å plassere alterkorset – som ofte har vært satt til side de siste tiårene – midt på alteret igjen, får prest og menighet et felles referansepunkt uten at nye ombygginger er nødvendig. I oldkirken var retningen mot øst blitt forbundet med korset, ”Menneskesønnens tegn”, som forkynner Kristi gjenkomst, og som gjerne var avbildet på veggen helt øst i kirkerommet. Derfor kan alterkorset i følge Ratzinger ”tjene som et indre troens øst”. Slik understrekes det at messens indre retning alltid er til Faderen, ved Sønnen, uansett feiringens ytre retning.

 

Når Den norske kirke fremover skal vurdere om middelalderkirkene og andre gamle kirker skal ombygges, håper jeg gudstjenestereformens prinsipp om lokal tilpasning gjøres gjeldende. Det vil være et godt økumenisk bidrag om Den norske kirke i alle fall i disse kirkene fortsatt bevarer feiringen av gudstjenesten vendt mot folket under ordets liturgi og vendt mot øst under nattverdens liturgi slik det har vært siden reformasjonstiden.

 

Sigurd Hareide

 

Advertisements